AKTUELT / Kultur og samfunn
(annonse)

Denne side er endret
16. juni 2014

HOVEDSIDE
Om Teaternett
AKTUELT
Nyheter
Meldinger
I mediebildet
Pressemeldinger
Artikler
Kultur og samfunn
Ferie og fritid
Arkiv
SØK


Kultur og samfunn
Teaternett bringer nyheter fra norsk og internasjonalt teater. Vi vil også være et forum for debatt om kultur, historie og samfunn i et videre perspektiv. Ønsker du å bidra, ta kontakt. Vår epostadresse: teaternett@teaternett.no

De SKRÅ BREDDER
Kommentarer til scene, kultur og samfunn


Teater- og kultur er et stadig mer dynamisk felt i samfunnslivet. Teaternett deltar i debatten når det passer slik, under signaturen St1.


Prinsessa på skule
19. juni 2014
Prinsesse Ingrid Alexandra er, som fylgje av den norske "odelslova" for Kongehuset, allereie frå fødselen av sett på jobben som representerande embetsperson for Noreg. Eg misunner ho IKKJE den odelen. På same måte som eg ikkje misunner norske bønder jobben DEI får som fylgje av odelslova for gardsbruk her i landet. Kronprinsparet tek som foreldre den noko usikre framtidsoppgåva til veslejenta si så alvorleg at dei prioriterer innanfor sine avgrensa midlar. Dei vel å gje henne ein "tilpassa/differenseriert/framtidsretta" skulegong, som det ofte heiter i honnørorda frå skulemålsetjingane.

Foreldre sin rett og plikt
Eit gjennomtenkt privatskuleval som dette burde glede, og ikkje provosere.
I alle fall dei som vil ha eit Kongehus, og dei som vil ha myndige foreldre. Og ærleg tala: I eit land der nesten kvarmann har råd til fleire Sydenferiar i året burde kanskje fleire tenkje meir nøye over kva slags skuletilbod/skulegang ungane deira får. Det er faktisk alle foreldre sin rett, og også plikt, i samsvar med FN sine menneskerettar. Alle ungar er, slik sett, våre prinsar og prinsesser.

Kanskje til og med nokon kunne vurdere endring i lovverket, slik at skatteytarane som vel privatskular får meir att for pengane sine? Eller, at dei etter modell frå religionsforvaltninga i Noreg, får att pengane som elles går til Statskyrkja, når ein er medlem av anna kyrkjesamfunn? Det er etter mi meining ingen grunn til at til dømes Steinerskulen berre får att 80 prosent av lønskostnadene sine, slik det er i dag.

Heilag ku?
Telemonopolet har falle, Kringkastingsmonopolet har falle. Skal staten sitt Skulemonopol vere ei evig heilag ku? "Felles møtearena" er eit gjennomgåande argument for å halde på den såkalla heilskapsskulen i det fleirkulturelle samfunnet vårt. Men alle som kjenner skule-Noreg veit at det dekkjer over store skilnader. Og at i vårt moderne samfunn er mylderet av sosiale danningsarenaer ein multikulturell fargerik vev som vi må navigere kompetent i, uansett. Motiverte alternative skuleval (Steinerskulen, Montesorri, språkforankra skular som "Den franske skulen" osv) skaper mange trygge, heilskapelege og velfungerande soner, utdanningsløp og identitetar i lokalamfunna våre. Både i By- og Bygde-Noreg.
St1
Folkeligheten er falsk. Av John Olav Egeland. dagbladet.no 19. juni 2014.
Når valget kveler. Av Mala Wang-Naveen. aftenposten.no 19. juni 2014.
Slike elever trenger Norge. Av Håkon Haugli og Knut-Erik Beyer-Arnesen. aftenposten.no 19. juni 2014.
Derfor provoserer privatskolene. Gaute Zakariassen. nrk.no 18. juni 2014.
Meningsløs kritikk mot Kongehuset. Gunnar Stavrum. Nettavisen 18. juni 2014.
Han gir kronprinsparet rett: - Vi er for dårlige i engelsk. Av Per Anders Johansen. aftenposten.no 17. juni 2014.

Fjern barnetrygda. Fram for BORGARLØN!
16. juni 2014
Vi er med rette stolte over Grunnlova vår. Men det har skjedd mykje på dei 200 åra som er gått. Mellom anna har vi erkjent av at menneskerettar må støttast av velferd, for å byggje respekt og spelerom for den einskilde. Og for å administrere denne velferden har staten bygd NAV, ei gigantisk elektronisk og menneskeleg reknemaskin som på pedantisk vis skal syte for at alle får akkurat det som dei har rett på. På krona, korkje meir eller mindre. Så slår tanken inn: Kva om vi istaden sette strek over dette administrative apparatet med alle kostnadene og misbrukslekkasjane det medfører? Kva om vi istaden erkjente at borgarane like godt kan få borgarløn som ein av sine sjølvsagte rettar? Og istaden for å finrekne på nådeskillingen gav alle ei generell grunnløn?

Stått stille
Kvar skal vi så byrje. Kvifor ikkje med den antikvariske, omstridde og utskjelte barnetrygda? Diskusjonen er i gang om barnetrygda bør brukast til gode formål. Til dømes å skaffe barnehageplasser. Eller om den skal gjerast behovsprøvd - kvifor skal dei rike få noko dei ikkje treng? Dei set berre barnetrygda inn på konto til barna likevel. Og så vidare. Såvidt eg veit har satsane for barnetrygda stått heilt stille i fleire tiår. Det vesle beløpet, ein snau tusenlapp i månaden eller så, som kjem inn i dag, er sjølvsagt kjærkome for barnefamiliane. Slik vil det alltid vere - alle pengar ein får vil jo gå med. Og berre så det er sagt: Slik har eg også alltid hatt det. Ingen gyldne fond etter barnetrygda står att for mine barn.

Men eg tykkjer likevel ideen er verd å prøve ut. Kvifor ikkje byrje ein menneskerettsreform for borgarløn nettopp med spebarnet, og med barnetrygda. Fjern barnetrygda i si noverande utgåve, men la ungane få pengane, uavhengig av foreldra. La barna byrje med borgarlønordninga! Til dømes i Henrik Wergeland si ånd, dei er jo ein nasjon, dei med!

Menneskerettbillett
Ta utgangspunkt i at månadsbeløpet er 1000 kr - fin start i Grunnlovsåret. Og så blir ikkje overgangen så stor frå korleis det er i dag: Berre den vesle viktige detaljen at beløpet vert sperra istadenfor å gå til foreldra. Frå barnet er fødd vert beløpet kvar månad sett av på ein sperra konto som tilhøyrer barnet og ikkje kan nyttast av andre. Foreldre: Sorry, sjølv om de alltid  veit barnets beste: Her er det INGEN ADGANG! Om de vil - får de finne på eigne lommepenge- og sparesystem basert på overskotet i familien, men akkurat det vesle barnetrygdbeløpet skal vere barnet sin sjølvstendige menneskerettsbillett frå samfunnet.

Frå barnet er 13 år, vert 80 prosent (800 kr) sett av på sperra konto, medan 20 prosent (200 kr) vert betalt direkte kvar månad til ein BRUKSKONTO som dokumentert berre kan nyttast av barnet åleine. Når barnet fyller 14 år, vert 65 prosent sett på sperra konto, 35 prosent direkte utbetalt. Når barnet blir 15, er prosenten 50 sperra/50 direkte, når barnet blir 16, er det 35 sperra/65 direkte, når barnet blir 17 er det 20 sperra/80 direkte. Ei pedagogisk tilpassa innfasing, som også medverkar til dei unge si økonomiske forvaltingsevne.

Velmeinande klør
Når barnet fyller 18 år held månadsutbetalinga fram, til fylte 25 år. Fram til fylte 25 år vert heile månadsbeløpet utbetalt til barnets brukskonto. Dei OPPSPARTE MIDLANE på sperra konto, vert gjort tilgjengeleg som ein liten startkapital for den unge vaksne når barnet er fylt 21, og er trygt ute av foreldra sine velmeinande klør. Vips ein-to-tre, har vi etablert eit enkelt og varsamt første skritt i retning borgarløn om lag til same pris som barnetrygda i dag.

Satsen for grunnbeløpet kan jo vidare justerast av Stortinget i samband med statsbudsjettet, i utgangspunktet for å fylgje konsumprisindeksen. Skal ordninga utvidast til eit system med full borgarløn, eller GMI (garantert minsteløn) for ALLE borgarar? Og i kva grad? Dette er spørsmål for ein ny politisk fase. Men verknaden av borgarløn er i alle fall fylgjande: Vi erkjenner at eit barn fødd inn i eit så kapitalistisk system som vårt, ikkje har fulle rettar før det også har eit minstemål av pengar til å fungere i dette samfunnet.

Spark beina unna trygdemisbruket!
Dette kan også bli løysinga på den gordiske knuten som trygdesystemet vårt er blitt. Fjern all kostbar saksbehandling på finrekning av allskens større og mindre tilskot. Minimaliser NAV. Spark beina under trygdemisbruket. Gi alle borgarar rett til minsteløn. Dei som vil tene meir, og arbeide meir kan sjølvsagt gjere det. Minsteløna vil ligge der for alle, som ein rett, og ikkje som sosialstøtte. Lønsnivået for dei som vil arbeide og tene meir, vil etterkvart tilpasse seg dette. Sjølvsagt vil ungar og seinare vaksne i ulik grad klare å nytte dette på ein god måte, men slik er det også i dag. Anten det gjeld lommepengar, barnetrygd, løn eller NAV-ytingar.

Og om det framleis skal ligge inne særskilde sosiale støtteordningar for utsette grupper, permanent eller som ein overgang, så blir det ei sak for seg.
St1
Barnetrygd. NAV si heimeside.



Ei skam: Norsk svik mot Faizullah Muradi

27. mai 2014
Like etter midnatt kom politiet på døra til Faizullah Muradi i sentrum av Mandal. I dag tidleg vart han sendt ut av landet. Muradi hadde vore aktiv stridstolk for norske styrkar i Afghanistan, og er no truga på livet i heimlandet. Men, som så mange andre som freistar å kome inn i vårt eksklusive fedreland, uansett grunn: Avslag av Utlendingsnemda og på hovudet ut.

