AKTUELT / Kultur og samfunn
(annonse)

Denne side publisert
29. januar 2013

HOVEDSIDE
Om Teaternett
AKTUELT
Nyheter
Meldinger
I mediebildet
Pressemeldinger

Artikler

Kultur og samfunn
Arkiv
SØK


Karl 12.s TYRKISKE brudulje

Lørdag formiddag 11. februar 1713 åpnet tyrkiske kanoner ild mot den svenske garnisonen. Med dette begynte et av de merkeligste sammenstøtene i svensk krigshistorie: "Kalabaliken i Bender", med Karl 12. i hovedrollen. Mot hverandre i kamp stod 45 svensker og deres berømte konge på den ene siden, og 10 000 tyrkiske soldater, med tunge kanoner på den andre. Oddsene var dårlige - men det gav Karl 12, som vanlig, fullstendig blaffen i. Her skulle det kjempes, om nødvendig til siste slutt. I egne øyne var han fortsatt den store stjernespilleren i det europeiske politiske teatret.


Drøyt halvannet år tidligere, fredag 13. juli 1711 hadde en illsint og frustrert svenskekonge vært vitne til at erkefienden Peter den store slapp ut av den tyrkiske sultanens bjørnefelle ved Prut. De dødstrette russiske soldatene fikk

430px-Charlex_XII_at_Bender_crop.jpg (114836 bytes)
Kalabalik: Slik tenkte kunstneren Augustus Tholey i 1894 at sammenstøtet mellom svenskene og tyrkerne i Bender kan ha artet seg.Her med Karl 12. sentralt i bildet, uten hatt. ”Kalabalik” er et tyrkisk ord som betyr folkeansamling, og er blitt et svensk låneord for ”forvirring” eller ”stor uorden”. Wikicommons.

til og med æresvakt på vei ut av tyrkernes overmektige beleiring. Karl 12. måtte dra tilbake til den improviserte basen i Bender i dagens Moldovia med uforrettet sak og mørke utsikter. Den tyrkiske sultanen ville nå helst kvitte seg med de plagsomme svenskene, og sende Karl 12. og hele hans følge tilbake til Sverige.

Men Karl den 12. ville ikke dra hjem. Han håpet stadig på en mulighet til å få tatt revansj over russiske Peter den store. Og han mente at med tyrkisk hjelp skulle det gå. Siden russerne ikke innfridde alle vilkårene fra fredsavtalen ved Prut, begynte tyrkerne også å planlegge et angrep på Russland. Angrepet skulle starte våren 1713. Og selv om Karl 12. bare hadde tusen mann i sin garnison i Bender skjedde det ting på hjemmebane som han satte sine forhåpninger til.

Ekspedisjonskorps i Rügen
I september 1712 hadde nemlig svenskene satt i land et betydelig ekspedisjonskorps i Rügen, i det som den gangen var svensk Pommern. 14 000 mann, under ledelse av Magnus Stenbock, skulle utfordre de russiskeallierte troppene i Polen, og slik gjøre det lettere for tyrkerne å angripe Russland fra sør.

Magnus_Stenbock-1665-1717-Crp-WikiCommons.jpg (36613 bytes)
Svensk helt med dyster skjebne: Magnus Stenbock (1665-1717) ble redningsmannen for Sverige og Karl 12. etter det katastrofale nederlaget ved Poltava. Da danskene prøvde å ta tilbake Skåne mens Sverige lå med brukket rygg, klarte han med begrensede midler å slå den danske hæren i slaget ved Helsingborg i 1710. Senere ledet han den svenske hæren til seier i slaget ved Gadebush 20. desember 1712. Nyheten om denne svenske seieren nådde vesiren Ismail Pasja i Bender for sent til å hindre kalabaliken. I 1713 ble Stenbock imidlertid tatt til fange av danskene under kapitulasjonen ved Tönningen og satt resten av livet i et smertefullt fangenskap i København. Wikicommons.

Dette skulle være et kort i Karl 12.s hånd som han skulle bruke overfor tyrkerne. Men istedet for å gå mot Polen satte Stenbock vestover med ekspedisjonskorpset, og forhandlet om våpenhvile med polske kong August 2, russernes allierte.

Reaksjonen fra tyrkerne lot ikke vente på seg. Nå fikk Karl komme seg hjem og få orden i sakene. Sultanen sendte beskjed til sin vesir i Bender, Ismail Pasja, om at Karl skulle tas til fange, og et høflig brev til Karl om at alt var gjort klart til at han kunne dra tilbake til Sverige med 8-10000 tyrkiske og tartariske krigere i sitt følge.

Nervekrig
Nej inte, tenkte vel Karl. Skulle han dra skulle det være med minimum 50 000 mann, som han mente han burde få av tyrkerne. Han nektet, og en intens nervekrig begynte. Sultanen hadde gitt klar beskjed om at Karl skulle reise, og om nødvendig med makt. Men kongen måtte tas levende, og uten å skades. Nærmere 10 000 tyrkiske soldater omringet svenskenes leir og gjorde seg klar til å storme. Svenskene, på dette tidspunktet rundt 600 mann, befestet leiren etter beste evne, med voller, graver og improviserte barrikader. De satset på egen ildkraft, god utrustning og disiplin og det faktum at tyrkerne ville ta kongen levende og derfor måtte gå etter forholdene skånsomt fram.

