AKTUELT / Artikler
(annonse)

Denne side publisert
30. august 2001,
endret 27.august 2002

HOVEDSIDE
Om Teaternett
AKTUELT
Nyheter
Meldinger
I mediebildet
Artikler
Arkiv
SØK



Kafékultur i et teatralsk perspektiv

Av Ole Andreas Sandberg, freelance-skribent og redaktør av nettstedet www.betweenlines.net

Artikkelen ble først publisert 29. mars med tittelen Om Kaféakrobatikk og politisk dramatisering. Forfatteren har revidert og endret artikkelen.

I dette essayet vil jeg diskutere hvilken rolle kafékulturen har i dagens samfunn, og se på dette spesielle tilbudet med teatrale øyne. Kaféens slektskap til teateret forklarer noe det er verdt å framheve, nemlig kafékulturens autonomi.

Kaféopplevelsen

Ofte når jeg går på kafé, har jeg i baktankene et behov for å møte offentligheten på en spesiell, iscenesatt måte. Dette handler om å oppleve kaféens særegne sosiale setting og tilrettelagte scenografi. Sentralt i opplevelsen står aktørene med deres personlige historier. Historiene sitter enten i personenes trekk eller er hørbare gjennom kaféens løpende samtale, en samtale en tilsynelatende står fritt til å begi seg inn i. Å gjøre nettopp dette bygger på ideen om å tilføre miljøet noe med egen kreativitet, en idé som handler om å utvikle eller holde ved like fellesskapet, kaféens pulsering, narrativiteten. Kafékulturens dramaturgi er alltid noe uklar; som i dadaismen spilles det flere akter samtidig i et slags eksperiment, eller kulturen har et konsentrert uttrykk i form av ukorrelatterte verbaliteter og gester. Kaféopplevelsen kan altså tolkes på to måter: 1) som en dramatisk fuge bestående av individuelle akter, eller 2) som et konsentrert uttrykk bestående av både aktive og passive akter som til sammen utgjør en samtale.

Kaféens scenografi

De populære kaféene har gjerne et nøye utformet interiør og et velvalgt lokale. Interiøret viser seg i så fall i innbydende, stilsikkert inventar, avbalansering mellom sittegrupper, lett tilgjengelighet til disk og eventuell scene, og intellektuelt stimulerende effekter som f. eks bøker i bokhyller, levende lys på bordene og spennende kunst på veggene. Interiøret er ment å fremme sosial eksponering og dermed økonomisk levedyktighet for kaféen. Det er en primær forutsetning at kaféen trekker besøkende hvis den vil bestå som fristed. Og for å trekke besøkende, må den være innbydende, ja, den må sikte seg inn mot en målgruppe eller flere. Kaféens økonomiske levedyktighet betinges også av passende lokalitet. Dermed er vi over på det som kalles eksteriør, i dette tilfellet kaféens fasade og næromgivelser. Også eksteriøret kan, i vid forstand, betegnes som en del av kaféens scenografi. Men kaféens eksteriør omhandler forhold en som kaféinnehaver vanligvis har liten mulighet til å forandre. Isteden må en velge å drive en kafé innenfor en lokalitet og til en viss grad tilpasse seg denne lokaliteten.

Kafékulturens paradoksale eksistens

Til forskjell fra vanlig teater hvor tilskuerne vanligvis finansierer det enkelte stykket som settes opp, er det "skuespillerne" som direkte finansierer kaféens drift. Altså kan en sammenlikne kaféen med det spesielt idealistiske teateret. I dette teateret er det budskapet og uttrykket som dyrkes, uavhengig av økonomisk levedyktighet. Dette teateret er først og fremst representert ved amatørteatrene og frigruppene. Sånn sett skriver kafékulturen seg inn i en tradisjon, men samtidig gjør den det ikke, ettersom den mangler et helhetlig grep som gjør at den har et bevisst uttrykk. Kaféen driver teater først og fremst på et ubevisst nivå. Derfor er det mer nærliggende å benytte begrepet "diskurs" om kafékulturen istedenfor f. eks "oppsetning". Dette betyr at kafékulturen opererer innenfor en paradoksal eksistens: Den er både åpen og lukket, åpen som en diskurs for allmennheten, lukket som et uttrykk det ikke går an å koordinere. Sammenlikner en kaféen med teateret, bringes en raskt til uttrykket "estetisk kafé". Dette uttrykket kan i mange sammenhenger fungere bedre enn "diskurs", ettersom det legger spesielt vekt på det kunstneriske. I dette vitenskapelige essayet er det imidlertid nødvendig å få et mer avklaret begrep om hva kafékultur er.