Skjønar. Eg SKJØNAR. Norske styrkar skal ALDRI MEIR ha utanlandsoppdrag. I alle fall ikkje utanlandsoppdrag der vi treng TOLK. Det beste landet i verda, med den beste skulen i verda, og med det beste sjølvbiletet i verda, skal sikkert klare å skaffe nok personell frå eigne rekker, med alle språk i verda, alle språk som måtte bli NAUDSYNTE. Med unntak for SIDEMÅL då. Nærmare bestemt NYNORSK. Som er så UTRULEG vanskeleg, særleg samanlikna med dei ENKLE afghanske språka. Og lukkast ikkje det, skulle rekkene med nordmenn med rett språkkunne ein gong bli for tynne, kan vi sikkert lære FRÅ oss. TIL alle i verda som får vitjing av våre militærstyrkar, det beste språket i verda, NORSK. Orsak, eg meiner, BOKMÅL, sjølvsagt. For DET kan vi. Og det er vel eigentleg, når alt kjem til alt, det EINASTE som er verd å kunne.

"A shame"
"In my opinion it's a shame" seier polititenestemannen på Dagsrevyen i kveld, så heile Noreg høyrer det, sjølv om det er på greit engelsk. Han har fått jobben, han måtte arrestere Muradi og setje han på flyet. Utruleg kor godt det gjorde, å høyre sunt norsk folkevit frå det haldet, midt i avmakta. Punkt 1: Her ser vi kva for ei tung kvardagsbelastning vi legg på mange av dei lojale statstenestemennene våre, som kvar dag betaler prisen for våre meir eller mindre humane politiske val. Punkt 2: Hands off denne politimannen, som ikkje klarer å la vere å kome ut med si ærlege meining. Alle refsingstiltak eller sanksjonar mot han, vil, med rette etter mi meining, kunne oppfattast som ein usakleg provokasjon mot tenestemenn som ikkje får meir betalt enn dei må, for sin krevande jobb. Dette er the "dirty work" i praksis. Arbeidet som politikarar og regjering vaskar hendene sine for. Ei skam. Meir sant kan det knapt seiast.
St1
Er sendt ut av landet  Av Anne Torhild Nilsen. nrk.no, 27. mai 2014.



Odysseen framleis aktuell

16. mars 2014
NRK Radioteateret har laga ei flott iscenesetjing av Homer sitt verk Odysseen. Idag gjekk første del på NRKP2, frå klokka 15-16. Den vert sikkert sendt i reprise til veka, hugsar ikkje akkurat når. Og dei to neste søndagane er det framhald. Forståeleg og spennande, lett og billeg veg til oppdatering på antikken, til selskapslivet eller livet meir allment. Til refleksjon og ettertanke.

Odysseus_SirensWikiCommons.jpg (92445 bytes)

Illustrasjon: WikiCommons

Dramatiseringa fall saman med eit anna kvalitetsprogram frå NRK P2: Radiodokumentaren "Hjemkomsten: En fortelling om å vende hjem fra krigen".Tilrår begge programma. St1
Radioteatret: Odysseen - om helten Odyssevs' hjemreise etter krigen i Troja 16.03.2014  NRK-P2. nrk.no
Radiodokumentaren: Hjemkomsten. En fortelling om å vende hjem fra krigen  NRK-P2. nrk.no

 

Papiraviser og bøker i nettverda
22. februar 2014
Kva gjer vi med journalistikken i ei stadig meir digitalisert tid? Opplagstala for papiravisene held fram med å gå ned, melder Gunnar Stavrum i Nettavisen. Det er kanskje bra. Papir forbrukar skog og kostar mykje for miljøet. Men det gjer sanneleg også dei enorme servarane som idag tener internett verda over. Eg har høyrt tal som fortel at internettrafikken skaper fleire gonger så mykje utslepp som verda sin samla flytrafikk.

Likevel: Å subsidiere meiningslaust papirforbruk er ikkje nokon framtidsveg. Og internett-trafikken vil truleg gå gjennom ei effektivisering, der eit land som Noreg har mykje å gje: Stødige, kjølige fjellstrukturar perfekte for lagring av tunge servarar. Spillvarmen dei produserer kan resirkulerast til viktige samfunnsbidrag, oppvarming av bustader og verksemder. Gull i eit kaldt land.

Bibliotek under press
Dilemmaet for avisene gjeld også i høg grad bokbransjen. Det vert eit stadig større problem at den norske statlege innkjøpsordninga plasserer tonnevis av nye bøker til støvsamling på den avgrensa plassen til biblioteka våre. Som skulen er biblioteka våre under hardt press, og skal dekke alle moglege oppgåver. Er det rimeleg at biblioteka i velstands-Noreg skal kunne tilby bestseljarar på lik linje med fag- og langsamlitteratur? Kvar er balansepunktet? Det som sosialdemokratiet til eikvar tid finn er det rette? Bokhandlane dumpar i desse dagar mammutbøker med eit typografisk mangfald og utstyr vi knapt har sett maken til i menneskesoga. Baksida kjenner vi: Mengder av mammutar vert destruert når dei viser seg ikkje å verte selde.

Det heilt avgjerande i denne situasjonen er å sikre den sjølvstendige journalistikken, skrift- og bokkulturen, mangfaldet i ytringsfridomen og tilgangen for ålmenta. Korleis kan det gjerast på best mogleg måte? Her har også dei digitale media ei sjølvsagt og viktig rolle. Dersom papirpublisering blir ei død rituell øving er vi på farlege vegar. Ingen er tent med avis- eller bokberg, etter modell av dei berykta "smørberga" som EU ein gong var kjend for. Då kan skriftkulturen miste både den respekt, bruk og merksemd som er livsviktig: For debatt, demokrati og utvikling. Og bokbåla kan fort bli det neste. Vårt rike Noreg er faktisk i front i dette dilemmaet.

499 bøker
Papirboka, papiravisa og papirtidsskrifta er fantastiske medier, som definitivt har ei framtid. Men: Vel og merke på basis av ressursmedviten, aktiv bruk, der det gjev meining. Det er betre å røkte 499 gode bøker i eit nøkternt, men velstrukturert bibliotek, enn å ha tallause band i håplaus uorden, der ein knapt finn det ein treng. Avis- og tidsskrifthaugen byr på endå større utfordringar. Gunnar Stavrum sin kommentar i Nettavisen er på sin plass: Dette dilemmaet kan vi ikkje berre skyve under teppet, ved å halde på utdaterte ordningar som pressestøtta, av gamal vane.

Partiet Venstre kan sjå ut til å stå i ein nøkkelposisjon i dette saksområdet. Partiet har tradisjon for både å forvalte og fremje kunnskap og kultur, og å vise vilje til modernisering. Partiet har historia si tett knytt opp til demokrati, ytringsfridom og liberal journalistikk. Under Stavrum sin artikkel er det eit kommentarfelt. Det er meir prega av fordommar enn av kunnskap, men speglar likevel at oppfatningane om dette partiet byr på nokre utfordringar for dei som sit i posisjonane. St1
Relatert linkar:
Nytt kraftig fall for papiravisene  Av Gunnar Stavrum. Nettavisen, 22. februar 2014.
Suksess til besvær  Av Marta Norheim. nrk.no 17. februar 2014.
Bokklubbenes gudfar  Av Stein W. Kippersund. Teaternett, 21. juni 2012.




Høgblokka - norsk Picassoarv

3. november 2013
Det er truleg framleis nokon der ute som meiner det er rett å rive Høgblokka i Regjeringskvartalet. Det er sikkert også nokon som meiner at det vil vere rett å rive ruinane på Domkirkeodden i Hamar, Håkonshallen i Bergen, Stavkyrkjene, Stortinget, Nidarosdomen og Akershus festning. Eller for den saks skuld Louvre, Colosseum eller Pyramidene.

Norsk etterkrigsmakt
Folk får meine kva dei vil, også om Høgblokka. Men eg tek ingen av dei som meiner at bygget skal rivast seriøst, medmindre dei har lese boka Høyblokken. En bygningsbiografi av Hugo Laurits Jenssen, utgjeve på Press forlag, 2013. Eit minstemål av kulturhistorisk kunnskap må til, sjølv i Noreg, som grunnlag for politiske vedtak og handlingar av dette formatet. Denne boka plasserer Høgblokka der ho høyrer heime, som eit nøkkelverk i nasjonal og internasjonal byggekunst. Same kva ein måtte meine om modernismen, etterkrigstida og sosialdemokratiet. Ein liten smakebit frå boka, om då den norske kunstnaren Carl Nesjar fekk kontakt med Pablo Picasso. Det handlar om arbeidet med utsmykkinga av hovudsetet for den nye norske etterkrigssentralmakta:

(...) Då Picasso hørte at Nesjar var norsk, sa han at “det var slettes ikke så verst”. Nesjar fant senere ut at han var den andre nordmannen Picasso hadde møtt. Den første var Edvard Diriks, sønn av Carl Fredrik Diriks, fyrdirektøren og tegneren som ble kalt Fyrdiriks. Først helt mot slutten av møtet fikk Nesjar vist frem fotografiene fra betongeksperimentene i Oslo. Picasso ble ellevill. “Du skulle sett! Det var akkurat som om noen hadde stukket ham i bakenden med en stor, spiss nål! Han hoppet i været. Løp ut på kjøkkenet og ropte til kokken at hun skulle legge fra seg alt hun holdt på med for å se på bildene. Så ut i hagen for å finne gartneren. Med opprømt og høy stemme viste han ham bildene.”

Picasso spurte og grov, men ville gjerne se noe som var ferdig. “Sent i juni kom jeg tilbake til ham med fotografier av de veggene som allerede var ferdige i Høyblokken. Da ble vi enige om at jeg skulle ta med fotografiet av de ferdige veggene til ham. Likte han dem, sa han D’accord – det er bra, eller Oui – ja, greit, eller Bon à Tirer pour Carl Nesjar – anvises og overlates til Carl Nesjar. Og så signerte han fotografiet og satte på datoen. Enkelt og greit. Det var hele kontrakten. Likte han dem ikke, var avtalen at jeg skulle fjerne utsmykningene.”

