AKTUELT / Kultur og samfunn
(annonse)

Denne side publisert
21. juni 2012

HOVEDSIDE
Om Teaternett
AKTUELT
Nyheter
Meldinger
I mediebildet
Pressemeldinger

Artikler

Kultur og samfunn
Arkiv
SØK


Bokklubbenes GUDFAR

Våren 2012 kom toppsjef gjennom 20 år i det norske bokklubbsystemet, Kristenn Einarsson, ut med boka En bokpushers bekjennelser. Dette er en forrykende gjennomgang av flere tiårs pulserende liv i en norsk bokbransje som siden 60-tallet hadde en sammenhengende og eventyrlig vekst. Einarsson frispråklige og velskrevne fortelling har karakter av den reneste Gudfaren-saga.


Da det som etterhvert ble De norske bokklubbene AS ble etablert i 1961 startet også et gigantisk forsøk på å redigere det norske folks bokhyller. På det meste hadde klubbsystemet under en felles konsernledelse 750 000 medlemmer. På utgivelsestidspunktet for Einarssons bok ligger tallet på rundt 250 000.

Konfliktmalstrøm
Hva alle menneskene som har vært gjennom et medlemskap eller fem i dette systemet ville tenkt etter å ha lest Einarssons beskrivelse kunne vært interessant å vite. Lesernes troskyldige, mer eller mindre bevisste anskaffelser av lesestoff gjennom bokklubbene fremstår som del av en konfliktmalstrøm mellom hensynsløse og profittorienterte aktører, et spill med til dels høy partyfaktor, knivskarp konkurranse, massiv markedsføringsinnsats, intriger og grandiositet hos de involverte. I en tid da informasjons- og mediemonopoler så avgjort hadde forståelse hos myndighetene, med NRK som det fremste. Og Einarsson forteller neppe alt.

Einarsson insisterer på at bokklubbene i hans tid var et gigantisk folkeopplysningsprosjekt, og det perspektivet hører nok med, ikke minst sammenlignet med våre naboland. Undertegnede har likevel i sine medlemskapsperioder gjennom nesten like mange tiår systematisk fulgt opp sine avbestillinger og nøye sluppet bare utvalgte bøker innenfor dørstokken. Og invasjonsforsvaret er etter denne boka ikke blitt svekket: ”Men bokhylla mi får du aldri”. Og tanken slår en: Her er det et helt klart potensiale for et leseropprør.

Bokhyllas personlighet
For hva ville skjedd, dersom leserne i større grad aktivt begynte å redigere bokhyllene sine selv? Dersom ikke bokhyllene bare ble håndtert som estetisk best mulig tilpassede lagringsmedium verdt temabilag til Bonytt? Eller som ”dyrt statustapet”, som min norsklærer i tiden på videregående satirisk omtalte de skinnbelessede bokhyllene i mange norsk hjem? Bokklubb- og forlagsvirksomhet er en forlengelse av det lesende publikum i et forsøk på å finne ut hva publikum vil ha og ikke minst hva publikum vil ha som det ikke visste det ville ha.

Enhver bokhylle er, frivillig eller ufrivillig, uttrykk for en personlighet, en profil. I vår tid kartlegger entusiastiske kulturhistorikere gamle utedoer, som sikkert også har sine bokhyller. Lars Myttings bok Hel ved fra 2011 gir en interessant gjennomgang av et utall måter å lage og stable ved på i Norge. Denne boka viste seg å dekke et behov hos publikum hverken forfatter eller forlag hadde forutsatt, og solgte enormt.

Hvordan ”stabling av bøker" foregår i de tusen hjem er åpenbart også et mulig tema for en bok. Og i massemedienes portrettfeature brukes kjentfolks bokhyller som tema og layoutmateriale. Noe av det fascinerende med bokhylla som fenomen er for meg dens rike tredimensjonale assosiative perspektiv, som ingen nettbrett foreløpig har. Du kan redigere hylla etter alfabetet eller etter fargen på omslaget. Du kan sette bilder, nips og vinflasker innimellom bøkene om du vil. Når du leser en bok på nettbrett går du ikke forbi en annen spennende bok i forbifarten, som du like gjerne kunne dukket nedi. E-boka storhetstid kommer nok, men vil neppe erstatte den tradisjonelle boka helt.