Kafékulturen og individet

Det utgis stadig vekk bøker og plater posthumt. I en del tilfeller forteller dette om en tankegang fra kunstnere, som sier at en ved å holde materiale for seg selv kan oppleve stor egenverdi og personlig utvikling. Og på samme måte kan en lukke en scene og fokusere entydig på performance og skuespillertrening. Det er innenfor dette programmet kafékulturen opererer, som en diskurs som ikke har noe forhold til den utenforstående mottaker, og som dyrker performance på idealistisk basis. På denne måten er kaféen som teaterverksted først og fremst artistvennlig, med en fokusering på den enkelte kafégjengers behov, uten å vie det kontekstuelle større bekymring. Kafékulturen er individorientert, hver enkelt henter nemlig noe eget ut av kafésfæren. Samtidig innebærer kafékulturen et slags fellesskap. Tankegangen er bare noe forskjellig fra en vanlig fellesskapstankegang; det handler om å hente fra fellesskapet som ressurs, uten å nødvendigvis måtte gi stort.

Imidlertid er det ikke helt riktig å si at kafékulturen ikke har noe forhold til utenforstående mottakere. Kafégjengeren kan nemlig velge hvorvidt han/hun vil være publikum, statist eller hovedrolleinnehaver. Det er helt opp til kaféens besøkende hvor mye vedkommende vil gjøre ut av seg. I én avventende situasjon kan vedkommende f. eks lytte til og observere kafékulturen under inntaket av en drikk. I en mer tilbaketrukket stund kan vedkommende f. eks etter et måltid lese en avis eller utfordre noen til en slag sjakk. I en mer sosial sammenheng kan vedkommende igjen ytre budskap av alle slag og leve ut en rolle. Dette peker mot noe jeg allerede har understreket: Kafékulturen er individorientert, individet gis fritt spillerom med et fellesskap rundt seg som en tilgjengelig ressurs.

Kafékulturens flerkulturelle interesse

En dag i en kafés liv innebærer som regel et vell av varierende følelsesscener spredd om hverandre. Patos finnes i rikt monn i gjenforeninger, sammentreff, overenskomster, drøfting, harselering, kverulering, kanskje til og med i krangler og fiendtlighet. Scenisk kan kafékulturen beskrives som en åpen, fortløpende diskurs uten noen ytre struktur annet enn kaféens scenografi, åpningstider og eventuelle restriksjoner. Kulturen er av vesen uformell. Dette innbyr til ledighet og rom for følelser, noe som er teaterets varemerke. Kafékulturen har få begrensninger når det gjelder muligheter til ytring, samtidig som den på ingen måte pådytter noen ansvar for å ytre seg. Altså er det plass til de mest himmelropende replikker og den mest tafatte mutthet. De fleste typer og deres væremåter er velkomne. Det finnes riktignok kaféer som forsøker styre sin kultur ved å tilegne seg et bestemt klientell, og som derfor har restriksjoner i forhold til alder og klesvei. En del kaféer har også kjøpeplikt for å sikre driften. Men stort sett er kaféen åpen for Gud og hvermann, fattig som rik. At kafékulturen er såpass åpen som den er,
gjør den til et uttrykk for menneskelige differanser; kulturen har en flerkulturell interesse.

Den etablerte kafékultur

Det kommer med jevne mellomrom signaler fra mediene som tyder på at kaféliv er inn. Dette møter vi i form av kaféskildringer og kafétester. Videre er det vanlig at portrettintervjuer av profilerte personligheter forgår på kaféer, og det spilles faktisk også kaféteater iblant, bokstavelig talt. Fra forlagene har det sågar kommet kaféantologier med dikt av etablerte navn. Kaféene, som finnes i mange varianter og ofte serverer klassikere som Espresso (italiensk), Cappuccino (italiensk), Café au Lait (fransk), Caffé Latte (italiensk) og en serie andre avarter, kan vise til et yrende folkeliv. Det skrives om studenter som slettes ikke nøyer seg med én Cappuccino, men gjerne setter til livs både to og tre kaffedrikker etter sine leseøkter. En svensk studentundersøkelse av kafékultur trekker fram at kafégjengere drikker kaffedrikker fordi de vil delta i et fellesskap eller samfunn.