Picasso skulle si ja til Nesjars sandblåsing (til Nesjars store forbløffelse). Dette ble starten på et langt og fruktbart samarbeid, som varte helt frem til Picasso døde i 1973, og resulterte i betongkunst mange steder både i Europa og i USA. (...). (Jenssen 2013:155)


Tilgang for ålmenta
No har vel Riksantikvaren teke stilling til denne saka, og “stormen” er kanskje over for denne gongen. Så då kan vi restaurere bygget i fred og ro, og framleis diskutere kva vi skal fylle det med, i framtida. For min del må Høgblokka gjerne bli eit direktorat, nytt hus for Kultur- og utdanningsdepartementet, nytt Deichmanske bibliotek, eller for den saks skuld eit museum for samtidskunst. Det er faktisk eit poeng å gjere bygget meir tilgjengeleg for ålmenta. Og så kan vi utvikle Regjeringsbygningane på annan måte, og gjerne ein annan stad. Men riving av Høgblokka? Kjem det på tale att, bør norske kulturfolk byrje å rasle med lenkene frå Alta-Kautokeino-striden. St1
Relatert linkar:
Hugo Lauritz Jenssen: HØYBLOKKEN. En bygningsbiografi


Gi svenske "Gripen" ein ny sjanse
26. oktober 2013
Luftforsvaret sin medverknad til den norske tryggleikspolitikken blir knapt mindre viktig med åra. Det er opplagt ein viktig sektor i vår globale og norske høgteknologiske røyndom og verdt å halde på eit topp teknologisk nivå. I boka Mellom krig og fred (red. Tormod Heier) vert den tryggleikspolitiske stoda for Noreg oppsummert på reflektert, kunnskapsbasert og nøkternt vis. Og alt tyder på at Noreg må ha eit sterkt Luftforsvar som kjerna i forsvaret av våre legitime interesser i lang tid framover, ikkje minst med omsyn til dei store sjøområda våre.

F16 tent oss godt
Vurdert i historisk lys framstår F16-flykjøpet i 1976 som eit veldig rasjonelt kjøp, trass i ein del strid om dette den gongen. Desse flya har gjort ei viktig og funksjonell teneste på mange område i Noreg, dei har tent oss godt. Og: Dei vil truleg måtte tene oss lenger enn vi eigentleg ynskjer, skal vi tolke utviklingstempoet til det neste flyet vi skal kjøpe.

Det blir sjølvsagt interessant å sjå korleis det går med Joint Strike Fighter. Og desse flya vert truleg kjøpt uansett kva kritikarar vil meine. Eit samrøystes Storting har vore klare på dette og vil truleg halde fast ved det. Men er det lurt og naudsynt å ha alle egga i ei korg? Treng vi så mange fly som det er lagt opp til? Treng vi alle på ein gong? Kva med å gå for ei innfasing på til dømes 30 fly istadenfor 52?

Hendene fulle
I ei tid der amerikanerne har hendene fulle med dårlig økonomi og eigne vanskar ville det kanskje vere en ide å gi svenskane noko større merksemd. Også fordi det ser ut til å ta meir tid enn planlagt med utviklinga av JSF-flyet til Lockheed Martin.

Nordisk samhald
Med vår sterke norske økonomi, så ville det  knapt vere uoverkommeleg å ha ein mindre parallell styrke av svenske fly. Handlingsregelen i høve til oljefondet kan knapt kallast ei hindring i denne samanhengen. Det norske Forsvaret har ei rad ulike kapasitetar som dei klarer å handtere, Dei seks til ti milliardane bør det vere rom for. Ei varsam og venleg praktisk tilnærming til svenskane vil både gje oss meir røynsle, fleire bein å stå på, og kanskje også litt meir forhandlingsstyrke overfor amerikanarane med omsyn til pris og andre tilhøve for Joint Strike Fighter. Bonuseffekten er ei utvikling av tilhøvet til våre svenske vener, og styrking av nordisk samhald. Ein substansiell flåte på 6-10 fly kan vel så og seie leverast pr. omgåande frå SAAB, og treng ikkje på nokon måte å legge seg i vegen for Joint Strike Fighter. Gi SAAB og Gripen ein ny sjanse! St1
Relatert linkar:
Tror ikke F-35-flyene blir dyrere Av Kristian Elster og Stig Arild Pettersen nrk.no 26.oktober 2013
SAAB 39 Gripen
Tormod Heier (red): Mellom fred og krig




Trygt valg?

14. august 2013
Kl. 15.30 i dag avga jeg min forhåndsstemme i Stortingsvalget. Ingen stor hemmelighet hvor min stemme gikk, men jeg gjorde meg likevel noen tanker om opplegget.

Forhåndsstemmingen foregår slik at du går først inn i avlukket, plukker fram en stemmeseddel for et parti, gjør eventuelle endringer, bretter seddelen med den fargede siden ut, går deretter bort til funksjonærene, gir valgkortet til en funksjonær som sjekker den (husk gyldig ID!) og gir stemmeseddelen til en annen funksjonær, som stempler seddelen før du selv putter den oppi valgurna.

Ikke en stor sak kanskje, at den gamle konvolutten rundt stemmeseddelen er blitt borte. Men jeg synes likevel at den hemmelige delen av valget ivaretas litt dårligere nå enn før. Det skal lite til av uhell eller skjødesløshet før stemmeseddelen flakser opp så mye at funksjonærene eller andre i lokalet kan se hvilket parti du har valgt. Enten velgeren gjør det selv, eller funksjonæren kommer borti.

Diskresjon viktig
De fleste klarer nok dette greit, men for noen vil full diskresjon av ulike grunner kunne være helt avgjørende. Man kan møte bekjente blant velgere og funksjonærer, bekjente som man vil holde stemmen sin absolutt hemmelig for. Dersom diskresjonen ikke er ivaretatt godt nok ved et valg, vil noen kunne kvie seg for å ta stilling, og miste motivasjonen.

Det er kjempeviktig at folk opplever trygghet og full diskresjon for å sikre best mulig valgoppslutning. Det handler om å gi demokratiet mening. Da må det ikke være tvil om at valget er hemmelig. Det er ellers spennende hva som blir resultatet av forsøkene med internett-valg. Det bør ikke være vanskeligere å få til et forsvarlig valg på internett, enn det er å fikse bankforbindelse der, kjøpe varer og levere selvangivelsen. Folk bør møtes der de er, også de som sliter med det avgjørende, å komme seg ut av sofaen. Terskelen for å delta i demokratiet bør ikke være høyere enn at alle kan få være med, uansett hvilket aktivitetsnivå man ellers befinner seg på. Jeg slår også mer enn gjerne et slag for forhåndsstemmingen som sådan. Den må gjerne begynne tidligere, etter min mening. Vi bør alle kjenne aktørene og alternativene så godt at ikke de aller siste 14 dagene er avgjørende. Husk din stemme teller - godt valg! St1.

Relatert link:
Slik forhåndsstemmer du


Vitenskap og nazisme

4. august 2013
Dr. theol Øyvind Foss (f.1934), professor ved UiS og gjesteprofessor i medisinsk etikk i Heidelberg, har skrevet boka Forskning og folkemord. Tysk vitenskaps mørke fortid (2013). Boka er en gjennomgang av den mest framtredende tyske grunnforskningsinstitusjonens historie, før, under og etter andre verdenskrig. Fra grunnleggelsen i 1911 het den Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft (KWG), før den i 1948 ble reetablert under navnet Max-Planck-Gesellschaft (MPG). Idag har MPG over 80 institutter, 17 000 medarbeidere og rundt 22 000 studenter, for det meste i Tyskland, men også i utlandet.

Foss framviser nøkternt historien om den langvarige og seige etiske drakampen institusjonen gjennomgikk i møte med nazidiktaturet. Det ble naturligvis umulig å beholde institusjonens frihet og integritet. Og på flere områder deltok også avdelinger og forskere i folkemord og eksperimenter på levende mennesker. Aktørene i denne historien spenner fra nobelprisvinnere som Albert Einstein på den ene siden og den beryktede dødslegen Josef Mengele på den andre. Mange forskere ved KWG ble oppsagt, fordrevet og drept som følge av sin etniske bakgrunn eller som følge av sin motstand mot nazi-regimet. Andre ble stilltiende, aktive, eller til dels ivrige medløpere for nazistene.

Etter krigen tok det svært lang tid før institusjonen tok et oppgjør med sin mørke historiske arv og beklaget sine gjerninger overfor ofrene. Rehabiliteringen av fordrevne og likviderte forskere fra NS-tiden har også tatt svært lang tid. Dette er en svært interessant bok som bringer forskningsetiske dilemmaer påtrengende nær. St1.




Loven vest for Majorstua

26. juli 2013
Tek den på nynorsk i dag også, kvifor ikkje. Tilfellet ville at eg avslutta ei gjennomlesing av Loven vest for Pecos av Kjartan Fløgstad og MILF av Alexia Bohwim nesten samstundes. I sommarvarmen slo det meg at kanskje det hadde vore fruktbart å lese MILF som Loven vest for Majorstua og sjå om noko stemde. Fleire sekvensar, der eg humra overraskande godt for meg sjølv på solsenga, fekk meg i alle fall til å tenkje på fleire av dei 14 stildraga Bakhtin stiller opp for den menippeiske satiren, og som Fløgstad drøftar på side 14 i Loven vest for Pecos. Sjangeren er i alle fall komisk, den er urein, knyter saman fri fantasi og komedie med rå og kriminell naturalisme, er fantastisk, spelar seg ut på jorda, på (kjendis)Olympen og i (dop)underverda, er ustanseleg eksperimenterande, handlar om uvanlege moralske og psykiske tilstandar, fulle av alle slags skandalar, spelar på skarpe kontrastar, sosial utopi (i form av draumar eller reiser til ukjende land, Frogner er truleg eksotisk for fleire enn meg), spelar sterkt på kontrastverknader og er journalistisk og publisistisk. Det siste vil seie at den er full av open og skjult polemikk mot dei ulike filosofiske, religiøse, politiske og vitskaplege tendensane i tida.

I ei tid der vi ofte forbruker og aksepterer krig og vald som underhaldning og meiningsberar er det interessant å lese ei bok sett frå ein kvinnesynsstad der dagleglivet er ein vedvarande krig for å halde oppe sin ytre fasade og sin sosiale status, med kleskodar, sminke, duppeduttar og alt som skal til. Nesten utan jobb, utan pengar, og med betydelege innslag av dop og stimuli av svært så ymse slag. Midt i det heile tykkjer eg at Bohwim får fram vemod, det menneskelege og det sårbare i skikkelsane sine, i sitt norske Sex og singleliv-univers. Der det også er rom for å skrape litt i norsk historie. Som til dømes om politimeister Knut Røed, som kjøpte barneleiker til dei jødiske barna til båtturen med "Donau" i 1942. Eller til alle drosjene som samla seg ved Frognerparken før dei byrja jobben med å samle norske jødar til deportasjonen.

Bohwim har kanskje fått litt for mykje tyn for prosjektet sitt (Frognerfitter, MILF og Golddigger), som for meg rett som det er framstår som både fascinerande og eksotisk, med mykje humor og absolutt ikkje utan djupn. Men, kanskje det er eg som har fått eit snev av solstikk i det om dagen så døsige sommar-Norge. St1.