410px-Welt-Galleria_T085.jpg (70401 bytes)
Sultanens livgarde: Janitsjarene var den tyrkiske sultanens eliteinfanterister og livgarde. På tidspunktet for kalabaliken i Bender kan styrken i hele det ottomanske imperiet ha utgjort noe mellom 70 og 80 000 mann. Utrustningen kunne være langt gevær, pistol, kniv og kort sabel. Janitsjarene var fryktede soldater og hadde alltid med seg store militærorkestre i operasjonene sine. Dette skulle skremme fienden, og marsjtradisjonen ble adoptert av vestlige militærmusikere. Tysk illustrasjon fra 1703. Wikicommons.

Tidlig lørdag morgen mottok Karl en gruppe janitsjarer som ville forhandle om fredelig avslutning av beleiringen. De måtte mismodig vende tilbake, overbevist om at svenskene og fyrsten deres hadde gått fra vettet. Kort tid etter gikk de tyrkiske soldatene til angrep. Over fem hundre svensker ved leirens ytre voller overga seg umiddelbart, og igjen stod 45 svensker som forskanset seg på kongens ordre i det såkalte Kongehuset i kjernen av leiren. Flere tyrkiske soldater hadde kommet inn i huset, og de ble jaget ut, noen også drept, før hele huset ble barrikadert.

Nesten drept
Helt sentralt i det tyrkiske angrepet var at kongen måtte gripes levende. Tyrkerne drøyde derfor med en massiv storming av hovedkvarteret, og bombarderte istedet det kraftige huset med kanonkuler uten større resultat. Først utpå kvelden da janitsjarene hadde satt ild på bygningen lyktes det å få kongen og hans gjenværende menn røyket ut. I et forsøk på å komme seg over i et tilstøtende hus snublet Karl i sporene på støvlene sine og ble overmannet. Det var på et hengende hår at han ble drept i denne situasjonen, janitsjarene som kastet seg over ham skjønte ikke med en gang at det var kongen de hadde fått tak i. Under basketaket hadde kongen fått flere mindre sår og brannskader. Han hadde også brukket venstre leggben, uten å si noe om denne skaden. Uniformen så selvsagt ikke ut.

I nokså ruskete tilstand ble kongen satt på en hest og ført avgårde til vesirpalasset i Bender, og til Ismail Pasja. Her ble han tatt imot med et rikelig kveldsmåltid og oppredd seng. Kongen spiste imidlertid ingenting, drakk litt vann og presset sitron, og sovnet utmattet fra hele greia.

Karl_den_XII i Bender.jpg (138989 bytes)
Helteportrett: Karl 12. (1682-1718) i en positur han nok selv hadde stor sans for, som Europas ledende monark, i egne øyne. Barhodet, uten parykk, i gult og blått, med en kraftig kanon under høyre armen og venstre hånd på sverdet. Avslutningen av kalabaliken i Bender var mindre glamorøs, der den fortsatt bare 30 år gamle kongen til slutt regelrett ble lagt i bakken etter å ha snublet i sine egne støvlesporer. Maleri av Axel Sparre (1652-1728), som selv var med som ledende offiser i Karl 12s følge i Bender. Wikicommons.

Noen dager etter kalabaliken kom det fram at hele det blodige opptrinnet hadde vært totalt unødvendig. Stenbocks svenske ekspedisjonskorps hadde vunnet en spektakulær seier over danskene ved Gadebush, allerede 20. desember. Men nyheter ble ikke akkurat formidlet på sms den gangen, og først halvannen måned etter slaget nådde saken og de utfyllende rapportene fram til den tyrkiske sultanen.

Svenskene kunne altså få til noe uten kongen i Nord-Europa, og det hastet derfor ikke slik med å få kongen avgårde likevel. I all hast ble det sendt nye ordrer til Bender om at angrepet på svenskene skulle avlyses. Men disse ordrene nådde altså fram for sent til at bruduljen ble avverget.

Til sengs i et år
Og etter kalabaliken skulle Karl ut av Bender, var sultanens befaling. Nokså redusert etter hendelsen ble han transportert fra Bender først til det som i dag er Thessaloniki i Hellas, deretter til slottet Timurtasj utenfor dagens Edirne i Tyrkia (daværende Adrianopel), hvor han ankom en drøy måned etter kalabaliken. På grunn av kongens tilstand måtte transporten foregå med den prominente hovedpersonen i liggende stilling. Og her ble "Nordens løve" så og si liggende til sengs og slikke sine såre poter i drøyt et år, trolig i lange perioder med depresjon. Først våren 1714 begynte han på nytt å sysle med tanker om retur til Sverige. Og med nye planer i ermet.

Av Stein Willumsen Kippersund

Kalabaliken i Bender:

Sted: Bender eller idag Tighina, sørøst i dagens Moldovia der elvene Dniestr og Bâc renner sammen på vei ut i Svartehavet.
Tidspunkt: 12. februar 1713 (etter den nåværende gregorianske kalender, svenskene benyttet juliansk kalender på denne tiden, og derfor bruker kilder ofte den julianske datoen 1. februar i kilder)
Kong Karl 12. øverstkommanderende for svenskene.
Vesir Ismail Pasja øverstkommanderende for tyrkerne.
1000 svenske soldater, 4 døde
10000 tyrkiske soldater, 50 døde, 100 sårede

Kilder:
Liljegren, Bengt: Karl XII. En biografi. Historiska Media, Lund 2000.
Wikipedia.


Teaternett bringer nyheter fra norsk og internasjonalt teater. Vi vil også være et forum for debatt om kultur, historie og samfunn i et videre perspektiv. Ønsker du å bidra, ta kontakt. Vår epostadresse: teaternett@teaternett.no