Den moderne individualist ser mer enn noen gang verdien i kaféens pulserende og kreative virkelighet. Kafékulturen er et godt alternativ til informasjonsteknologiens isolering og fremmedgjøring. Kaféen er spesielt viktig for studentene, som bruker stedet både til fag og studentliv. Men studenten er ikke alene; folk fra alle samfunnslag, enten det er gulvarbeideren, middelklassemennesket, kunstneren, karrieremennesket, politikeren, alenemoren, den arbeidsløse eller andre, bruker kaféen til alt fra bevertning til drøfting til planlegging til etablering av sosialt nettverk til utagering til rekreasjon. Kaféen brukes altså både til å dekke helt basale, menneskelige behov, til jobb og til fritidssysler.

Kafékultur og folkelighet

Kafékulturen er det bærende element i kaféens eksistens som institusjon. Den viktigste bestanddelen i denne kulturen er folkeligheten, som representeres like mye gjennom de stillesittende som rabulistene. Folkeligheten har sin opprinnelse i at enkeltpersoner eller grupper ofte tilfeldig kommer sammen i regi av det enkelte steds scenografi. Deretter utspilles ulike roller i tumulter; kaféen kommuniserer, om mennesker, til mennesker. Sett utenfra kan en som nevnt kalle kaféens diskurs for en individorientert, idealistisk performance. Denne diskursen skapes av sosiale strømninger, og har bare et forhold til den ytre verden gjennom diskursdeltakerne. Selvsagt er ikke alle kafékulturer like, en kafés identitet vil variere alt etter kaféens atmosfære og klientell. En arbeiderkafé innbyr f. eks i langt større grad til stilltiing og bespisning, en slags rekreasjon etter arbeidsdagen. Til forskjell skaper de minimalistiske og funksjonelle kaffebarene et kuriøst rom for ulike former for drøfting eller subjektiv fortelling, altså større grad av replikkføring.

Kafékultur som autonom kultur

I tråd med den innflytelsesrike "Cultural Studies"-tradisjonen vil jeg hevde det er snevert å forklare kafékulturen kun som udefinert, heteronom kultur. Mange uten spesiell interesse for kafékulturen vil kunne lese kaféen kun som offentlighet, et territorium regulert av en mengde foreskrifter, og kafégjengeren som ikke annet enn en del av offentligheten. Dette synet, som kan kalles funksjonalistisk, ser kafékulturen utelukkende som endimensjonal eller som uten sjel. Dette synet reduserer kaféen og dens tilbud til en institusjon i samfunnets byråkrati. Momentene ved kafékulturen jeg har gjennomgått i dette essayet, skulle imidlertid vise at det er mulig å forankre kafékulturen i et teatralsk perspektiv. Gjennom kaféens ubevisste dramatikk foregår stadig kunstnerisk utfoldelse og nyskapning. Problemet er at dramatikken er ubevisst. Derfor har både kaféelskerne og kritikerne en tendens til å glemme og tenke estetisk om kulturen.

Kafégjengeren spiller ofte en fri og søkende romantiker, kanskje i en damp av sigarettrøyk og med vinglasset høyt hevet. Den romantiske rollen er en rolle moderne individualister og særlig unge trives i, en teatral og liberal rolle med muligheter til radikale innslag. Rommet for utfoldelse er stort; som kafégjenger kan en være hvem en vil, og det uten at det behøver ligge noe vinningsmotiv i bakkant annet enn selvutvikling og fornøyelse. Kafégjengeren er genuint autonom. Det er også kaféen som institusjon. Dette kan forklares med to konstateringer: 1) Kaféen har lange tradisjoner for å tilby avkobling fra samfunnet, og 2) Kafékulturen formes og utvikles ofte spontant og frilynt, noe som virker frigjørende. Kjøpeplikten ser ut til å være på vei ut, aldergrenser må en riktignok regne med, men likevel er det dekning for å påstå at kaféen er der for alle og enhver, den er rett og slett det mennesker vil den skal være og altså utpreget demokratisk. Samtidig som den er uformell og upolitisk, kan kaféen ha en viktig drøftingsfunksjon: Der samfunnet fortier, snakker kaféen. Vi må bevisstgjøre om og ivareta kafékulturen. Dette er særlig viktig fordi denne kulturen er en motvekt til samfunnsbyråkratiet og effektivitetsjaget, og speiler våre liv bak fasadene.

Anbefalte lenker:

 
ARTIKLER 

Teaternett formidler nyheter fra norsk og internasjonalt teater. Hjelp oss å være oppdatert! Skjer det noe der du er - send oss et tips! Vår epostadresse:  teaternett@teaternett.no


Ansvarlig redaktør av Teaternett er Stein Kippersund, Myrvegen 14, 2312 Ottestad
Teaternett har org.nr. 980 247 781. E-post-adresse er teaternett@teaternett.no