 


Fire unge heltar på nynorske festspel

5. juli 2013
Underteikna har fått fylt opp språk- og kulturbatteria etter dei fantastiske nynorske festspela i Ørsta, på Ivar Aasen sine heimetufter. Intense dagar med innhaldsrikt og gjennomarbeidd program, av høg kvalitet. Den raude tråden i festspela, med temaet "grenselaust", argumenterer overtydande for fleirspråkleg kompetanse. Og for nynorsk, både som sidemål og hovudmål.

130629 (17) - Crp.JPG (955702 bytes)

På festspela fekk eg også gleda av å posere saman med fire nye heltar!! Framme til venstre: Forfattar Ingrid Storholmen frå Verdal, ho skriv like godt både på nynorsk og bokmål, til dømes i Siriboka. Ho har også gjeve ut den nydelege boka Til kjærlighetens pris. Eit originalt kunstverk med fleire dimensjonar, som berre må opplevast. Til høgre for meg festspeldiktar Lars Petter Sveen frå Fræna, også tospråkleg, med bøkene Køyre frå Fræna og Eg kjem tilbake.

Framme til høgre festspeldiktar Guri Sørumgård Botheim og bak til høgre festspeldiktar Sigrid Sørumgård Botheim, begge frå Lesja. Guri og Sigrid er søsken og meistrar nynorsk og bokmål, og saman med Lars Petter viste dei også imponerande performative evner, mellom anna i ei flott multimedialøype. Saman har Guri og Sigrid skrive boka Ramstein Pensjonat, og har vore medredaktørar for boka Søsken. Alle desse fire er eit funn for møte og dialog med ungdom som leitar etter si eiga røyst og sin språklege identitet. Perfekt til dømes for den kulturelle skulesekken. Takk også til gentleman og veteran Kjartan Fløgstad, som var med på å velje ut denne kraftfulle buketten til Festspela, og til direktør Ottar Grepstad, strategen som veit kva han driv med. Kyss, klapp og klem til dykk alle. St1.
Relatert link:
Dei nynorske festspela

 

Verdens underkjente Miljødag
5. juni 2013
5. juni er det Verdens Miljødag. Jeg lot flagget ligge sammenrullet på 1. mai i år. Men satser på å få det på plass om morgenen i dag. Tatt i betraktning hvor viktig miljøet er for framtida vår på kloden, er dette en dag som er altfor lite påaktet. Så lite at det ikke engang finnes en Wikipedia-side på engelsk for dagen, og den norske er også så som så. Det står litt mer på den svenske Wikipedia-sida. Stockholm var da også byen der Miljødagen ble innstiftet i 1972. God Miljødag i dag, og tenk deg to ganger om før du stemmer på et av de tradisjonelle vekstpartiene ved Stortingsvalget. Og den dagen LO viser litt forståelse også for grønne verdier, kan det hende jeg tar fram flagget igjen, også på 1. mai. St1.
Relatert link:
Världsmiljödagen  Svensk Wikipedia, 11. mars 2013.

 

Menneskerettigheter fra Firenze
1. juni 2013
Fantastiske Verdibørsen på P2, lørdager fra kl. 8 til 9! En sjenerøs belønning for å våkne litt for tidlig i en avslappet helg, og pusle litt med husarbeid og med en kjeft kaffe i neven... Idag kunne NRKs vidsynte åndsaristokrater by på den eventyrlige historien om renessansemennesket og humanisten Giovanni Pico della Mirandola (1463-1494) fra Firenze, som i år for første gang er utgitt på norsk i Tore Frosts oversettelse.

Guds finger
Historien om Mirandola har mange utrolige ingredienser. Blant annet med en fascinerende link til Michelangelos berømte takmaleri i det sixtinske kapell, det kjente ikonet der Gud berører fingeren til Adam etter skapelsen. Mirandolas skrift Hyllest til menneskets verdighet representerer et av de aller tidligste forsøkene på definere menneskerettigheter som universelle, og framfor alt, forankre rettighetene i mennesket selv og ikke i noe utenfra. Mirandola var kristen, men så det slik at Gud hadde gitt mennesket full frihet til å definere seg til godt eller ondt. Ifølge oversetter Frost formulerer Mirandola i sitt skrift for første gang et helt nytt menneskebilde som peker direkte mot de mange menneskerettighetserklæringer som er med på å forme de moderne rettssamfunn, kanskje særlig Verdenserklæringen om menneskerettigheter av 1948.

På svarteliste
Mirandola planla en stor kongress for å diskutere dette temaet, men ble etterhvert stoppet av paven og den katolske kirken. Skriftet ble satt på svarteliste, index, og forbudt.

Mirandolas liv artet seg forøvrig som en eksentrisk seilas, der han brukte den store "pengebingen" sin til å skaffe seg all den kunnskap og utdanning han kunne få i sin begivenhetsrike samtid. Han døde altfor tidlig i 1494, bare 31 år gammel. St1.
Relatert link:
Giovanni Pico della Mirandola  Wikipedia, 8. mars 2013.
Giovanni Pico della Mirandola: Lovprisning av menneskets verdighet og Om det værende og det éne. Oversatt av Tore Frost. Vidarforlaget 2013.

 


Gratulerer - Lambda, Munch og Oslo!

28. mai 2013
Skadefryden er så definitivt en ingrediens i den politiske følelsespaletten. Undertegnede husker godt braklatteren fra Fremskrittspartiets valgvake i 2009, da det ble klart at Lars Sponheim og Venstre ikke nådde over sperregrensa. Carl I. Hagen klarte selvsagt også da å sette seg i sentrum, ved å gjøre et nummer av at han frydet seg som politiker over Sponheims avgang, selv om han personlig hadde et svært så godt forhold til Venstrelederen.

Idag er det fristende å slippe skadefryden til igjen etter at Lambdaprosjektet for et nytt Munchmuseum omsider ser ut til å ha fått flertall bak seg. APs og FrPs spill med ingredienser av bakholdsangrep, obstruksjon, partipisk og massevis av manglende fleksibilitet har omsider fått et svar som setter disse partiene på plass og som åpner for etterlengtet by- og kulturutvikling i Oslo. Ja, åpner for "FRAMSKRITT", for å si det sånn.

Honnør til SV
I en slik sak skal en selvsagt være forsiktig med å si at punktum er satt. Men det er grunn til å gi helhjertet honnør til SV i dag. De har trått ut av høyre-venstreaksens traurige endimensjonalitet og bidratt til å få Munchmuseet ut av dødvannet, til beste for både nasjonalt og ikke minst internasjonalt kulturliv.

Et fortørnet Oslo Arbeiderparti med tilliggende herligheter får myse surt til en kulturminister fra eget parti: Unge Tajik har forstått når et spill er tapt og stiger elegant på toget når det endelig går. Rolleforståelse er viktig, sier hun. Tajik ser at hun er hele landets og utlandets norske kulturminister og gir derfor inntrykk av helhjertet støtte til Lambda. Hun satser på Munch og hever seg over lokaliseringsstriden. Oslo Arbeiderparti får be med Carl I. Hagen ut på trøste- og sutrerunde, gjerne på brun pub, og mimre om da alt var mye bedre og enklere. I gamle dager, før løsningsorienterte politikere fra Høyre, KrF, Venstre og SV valgte å gi Munch og Oslo en attraksjon byen fortjener.

<3 Munch og <3 Oslo
Skadefryden er som regel kortvarig og for de få. Ekte glede over framtidsrettede konstruktive løsninger varer betydelig lenger, og for mange flere. Og: Undertegnede tror det finnes mange FrP-ere både i Oslo og nasjonalt som er mer samarbeids- og framskrittsorienterte enn Carl I. Hagen om dagen. <3 Munch, <3 Lambda og <3 Oslo! :-D! St1.
Relatert link:
Her skal det nye Munch-museet ligge av Jørgen Berge og Trond Lepperød. Nettavisen, 28. mai 2013.
Sutrekopper av Gunnar Stavrum. Nettavisen, 28. mai 2013.

 


Tilfeldighetens tyngde og letthet

24. mai 2013
En 12 år gammel roman, Anne Oterholms tilfeldigvis begjær fra 2001. En dovenlettsindig opplevelse! Gjennom en overflatisk dialog, nesten kjedelig i sitt absurde preg, får vi frem driftene og lidenskapene under overflaten, først og fremst hos hovedpersonen Tyra, som nokså motstandsløst lar seg drive dit hormonene og driftene drar henne. Dialogen er en såvidt omfattende del av denne romanen at veien til skuespill og scene ikke behøver å være så lang.

Pirrende hangup
Tyra har en pirrende hangup på noe som kanskje må kunne kalles symbolske butikktyverier, hun stjeler små ubetydelige ting nesten bare for å skape litt spenning i livet, og denne tilnærmingen preger også hennes forhold til menneskene rundt seg. Hun følger nesten litt parasittisk, men også fordomsfritt og åpent med på lasset, lar lystene og driftene føre seg dit det faller seg.

Romanen speiler også menneskene rundt Tyra på en interessant måte, hennes lyttende og åpne innstilling, på grensen til blåøyd, naiv og uskyldig sett utenfra, gjør henne til en mottaker av ønsker, ideer og projeksjoner fra de andre. Hun er der bare, og de andre får innfall og ideer av hennes nærvær, gjør det til et prosjekt å tekkes henne, opplive henne, vise seg for henne. Det som kanskje kan kalles hennes “manglende moralske ryggrad” gjør konsekvensene noe uoversiktlige. Det er som om dialogen og personene beveger seg på en stivnet vulkan, der det faste laget over et infamt inferno til tider føles nokså tynt.

Joyce og Ulysses
Dialogen fører i sin enkelhet, tilforlatelighet og tidvis banale overflatiskhet tanken i retning Jon Fosse, såvelsom til Harold Pinter og Samuel Beckett. Oterholm har for sin del fortøyd romanen i nærheten av James Joyce og Ulysses, med sitt“stream of consciousness”-konsept. Ulysses er også med på lasset i konkret forstand, som sitatmateriale for Oterholm og som helgelektyre for hovedpersonen Tyra. En nokså gjennomsnittlig østnorsk kysthyttetur gjennom en helg danner rammen for fortellingen på litt under 300 sider.

Dette er mitt første møte med Anne Oterholm, et møte som ble motivert av Olaug Nilssens artikkel “Tilfeldigvis moral” i Dagbladet, 19. april i år. Dette var også artikkelen som fikk meg til å lese Kristin Marie Berstads Ynde for en ukes tid siden. Ynde er etter min mening en ærlig roman, brutal, velskrevet, veltrimmet, og for noen sikkert også ekkel og skremmende. En variant av filmen Black Swan går det kanskje an å antyde.