Tilpasset innbinding
Kanskje e-boka vil føre oss tilbake til de gamle tider da det borgerlige publikum fikk bøkene i blokkform, men selv sørget for å få dem innbundet, tilpasset sitt bibliotek. I fremtiden vil kanskje bøkene bli kjøpt i en nettbokhandel, bokklubb eller ei, der en del av leveransen vil kunne være til lesebrett, en annen del til innbinding, etter behov. Det vil sikkert være mulig å lage innbindinger i utvalg etter kundens ønske, fra en og samme forfatter, men kanskje også i utvalg fra flere forfattere. Noen bøker vil leseren ha innbundet etter lesing på nettbrett, andre ikke. Kanskje sågar kunden vil kunne bestille deler av bøker satt sammen med deler av andre bøker. Ja kanskje sågar sammenstilt med kundens egne tekster!

I historisk perspektiv har bokklubbene i stor grad bidratt til nettopp innbinding av bøker, både helt fysisk konkret og gjennom oppbygging av bokhyller hos publikum.

Kraftfullt bidrag
Einarsson skriver spennende, underholdende, med sterkt driv og tempo og så avgjort med humor og glimt i øyet. Fremstillingen er opplagt svært subjektiv, noe også tittelen peker mot. Men jeg tror leseren skal være edruelig og avvente litt hva andre aktører i dette feltet har å melde.

Einarsson leverer et kraftfullt bidrag til historien om norsk bokdistribusjon fra sin ”Gudfar-posisjon”. Men her trengs det mer. Ikke minst vil dette være et tema verdt arbeid fra uavhengige journalister og forfattere. Einarsson har heller ingen pretensjon om å være objektiv. Så da er det greit for leseren å ha med seg at han selv vil fremstå som reflektert, tøff der det er nødvendig, rolig, og innrømmer egne feil, i alle fall der det er kledelig. De andre kan være ”dirty” og da er det ikke mer enn rimelig at han løsner sikringen på western-colten.

Et spørsmål som sitter igjen for meg etter å ha vært med på denne forrykende storyen om bokproduksjon og –distribusjon i det nyrike olje-Norge er: Hvordan har Einarsson forestilt seg å fange opp en ny ung generasjon som mildt sagt har et distansert forhold til lesing og bøker? For bokklubbene var designet for historiens mest utdannede generasjon i Norge, og trolig også den mest boklesende, før pc og nett har gitt nye plattformer for tekst og annen aktivitet.

Det hjelper ikke at Einarsson ligger og stirrer mot en sky på himmelen og lar seg roe ned av at barnebarna sier ”Det går bra, bestefar”. Her trekker far Corleone stigen etter seg opp på loftet. Eller snarere opp på soltaket.

Bok i sentrum
Det er verdt å ta med en smaksprøve fra Einarssons bok, som viser trøkket i konkurransen og spillet rundt bøker og deres plass i bokklubbene, i kapitlet ”Bok i sentrum” (140f).

(...) Forleggerforeningen hadde i en rekke år arrangert bokmesse. Først i Sandvika, senere på Sjølyst. Messa var en blanding av bransjearrangement og publikumsmesse, etter mønster av bokmesser andre steder. Den ble aldri noen publikumssuksess. En av grunnene var at du måtte betale inngangspenger.
  Vi fikk løftet besøkstallet ved å tilby medlemmene våre gratis adgang gjennomm at vi dekket inngangspengene etter en avtale med Forleggerforeningen. Men i 1997 var det slutt.       
  Forleggerforeningen mente at utbyttet av arrangementet ikke forsvarte kostnadene. Da ringte Anne Carine Tanum meg.
- Kristenn, her er en mulighet for å lage et skikkelig publikumsarrangement. Skal vi overraske alle med å samarbeide?
  Jeg tenkte meg om et lite øyeblikk – og sa ja.
Bok i Sentrum gikk av stabelen seks måneder etter. Vi fikk låne Spikersuppa og reiste telt der. Publikum skulle ha gratis adgang. Dette var ikke et bransjearrangement, vi bestemte programmet. Det ble et klassisk dugnadsprosjekt som involverte de aller fleste ansatte i Tanum og Bokklubbene.
    Nærmere 30 000 besøkende første år var en gigantisk suksess og langt over besøkstallene fra tidligere arrangementer. Etter hvert kom vi over 40 000 besøkende. Samarbeidet om Bok i Sentrum pågikk i 11 år. Til tross for at Anne Carine Tanum og vi var arge motstandere i spørsmålene om rammebetingelsene for bransjen la vi stridighetene ettertrykkelig til side når vi arrangerte Bok i Sentrum.
  Så solgte Anne Carine bokhandlerkjeden Tanum til Cappelen-Damm. Vi regnet med at de ville være interessert i å profilere bokklubbene sine i forbindelse med Bok i Sentrum. Kom temaet opp, ville vårt svar være nei til at deres bokklubber kunne delta.
  Våren 2008 ønsket Anne Regine Bakstad, som nå var leder for Tanum, et møte med meg. Hun ville gjerne ha med konsernsjef Tom Harald Jenssen i Cappelen-Damm.
De ville avvikle samarbeidet. Greit nok. Derimot var neste beskjed overraskende. Jeg var sikker på at budbringeren ikke sto bak utspillet som nå kom. Anne Regine Bakstad hadde vært opptatt av langsiktigheten i vårt samarbeid. Det luktet Tom Harald Jenssen og Øisten Wahl, tidligere sjef for Cappelens Bokklubber, nå Tanums Bokklubber, av dette.
  Anne Regine harket, så ned i bordet og sa:
- Vi vil gjerne informere deg om at vi kommer til å videreføre arrangementet med nytt navn. Vi har inngått avtale med Oslo kommune om å leie Spikersuppa i oktober.
  Jeg tente på alle plugger. dette var “dirty”. Jeg så lenge på begge to. Jeg pustet rolig.
  - Dette skal dere få igjen, sa jeg.
  - Truer du oss? spurte Tom Harald.
  - Nei, sa jeg, men dette skal dere få igjen.
  Jeg mente at det ikke var mer å si, og fulgte dem i taushet ut døren.
  Vi ga oss selv 48 timer på å komme opp med en løsning som skulle “mose" Cappelen-Damm. Den kom.
  1. april 2008 slo Dagbladet opp hva vi aktet å gjøre. Og det var ingen aprilspøk:

De norske Bokklubbene vil heller ikke gi slipp på tradisjonen med et stort bokarrangement. I går undertegnet de en treårig samarbeidsavtale med Operaen. 21. september er det duket for “Bokfest i Operaen”.
– Dette huset er noe ganske annet enn teltet i Spikersuppa. Her blir alt spektakulært og elegant, sier Tuva Ørbeck Sørheim, redaktør i De norske bokklubbene.


  Vi hadde hatt tøffe år. Men her ble alle med for å løfte fram Bokfest i Operaen til et knallarrangement. Vi la det til slutten av september noen uker før Cappelen Damms. De hadde originalt nok døpt om vårt varemerke Bok i Sentrum til Bok i byen.
  En tidlig septembermorgen i 2008 var jeg på vei til Operaen. Sett fra jernbanestasjonen var bygningen dekket av tåke. På broen over motorveien var det stappfullt. Noen hadde rukket å tapetsere veggene der med forfatterplakatene våre. Da jeg gikk ned trappen fra overgangsbroen, begynte tåka å rulle utover fjorden, og byens mest fantastiske sted fikk sola på seg. jeg kunne se de første røde T-skjortene, og da jeg kom nærmere, fikk jeg øye på alle de blide og stolte fjesene på medarbeiderne våre.
  Vi hadde fått disponere Operaen. Vi hadde et flott program. Men først og fremst ble dette en gedigen suksess fordi alle våre folk stilte opp og til de grader var entusiastiske og innsatsvillige - på et langt dagskift, for ikke å snakke om dem som tok natta til hjelp også for å rigge opp og rigge ned.
  Bokfest i Operaen knuste teltleiren i Spikersuppa. Neste år var Cappelen-Damms Bok i byen borte. Det samme var bokmessa på Lillestrøm, som Forleggerforeningen hadde gjenopplivet i 2008. Året etter ble Oslo Bokfestival etablert og arrangert i slutten av september. Bokfest i Operaen ble en del av den. (...)


Lehmann Brothers
Bokfest i Operaen ble åpnet søndag 21. september 2008. Einarsson ser det han vil se gjennom tåkedottene i Bjørvika, og det er jo forståelig. Men det er vanskelig å unnlate å registrere at mandag 15. september samme år ikke står på hans agenda, hverken i tilknytning til Bokfesten eller i boka forøvrig. Denne dagen gikk Lehmann Brothers overende på New York-børsen, og den urolige finanssituasjonen i verden hadde dermed gått over til et jordskjelv med en økonomi i fritt fall.

Det var kanskje ikke bare Bokfest i Operaen som knuste teltleiren i Spikersuppa. Greit kanskje også for Einarsson, som Fantomet tøff mot de tøffe, å etterhvert gi seg mens leken var god.

Av Stein Willumsen Kippersund

Bok:
Kristenn Einarsson: En bokpushers bekjennelser. Gyldendal  2012.

Teaternett bringer nyheter fra norsk og internasjonalt teater. Vi vil også være et forum for debatt om kultur, historie og samfunn i et videre perspektiv. Ønsker du å bidra, ta kontakt. Vår epostadresse: teaternett@teaternett.no