I sin artikkel kaller Nilssen Oterholm og Berstads romaner for "vår tids eksempelforteljingar". tilfeldigvis begjær er også stilsikkert gjennomført språklig og kompositorisk, og passer ypperlig til årstida, med bena under teppe i sofaen, enten hjemme eller på hytta med et glass rødvin til. Eller i veska på trikken eller venterommet. En slik setting gir en ikke ubetydelig risiko, for at du sovner. Men du kan også risikere å våkne: Med et nytt og pikant blikk på relasjoner og omgivelser rundt deg. Jeg ble tidlig fanget av det direkte språket, og av den underliggende, tidvis beske humoren, som fremstod gjennom situasjonene.

Fra tilfeldigvis begjær side 126:
“Hun forsvinner. Det er stille. Jeg kjenner at hånden hans løfter vekk noe av håret mitt. Det er behagelig. Jeg har ikke lyst til å si nei til noen form for fysisk tiltrekning, merker jeg. Jeg flytter meg automatisk nærmere ham.
    Jeg liker det.
    Lener meg litt bakover.
    - Men jeg tror vi må gi deg ansvaret for at du ikke skal stå så nær, sier jeg lavt. - Jeg er ikke i stand til å si nei til noen sånne ting.
    - Ikke?
    Han ler.
    Jeg lener meg mot ham.
    - Nei.
    Hendende hans glir ned og legger seg helt lett på hoftene mine. Jeg tror ikke jeg har planer om å tenke."
St1.
Relatert link:
Tilfeldigvis moral av Olaug Nilssen Dagbladet. 19. april 2013.

 

Hvorfor vi feirer 17. mai
1. mai 2013
Viktige ord i riktig tid fra Martine Aurdal i Dagbladet, med gode referanser til Bjørnson. For undertegnede har feiringen av 17. mai alltid først og fremst vært feiringen av en framtidsrettet grunnlov for demokrati, likeverd og ytringsfrihet. I 1814 var den også markering av nasjonal selvstendighet i en tid da ulvene var mange, og hungersnød og krig truet.

Som vi vet skulle rovdyrene bli flere, med 1940-1945 som selve den mørke timen. Og nazistene ville gjerrne beholde og berømme det "utvendige norske", men var som kjent totalt på kollisjonskurs mot demokrati, likeverd og ytringsfrihet. SS-sjef Heinrich Himmler syntes norsk folkemusikk var stas, uten at folkemusikerne selv syntes det var så stas.

17. mai, det moderne Norges "bursdag". Vel, gjerne det. Vakker og stemningsfull kultur- og naturscenografi i ny og ne, helt ok. Undertegnede har faktisk også en sønn som har bursdag 17. mai. Glemmer aldri da hans tre og et halvt år gamle storesøster og jeg måtte krysse 17.mai-toget på Karl Johan for å komme oss til Ullevål sykehus og rekke fødselen. Det var som å løpe gjennom et levende impresjonistisk maleri med sol, glitter, lyd, heliumsballonger stasklær, vennlige og glade ansikter. Rødt, hvitt og blått, ja, men her var hele fargepaletten på plass. Og i transittbilen på svære Ullevål, fra fødeavdelinga til barsel, var det "No, woman, no cry" med Bob Marley på radioen.

Den dagen det blir påbud om å flagge norsk, og forbud mot "unasjonal feiring" da melder jeg pass, og begynner å lete etter fluktmuligheter. Blir bursdagsbarn sure, når noen kommer til selskapet med andre klær enn jubilanten? Er dugnadsbasert tapas-fest upassende for 17. mai? Dans og musikk fra andre land? Umulig å forstå. Her har barn flittig brukt tid, glede og skaperenergi til å lage fine tosidige flagg, norsk på den ene siden og motiv fra der de kommer fra på den andre. Skal de bli avvist? Skremmende. Slike holdninger vitner om elendig selvtillit, og er ikke på parti med framtida. De vil knapt vinne stor tilslutning i Norge, noengang, selv om de sikkert kommer til å lage dårlig stemning senere også. Vi har alle røtter forskjellige steder. Og vi har bare en klode. La oss gjerne få både doble og tredoble statsborgerskap! St1.
Relatert link:
Jeg skammer meg av Martine Aurdal. Dagbladet 30. april 2013.



Det Store Flykjøpet

18. april 2013
En ting skal SV ha. De har Hallgeir Langeland. Stortingets siste bohem. Med elegant spotsk snert i munnviken, med plass til sneipen, infamt, men varmt blikk. Med et ansikt furete som en indiansk høvding. Hans tak på replikkene får meg også til å tenke på salige Einar Førde. Og jeg er enig i Langelands statement: "Eg har venta lenge på ein slik film."

Det handler om Joint Strike Fighter, Norges nye jagerfly med 50 års levetid. Og som hverken kan drive luftkamp, støtte bakkestyrker, bombe bakkemål, eller gjemme seg for radar. En kalkun, skal vi tro de argeste kritikerne. Og en kalkun som flere land prøver å komme seg unna, skal vi tro NRK-Brennpunkt.

Vi får se hva som blir sluttresultatet, men forsvarsminister Anne Grethe Strøm Erichsen sine regneferdigheter må være en betydelig utfordring for en mattelærer. Sjekk denne filmen i Brennpunkt, og følg med på "Soga om det Store Flykjøpet". Denne historien er ikke slutt ennå, og det kan bli mer enn nervepirrende om vi har noe å avløse F-16 med, en gang i en ikke altfor fjern framtid. St1.
Relatert link:
Verdens dyreste flykjøp NRK-Brennpunkt. 16 april 2013.

 


Nøkternt og vidsynt om krig

28. mars 2013
I Sun Zi’s, Machiavellis og Clausewitz’ ånd går forfatterne av boka Krigens vitenskap - en innføring i militærteori (Abstrakt forlag 2012)  klinisk til verks mot den menneskelige sivilisasjons ubeseirede drage: Krigen. Med utgangspunkt i en solid filosofisk, samfunnsfaglig og militærfaglig plattform dissekeres krigens ulike aspekter og historie systematisk, kildekritisk, reflektert og fordomsfritt, uten tendenser til akademisk allvitende arroganse, uten glorifisering og moralistiske eller andre lettvintheter.

Og kanskje viktigst av alt: Forfatterne viser troverdig respekt og ydmykhet for erfaringen til de som fysisk sett har stått midt i krigens helvete, enten som soldater eller sivile. Denne boka har ikke alt og framfor alt ingen fasit, men den har et vell av tilnærmingsmåter, perspektiver og modeller: For å forstå, se sammenhenger og gå videre på problemstillinger som er aktuelle eller kan bli det, det være seg konvensjonelle kriger, irregulære kriger, eller snakkis/buzzscenariet “cyberwar”.

Dette vil være en nyttig bok for historikere, politikere, journalister, samfunnsvitere og aktører i konfliktsituasjoner på mange nivå. Som Persevs i den greske myten tar forfatterne et steg til side og betrakter Medusa nøkternt indirekte, via et speilbilde. Og det vil knapt være skadelig for “folk flest” å ta en kikk på denne boka heller, før politikere tyr til det populistiske ropet etter militære løsninger på vanskelige samfunnssituasjoner. St1.
Relatert link:
Krigens vitenskap. En innføring i militærteori Av Harald Høiback og Palle Ydstebø (red). Abstrakt forlag 2012.

 


Doble statsborgerskap og doble bosted

26. mars 2013
I en kronikk på nrk.no spør fredsforskerne Tove Heggli Sagmo og Marta Bivand Erdal om det er redsel som er hovedgrunnen til at Norge ikke tillater doble statsborgerskap. I en globalisert verden er det all mulig grunn til å stille dette spørsmålet. Stadig flere mennesker har av ulike grunner tilknytning til flere enn ett land. Idag praktiserer faktisk over halvparten av verdens land allerede en ordning med doble statsborgerskap, og trenden er økende.

Vel vitende om at slikt har lang modningstid i en på mange måter sjølgod og konservativ norsk offentlighet lanserer jeg like godt også et annet forslag: At barn av skilte foreldre skal kunne ha fullverdig bosted og FOLKEREGISTRERT adresse hos BEGGE foreldrene, og ikke som i dag, kun hos den ene. Om det er redsel eller andre forhold som gjør at dette så langt ikke har vært mulig i Norge er ikke godt å vite. Praktiske forhold lar seg løse, det viser de mange familiene som på gode måter gjennomfører delt bosted/50-50 omsorg etter skilsmisser selv under de nåværende betingelsene.

Doble bosted og doble statsborgerskap ville etter min mening bidra til å dempe konfliktnivået om omsorg og samvær for mange tokjernefamilier, og gi disse et nytt og anvendelig verktøy for å få livene til å gå opp på en tilpasset måte. Muligheten for dobbelt bosted vil helt konkret bygge opp under forslaget om dobbelt statsborgerskap, og vise berettigelsen av dette. En slik ordning vil forhåpentligvis kunne lette situasjonen for skilsmissebarn med foreldre som har ulik statstilhørighet, men også for mange andre. St1.

Relatert link:
Mindre norsk med to pass? Av Tove Heggli Sagmo og Marta Bivand Erdal. nrk.no 24. mars 2013.


Hva skjedde i Georgia?

25. mars 2013
Filmen 5 Days of War, regissert av finske Renny Harlin, fikk en svært så blandet mottakelse etter premieren i Georgias hovedstad Tbilisi 5. juni 2011. Filmen tar utgangspunkt i den korte krigen mellom Russland og Georgia om herredømmet over regionene Abkhazia og Sør-Ossetia. Krigen fulgte etter en opptrapping av lang tids spenning i området, og den mest intense delen av konflikten foregikk i tidsrommet 7-16. august 2008. Krigen falt sammen med de olympiske leker i Beijing, og finanskrisen, som aksellererte etter Lehman Brothers-konkursen en snau måned senere, førte til at verdenssamfunnet og internasjonale media fikk andre ting å tenke på.

Filmen fikk kritikk også fra annet hold. Ifølge Wikipedia uttalte Anna Neistat i Human Rights Watch at "in the current political climate, the film is dangerous, as it uses selective exaggerations of Russian and South Ossetian wrongdoings, whilst totally ignoring Georgian wrongdoings against Ossetians". Filmen portretterte etter hennes mening russerne og ossetiere som barbariske udyr og de georgiske soldatene som fredsengler. Det er også stilt spørsmålstegn ved finansieringen av filmen, som kan spores tilbake til georgiske myndigheter.

Det er opplagt at en film som går inn i et slikt brennbart område, og som sies å bygge på virkelige hendelser, i stor grad står og faller på hvilke fakta den bygger på, og hvordan faktaene brukes. Filmen åpner selv med den kjente setningen om at "krigens første offer er sannheten", og dedikeres til alle krigsreportere verden over som forsøker å få fram dokumentasjon og  fakta om krig og konflikter. Det blir jo en sterk ironi i saken dersom en film med slike ambisjoner selv bidrar til å tilsløre og fordreie sannheten.

Som en interessevekker for en glemt konflikt kan likevel denne filmen trolig ha en funksjon. Den viser også hvor vanskelig situasjonen kan være for krigsreportere som forsøker å få fram materiale i skarpe konfliktområder. Krigen i Georgia var neppe et unntak i så måte, de stridende la knapt ut noen rød løper for pressen i dette tilfellet heller. Tematisk er det ingen tvil om at filmen viser reelle problemstillinger.

Etter litt googling på saken, med en forvirrende mosaikk av motstridende og ikke bekreftede kilder, av bilder, påstander og propagandastrømmer, blir spørsmålet hengende igjen: Hva skjedde egentlig i denne krigen, og hva handlet den egentlig om? Vel var den kort og historisk sett begrenset, men for de involverte handlet det om liv og død for seg selv, familie og lokalsamfunn, kanskje også om "abstrakte" goder som  frihet, selvstendighet og rettferdighet. Mange land i Russlands nærområde viste stor interesse og sympati for Georgias sak, og internasjonalt står Russland nokså alene om å anerkjenne Sør-Ossetia og Abkhazia som stater: Med seg har de Nicaragua, Venezuela, Nauru og Transnistria. De fleste innbyggerne i de to statene (tilsammen drøyt 300 000 innbyggerne) har også fått russiske pass og statsborgerskap.  
Relatert link:
5 Days of War Engelsk Wikipedia, 24. mars. 2013. viaplay.no.

 


Frittalende svensk forsvarssjef

20. mars 2013
Sveriges forsvarssjef, Svenker Göranson, tar bladet fra munnen der den norske forsvarsledelsen tier. De afghanske tolkene som har jobbet for svenske styrker, bør få asyl mener han. Og i VG 20. mars viste en avstemning at 62 prosent av leserne av saken mente det samme.

- I et slikt miljø er tolker en helt vital del av innsatsen. Dersom vi skal kunne fungere og rekruttere i framtiden, uansett hvilket land det gjelder, må tolkene kunne være trygge på at vi tar hånd om dem, sier Göranson til Dagens Nyheter, ifølge VG. Den norske forsvarsledelsen tier altså om tolkene for de norske styrkene. Det er vel ikke helt utenkelig at den rødgrønne regjeringen har gitt dem munnkurv i denne saken. Den krampaktige norske flyktninge- og asylpolitikken skal forsvares for enhver pris og i enhver situasjon.

Den svenske forsvarssjefen ber nå den svenske regjeringen etablere et særskilt asylprogram for tolker, ifølge VG. Avisa har også avdekket at Forsvaret ikke har hatt et formalisert opplegg for å ivareta tolkene etter dramatiske hendelser i tjenesten: Det kan se ut som om tolkene våre har vært gjennom tøffe situasjoner, og så blitt overlatt til seg selv.

Dette er en sak der Regjeringen ikke bør få hvile i synden. Det er da også en merkelig sak for AP-regimet å vise rigiditet: Her skulle en tro at det var alt å vinne på å være raus i tide, og ikke komme etterpå med halvhjertede beklagelser. Men regjeringens kunnskapspolitikk den siste tida tyder heller ikke på at den tar på alvor hvor viktig språk er i et internasjonalt samfunn. Snart må vi vel gå internasjonalt både for å finne tolker og folk som kan norsk. St1.
Relaterte linker:
Sveriges forsvarssjef vil gi afghanske tolker asyl vg.no 20. mars 2013.
Kriget for Norge - fikk ingen hjelp vg.no 20. mars 2013.

 

Viktig om Libya-operasjonene
13. mars 2013
Det norske militær- og forsvarsfaglige miljøet gjør seg for tiden gjeldende på en spennende og konstruktiv måte i norsk offentlighet. Idag har det vært oppmerksomhet og debatt omkring oberstløytnant Dag Henriksens friske artikkel i Internasjonal Politikk om de norske bombetoktene i Libya for to år siden. For noen måneder siden utkom også boken Krigens vitenskap. En innføring i militærteori av Harald Høiback og Palle Ydstebø, der forfatterne og bidragsyterne kompleksfritt og kompetent rydder opp i og systematiserer teori om krigens mange sider. De forankrer militærvitenskapen stødig ved siden av andre samfunnsfaglige disipliner, på en måte de kan være mer enn bekjent av.

Krig er menneskeskapte katastrofer, som er grusomme bortenfor enhver forstand for de som opplever det på kroppen, enten det er soldater eller sivile. Men det hjelper tross alt litt å vite at vi har et militærfaglig miljø i Norge som med hjertet varmt og hodet kaldt tør å gå inn i krevende kunnskapshenting og -sortering, og som også tør å møte offentligheten i debatt, med åpenhet og klare meldinger.

Om det norske forsvarspolitiske miljøet er vitalt for tiden ser det ut som om det ennå er svært langt igjen før norske politiske myndigheter på sin side viser den åpenheten som debatten om Forsvaret fortjener. En norsk journalist hevdet at danske og amerikanske journalister ville ha skrattet når de får vite hvor lite norske media får vite om norske militære disposisjoner av sine myndigheter. Når vi hører AP-forsvarsministeren delta i samtalen, oppleves det også som viktig å understreke forventningen om at politisk sensur og knebling av fritt-talende offiserer skal være et tilbakelagt stadium i Norge. Disse offiserene har faktisk skjønt det vesentlige i at de må praktisere det demokratiet de er satt til å forsvare. Det er både forsvaret av landet vårt og demokratiet tjent med, og det styrker oppslutningen i folket om begge deler. La oss få på bordet så mange fakta, erfaringer og bøker som bare mulig. Det trenger og fortjener vår lille stat. I vår verden flekker ulvene fortsatt tenner, de er både grå og mange og dukker opp når en minst venter det. St1.
Relaterte linker:
Maktens mann Av Inger Merete Hobbelstad. dagbladet.no 20. mars 2013.
Norske fly tok de vanskelige toktene i Libya vg.no 13. mars 2013.
Krigens vitenskap. En innføring i militærteori Av Harald Høiback og Palle Ydstebø (red). Abstrakt forlag 2012.




2 år siden deportasjonen av Maria Amelie

21. januar 2013
Kommende torsdag er det 2 år på dagen siden Maria Amelie måtte gå opp flytrappa, i full medieoffentlighet, med sin røde koffert for å møte en utrygg skjebne i Russland. Ansvaret for eksekveringen av deportasjonen, i jubileumsåret for Frithjof Nansen, lå og ligger hos regjeringssjef Jens Stoltenberg, Pål Lønseth, Ola Borten Moe, Per Villy Amundsen, Per Sandberg, Kristin Halvorsen og Siv Jensen. Noen høylytt eller stilltiende i posisjon, andre med populistiske motiver fra opposisjon. Hadia Tajik, vår kulturminister fremviste et skoleeksempel på underdanighet og kynisme i denne saken. Det er interessant, og greit både å vite og å huske hvor langt ulike politikere er villige til å gå for å tekkes mobben og beholde makten.

Et ansikt og en stemme
Et uskyldig enkeltmenneske ble ofret for regelrytteri, fremmedfrykt og en umenneskelig innvandringspolitikk som kjører over barns tilknytning til Norge. Hun klarte likevel å gi de papirløse et ansikt og en stemme, og gi dem tilbake litt av deres menneskelighet. Slik at også nordmenn klarer å se på disse menneskene i krevende situasjoner i et empatisk "vi"-perspektiv istedet for det distanserte apartheidperspektivet, "de andre".

På toårsdagen kan det være grunn til å reflektere litt over om Norge, vår unge stat, har kommet noe lenger i sivilisasjon på dette området. Kanskje det går an å håpe at folk flest i større grad vil bygge på fakta i slike saker, og i mindre grad på fordommer og populistiske fra dag til dag-politikere som spiller på mobberen i oss. Begynn for eksempel med å lese sammendraget av historien til Maria Amelie på Wikipedia. St1.

Relaterte link:
Maria Amelie Wikipedia.
Absurd genistrek Teaternett 14. mai 2011.




544 forsvunne nordmenn?

12. januar 2013
Vi får håpe at de 544 norske asylbarna som skal utvises etter Høyesteretts iskalde dom og politikernes feige unnvikelse ikke går samme skjebne i møte som diktaturofrene fra for eksempel Chile, i 1973. Pål Lønseth og UNE satser alt på at beskyttelsesbehovet ikke er reelt for de norske barna, som skal dumpes på gata i land de ikke kjenner, og land de aldri har vært i.

En side av dette er imidlertid at de som sitter igjen i nettverkene, i klasserom, i vennegjenger, i nabolag, foreninger, elevråd, fotballklubber, band, skolekorps og møtesteder vil oppleve et tap, en sorg og et savn. En sorg og et savn etter varme, høyst reelle levende mennesker, som bare forsvant. Som forsvant etter den norske statens, riksløvens, Grethe Faremos, Jens Stoltenbergs, Ola Borten Moes, Kristin Halvorsens og Per Villy Amundsens ordre. Barna skal helst fordampe, glemmes og tomrommet skal fylles, gjerne så umerkelig som mulig. Våre politikere velger kynisk det motsatte av Nansen, i det han kalte "nestekjærlighetens realpolitikk".

Det vil alltid være håp, men i avmaktens time vil i alle fall hukommelsen sitte igjen, som et framtidsløfte, og kanskje også som en politisk boomerang mot de ansvarlige. En stillferdig, men stedig versjon av Om kjærlighet og skygge, på norsk. Pressen har i alle fall bedre arbeidsforhold i Norge enn i Chile etter 1973, og til høsten er det valg.

Hvis foreldre oppførte seg mot barn slik den norske staten under de rødgrønne nå gjør mot asylsøkerbarna, ville de fått barnevernet på nakken tvert. Når Faremo skylder på foreldrene, oppfører hun seg mange ganger verre enn en snurt skilsmisseforelder. Svenskene tar imot mange ganger flere asylsøkere enn Norge. For sytti år siden tok de også imot nordmenn som flyktet fra nazistene. Hva er det med Norge? Hva er det med AP/SP/SV? 544 norske barn fortjener ikke å forsvinne, men å komme igang med livet sitt. Utenfor venterommet. Gi dem fri, la dem bli.  St1.



Vi og de, jeg og du, vår og Knausgårds kamp

1. januar 2013
Drøyt 3500 sider, da har i alle fall undertegnede pløyd seg gjennom Karl Ove Knausgårds tungvekter Min kamp. Det tok sin tid, og satte sitt klare preg på romjula i innspurtsfasen.

Det har gått i rykk og napp. Ved en anledning leste jeg 500 sider på en dag (bind 5), periodevis har bøkene samlet støv i uker på nattbordet, under en haug med andre bøker som kom foran i køen. Øyeblikk av fryd, og av driv, av intensitet, av gjenkjennelse. Latter også, javisst. Statements som bare må huskes, boka legges vekk, det må brukes tid på å fordøye akkurat det punktet. Øyeblikk av langhalm, av kjedsomhet, scanning av sider uten tanke for om tråden holder eller glipper. Og det meste går vel, alt i alt, til glemselens store bok. Drøssevis av tapte referanser, og superglitrende detaljbeskrivelser med topp språk, som likevel ikke klarer å entre interessefeltet. Men altså i mål, i et prosjekt som grenser til stomannsgalskap.

Tidsklemma har sin pris
Var det verdt det? Ja, si det, et stort spørsmål. I en verden der det gjelder å henge med, få med seg siste snakkis, følge trender, være oppdatert på det siste som skjer. Jeg ligger jo langt bak der, i Norge er Knausgård-bølgen vel over, selv om det visstnok tar av internasjonalt. Det kan jo handle om status i nettverket, det kan handle om kulturens nødvendighet, litteraturens nødvendighet, siviliasjonens framtid, om livets alvor. Og så videre, og så videre, gud vet hva. Først og fremst kommer det kanskje an på hvem du er, hvem jeg er.

Det er vanskelig å anbefale andre at, jo dette må du bare få med deg, "3500 sider, men så viktig er det bare". Tidsklemma har sin pris, og selv pensjonister har som regel dagene fulle på våre breddegrader.

Men for undertegnede fester Knausgård grepet i bind seks. Tittelen Min kamp spiller som kjent på boka til Adolf Hitler, Mein Kampf.
Så la meg gå rett på sak. Bind seks, sidene 389-812 sitter så det holder. Her går Knausgård gjennom Adolf Hitlers liv, og drøfter det, i perspektiv mot mellomkrigstida og vår tid, i lys av Knausgårds eget liv og hans forhold som sønn til sin far. Her får verkets tittel sin "raison d'être", sin eksistensberettigelse. Knausgårds kamp og Hitlers kamp møtes og berører hverandre.

Kitsch og historie
Hver gang jødeutryddelsen under andre verdenskrig kommer opp, sier vi gjerne med styrke at det er viktig å aldri glemme. Det er nærmest blitt en klisje. De pessimistiske i blant oss husker også Milan Kundera, som blant annet skrev om forholdet mellom kitsch og historie. Så vidt jeg husker er en av Kunderas spissformuleringer at stadiet før verden glemmer en del av sin historie, er at historien går over til å bli kitsch.

Samfunnets "ordsfære"
Hos Knausgård blir ikke historien kitsch. Tvertimot, Knausgård bringer i sin gjennomgang forholdet mellom Hitler og oss på nytt plagsomt nære. Plagsomt nærgående blir også jødeutryddelsen sett i lys av ikke bare Hitler, men den brede antisemittismens røtter og plass i mellomkrigstida. Hvordan var det mulig? Ikke bare gjennom en persons fikse ide, men gjennom talløse forutsetninger, og en gradvis umerkelig omformingsprosess i tidens og samfunnets "ordsfære".

Visste du at den kanskje mest markante antisemitten i mellomkrigstida, en av dem som ga inspirasjon til Adolf Hitler, var Henry Ford, blant annet med sitt verk Den internasjonale jøde. Verdens største problem fra begynnelsen på 1920-tallet? Selve antisemittismens sluttpunkt, Shoa (hebraisk for "katastrofen") eller Holocaust (gresk for "brennofferet") ble, når det kom til stykket, nærmest en konsekvens av stigmatiseringen og usynliggjøringen av jødene. Menneskene ble fratatt sine navn, sin verdighet, sin identitet. Folk i Europa, Tyskland, Frankrike, Polen, de allierte, vi nordmenn, så ned eller bort. Det gjaldt de "andre", ikke "oss".

Tenkningen og ordbruken om det store "vi" og "de andre", "jeg" og "du", og "det" behandler Knausgård inn til kjernen slik at en formelig vrir seg på stolen. Skal jeg anbefale noe, vil jeg gå inn nettopp her. Dette er en sekvens som problematiserer i dybden all bruk av "de" eller "de andre", som en måte å distansere seg fra andre mennesker eller grupper. Jeg kan heller ikke skjønne annet enn at denne delen løfter seg opp til et internasjonalt nivå.

Døden og livet
Vel, dette handler denne gangen bare om rundt 400 av Knausgårds 3500 sider. I et verk som tar utgangspunkt i og rammes inn av dødsfallet til forfatterens far, som setter hensynsløst lupen på døden og livet, og brytningen dem i mellom, den evige vekslingen og kampen. Og forfatterens kamp for å bli til det han er, nettopp forfatter. Og han får alt til å henge suverent sammen både i innhold og stil. St1.



Stilsterk roman om norske jødeskjebner
19. desember 2012
Denne lille romanen, Nærmere høst, om skjebnen til en jødiske familie i Oslo høsten 1942, er så langt årets mest positive leseropplevelse for undertegnede.

Forfatter Marianne Kaurin, født 1974, debuterer med en bok som både er nær, medrivende, varm, spennende og gripende, velskrevet og velkomponert. En ungdomsbok som absolutt kan og bør leses av voksne. De unge hovedpersonene er først og fremst nettopp ungdom, som hverken ser på seg selv som offer eller har kastet vrak på fremtiden sin. Som freidig og selvfølgelig blir forelsket, har drømmer, gleder og sorger, leker og gjør ugagn, som ungdom flest. Som er sprell levende, og gjerne vil fortsette med det.

Stilsterk og følsom
Vi som i ettertidens lys vet hvordan det gikk med de norske jødene kan ha lett for å ta fra dem deres menneskelighet og la historien bare bli en historie om utslettelsen. Historien deres handler i aller høyeste grad om mennesker som levde, og kjempet for livet. Denne boken forteller historien om noen av de nordmennene som ble rammet av nazistenes utslettelsesprosjekt i tiden like før det skjedde. Den forteller denne historien på en uhyre treffsikker, stilsterk og følsom måte. Den gir noe nytt til den historien vi mener vi kjenner.

I møte med det uvirkelige holocaust-prosjektet orker noen av oss ikke å lese mer om alle grusomhetene, eller sette seg inn i mer dokumentasjon. Jeg får lyst til å spørre: "Du vil ikke høre på nytt om alle lidelsene. Men har du lyst til å bli kjent med noen av menneskene?" For det er slik denne boka fungerer. Leseren kommer nærmere interessante mennesker som det er verdt å bli litt kjent med. Det er ei drivende god bok, som gjerne må bli spillefilm.

Og alle som måtte mene at et innvandringsregnskap er den politiske hovedsaken i Norge i 2012, bør kanskje ta seg en femminutter og tenke over hvilke andre regnskap med historien og medmennesker som Norge og nordmenn har å rydde opp i. Bør bli en norsk klassiker - anbefales! St1.
Relatert link:
Nærmere høst Aschehoug 2012
.
- De viste hvor jævlige man kunne være Av Eivind Sæter. dagbladet.no 21. desember 2012.
- Jeg har vært mye sinna i mitt liv Av Trond Lepperød. nettavisen.no 8. desember 2012.

LO-toner på stalinorgel
16. desember 2012
Så er det igjen klart og slått ettertrykkelig fast. Som LO-medlem er det tydelig hvilke partier man er nødt til å være med på å støtte, enten man vil eller ei.

Som skattebetaler er man jo også med å sponse valgkampen til den enhver tid sittende regjering. Slik er det jo bare. Et skikkelig paradoks, og nå er skrekkpropaganda-valgkampen i gang fra LOs side. LO har fasiten, ingen nyanser er mulig. Småbedriftsledere og gründere har da heller aldri vært LOs favoritter.

Og etter valget skal det vel være politisk generalstreik mot en eventuell ny borgerlig regjering, uansett hva den måtte gjøre eller ikke gjøre. Mange LO-medlemmer var med sist, men kanskje ikke verdt å regne med full oppslutning denne gangen: I alle fall ikke uten en begrunnelse som er noe bedre forankret, enn i Flåthens verbale pondus.

Musikalsk improvisasjon har begrensede muligheter når den spilles på ustemte stalinorgler. St1.
Relatert link:
- De er noen vinglekamerater Av Ole Eikeland m.fl. nettavisen.no 15. desember 2012
.


Nederlag i Afghanistan?

22. november 2012
Så er Norge på vei ut av Afghanistan. Det var vel ingen som hadde forventet at de ti åra med krig skulle gi noen superløsning for det krigsherjede landet. At Norge skulle gjøre den store forskjellen, og spille hovedrollen som superhelt. Men nå ser vi konturene av et scenario som ligner på et klassisk nederlag, på ett spesielt urovekkende punkt.

De som hjalp de norske styrkene i det krevende oppdraget er i trøbbel. Det viser seg at er de ikke er trygge og glade og sier farvel til våre soldater med slengkyss og roser. For så å gå lykkelig i gang med gjenoppbyggingen av et land de har fått tilbake. Nei, skal vi tro VG idag, er det hundre afghanere som opplever seg kompromittert i sitt eget land gjennom samarbeidet med de norske styrkene. Såpass kompromittert at de søker om asyl i det fjerne landet de har hjulpet, mot mange av sine egne.

Så spørs det om Norge fremstår med et minstemål av anstendighet, og gir disse menneskene en sjanse. Danmark har gjort det, USA har gjort det. Men når det gjelder asylpolitikk, så er Norge som kjent et land utenom det vanlige.

Krigen vi helst vil glemme
"Fredspartiet" SV som sitter i regjering, og har medansvaret for krigsdeltakelse de egentlig er imot, burde kanskje føle en viss omsorg med de som har hjulpet de norske styrkene i råd og dåd. Men Afghanistan-krigen er trolig noe dette partiet helst vil glemme og vil at andre skal glemme, så fort som mulig. Arbeiderpartiet og SP er trolig heller ikke interessert i å holde minnet om denne krigen lenger fremme i bevisstheten enn høyst nødvendig.

Men noen vil alltid huske. Venner og familie til afghanske mennesker, som har vinket farvel til kollegaer og samarbeidspartnere. Som kanskje senere har måttet betale med sikkerhet, helse og kanskje livet for at de trodde Norge og norske soldater kunne hjelpe dem og landet deres til et bedre liv.

Filmen Killing Fields demrer på netthinnen. Der en journalist må la sin tolk og samarbeidspartner bli igjen til en ublid skjebne. Selv kommer han seg hjem og får Pulitzerprisen. Han gjør senere alt han kan for å berge tolken sin, og lykkes.

Hva tenker hjemvendte norske Afghanistan-soldater om disse menneskene? De norske soldatene har knapt fått rettferdig behandling selv av sin oppdragsgiver. De stod nær disse afghanerne i et felles hverdagsliv. Tipper de vil ha blandede følelser for at kokken, tolken, renholderen, landsbylederen, kvinner og menn, mennesker som de har kjempet for, pratet og smilt med, at disse blir behandlet annenrangs og dårlig. At de blir "left behind".

Norge har fortsatt muligheten til å oppføre seg anstendig. Det ville kunne være en menneskelig seier, i et prosjekt der resultatene forøvrig synes små og dyrekjøpte. Men foreløpig setter Justisdepartementet og Grete Faremo lokk på saken. Joda, vi har lært å kjenne henne. St1.
Relatert link:
100 Afghanistan-ansatte har søkt norsk asyl Av Erlend Ofte Arntsen m.fl. vg.no 22. november 2012
.


Valget der verden holdt pusten

7. november 2012
Et gjeldstynget USA er ikke lenger et verdenspoliti. Likevel er presidentvalget i landet med verdens største økonomi en begivenhet på linje med fotball-VM og Olympiske Leker. Hele verdens oppmerksomhet er rettet mot amerikanerne. For enkelte av oss nordmenn går det til og med så langt at vi skulle ønske vi hadde en valgmann eller ti å styrke Obama med, kanskje symptomatisk for nordmenns syn på egen betydning i verden. Presidenten vi har gitt Nobels fredspris er mannen de fleste av oss håpet skulle bli president for nye fire år. Og som i norske politiske termer ville vært en slags sentrums- eller venstremann, skal vi tro Hans Olav Lahlum. Nå puster vi lettet ut. Selv 14-åringen i huset her tok imot beskjeden på senga idag, kvart på sju, om Obamas seier, på følgende måte: "Yes, yes, yes!!!"

En venn sa at han ville håpet på gjenvalg, uansett hvem som satt som president, et synspunkt som sikkert kan diskuteres. Men likevel, hvorfor? Fordi de fire første årene av en amerikansk presidentkarriere er så sterkt orientert i retning av prosjektet "Gjenvalg om fire år". En president som sitter sine siste fire år vil satse på å utfolde statsmannen i seg, og fremstå med større ro, sjenerøsitet og stabilitet enn en president som må være i aggressiv kampanjemodus i sin første periode. For oss som er født i 1961, ja kanskje for flere født utover 60-tallet må vi regne med at Barrack Obama er og blir  "vår" amerikanske president. Sannsynligheten er vel begrenset for at en fra dette kullet vil sitte i USAs fremste embede en gang til. Og vi takker og bukker - det kunne gått verre! St1.
Relaterte link:
Tror på knepen seier til Barrack Obama Av Silje Josten Lien. nrk.no 6. november 2012.



Voldsutsatte barn og delt bosted

26. oktober 2012
Skilsmisse og deling av omsorg for barn er en scene hvor hverdagsmennesker av begge kjønn møter et drama på ramme alvor som mange ikke mestrer. Er så delt bosted og 50/50 omsorg det beste for alle barn av skilte foreldre? Selvsagt ikke. Men jeg vil hevde med styrke at dette er det beste utgangspunktet for lovverket når normaltfungerende foreldre skilles. Dette bør være normalordningen som avvik måles opp mot. I boka Barnefordeling i domstolen. Når barnets beste blir barnets verste finner vi følgende sitat fra en mor som står i et umenneskelig krysspress.

"Under rettssaken fikk jeg et spørsmål om min holdning til samvær for far. jeg gav uttrykk for at dette var veldig vanskelig for meg å si noe om, fordi fagfolk har gitt meg råd om ikke å sende barna på samvær. Samtidig pålegger retten meg å sende barna på samvær til far. Så hva skal jeg velge? Jeg sa at jeg måtte velge å lytte til fagfolk, fordi de var opptatt av barnas beste. Men da fikk jeg slengt tilbake at jeg ikke stolte på retten. Men hvordan kan jeg stole på en rett som aldri har møtt barna mine?"

Moren i dette tilfellet har havnet mellom to stoler, mellom to lover som ikke "snakker med hverandre". Hennes aleneansvar som bostedsforelder blir her hennes fiende. Hun kan faktisk risikere at barna overføres til fosterhjem fordi hun ikke stopper samværet med far!

Samvær i dødsone
Samfunnet plikter å stille opp for barn som møter vold og overgrep i hjemmet sitt. Men slik det fungerer i dag er det vanskelig for barnevernet å komme til for å verne barnet i voldelige samværssituasjoner. Barnevernet har sin hjemmel knyttet opp mot bostedsforelderen, og dermed havner samvær med den andre forelderen i en dødsone i møte med retten, bokstavelig talt. Er så løsningen å gi mer myndighet til bostedsforelderen, det vil ofte si mor, slik at hun kan stanse samværet med den andre, ofte far, på egen hånd, slik statsråd Inga Marte Thorkildsen foreslår? Svaret er etter min mening et klart nei. Dette har flere sider.

Ett spørsmål som kan stilles er om staten virkelig ønsker et system som komfortabelt kan "trekke på skuldrene" og si til en forelder i en kritisk situasjon for sine barn at "du får stanse samværet da. Du har jo loven i ryggen". Dette er i sannhet ansvarsfraskrivelse: Skal en aleneforelder virkelig settes til å konfrontere en voldelig og farlig person på egen hånd? Som mange har påpekt åpner det også for illegitimt misbruk av samværssabotasje i tilfeller der det ikke er grunnlag for det. Men er det virkelig vold og overgrep mot barn i bildet må dette tas alvorlig av samfunnet, og tas tak i av rette myndighet, som ved annen voldskriminalitet. Og bostedsforelderen må gis konkret støtte av det offentlige til hurtig å konfrontere voldspersonen. Forelderen må ikke overlates til seg selv og sin eventuelle handlekraft i en sårbar situasjon.

En gyllen sjanse som forplikter
Hva så med delt bosted 50/50 i forhold til dette? Etter undertegnedes mening gir delt bosted ved brudd som lovens utgangspunkt begge foreldre en, og det bør kanskje legges trykk på nettopp tallet en, gyllen sjanse til å oppføre seg som folk og gi barna av sitt beste på hver sin side. Foreldrene slipper å starte en oppslitende drakamp om bosted, samvær og penger, men kan sette inn energi og innsats på praktiske løsninger innenfor en gitt ramme. Alt trenger ikke å bli rørt sammen i en eneste lapskaus av følelser, trusler og impulshandlinger, 50/50-kravet gir foreldrene hjelp til å sortere, og gir en tillit som forplikter. Og der det får konsekvenser for den som svikter og misbruker.

Det er også slik at ikke alle kan få til delt bosted som en fungerende ordning. Dette kan fornuftige foreldre finne ut på egen hånd og skape løsninger utifra dette, gjennom private avtaler som gis juridisk vern.

Barnevernets søkelys
Så til det mørke feltet, vold, overgrep og destruktivt samvær for barn. Med delt bosted som utgangspunkt vil begge foreldre måtte finne seg i barnevernets søkelys på forhold som skader barna, fra dag en. Og det er begge foreldres ansvar å lytte til egne barn, og si fra om kritikkverdige forhold hos den andre. Dette er uhyre krevende, ikke bare for skilte foreldre, men for alle som har mye å risikere for seg selv ved å si fra om vold og overgrep.

Med delt bosted vil barnevernet ha like intervensjonsmuligheter begge steder. Dersom lovverket fikk en langt høyere terskel for bidragsinnslag vil også det økonomiske insentivet for å presse på i barnefordelingsaker bli uinteressant for en uegnet forelder. Voldssaker og saker med omsorgssvikt vil i mindre grad kunne bli en sak mellom foreldrene, men mellom staten og den av foreldrene som oppfører seg dårlig. I barnefordelingssaker i dag risikerer utsatte barn å få liten eller ingen innvirkning på samværsløsninger, skal vi tro boka Barnefordeling i domstolen. Selv i saker hvor barnet er overtydelig på at det ikke vil ha samvær med den ene av foreldrene. Barn er som regel lojale til det selvutslettende, og når de først våger å si noe om en uholdbar situasjon må de, om ikke før, tas på alvor og lyttes til. For alle foreldre med hjertet på rettet sted vil vold og misbruk av barn, egne og andres være totalt uakseptabelt. Og en dårlig forelder må ikke få ødelegge for de nittini andre som gjør jobben, for barnets beste. St1.

Bok:
Barnefordeling i domstolen. Når barnets beste blir barnets verste. Av Fritz Leo Breivik og Kate Mevik. Universitetsforlaget 2012.
Vold i hjemmet. Barns strategier. Av Carolina Øverlien. Universitetsforlaget 2012.
Relaterte linker:
Kvinne dømt for grov mishandling av sin egen ektemann Av Jonas Sverrisson Rasch. dagbladet.no 26. oktober 2012.
Rettssikkerhet for begge parter Av Linda Hofstad Helleland. dagbladet.no 26. oktober 2012.

Barn i voldelige hjem utvikler egne strategier mot volden Av Wenche Fuglehaug. aftenposten.no 25. oktober 2012.
All makt til mamma Av Ole Christian Torkildsen. dagbladet.no 24. oktober 2012.


Retthaveri på norsk

16. oktober 2012
Den norske "Machiavelli", stassekretær Pål Lønseth, fremstår alltid like gravalvorlig og selvrettferdig hver gang norsk asylsøkerhåndtering blir gått etter i sømmene. Utrettelig handler det om å få banket inn en forståelse av at "stort sett" gjør den rødgrønne regjeringen det riktige. De ubehagelige unntakene med norskintegrerte barn som har slått rot, familier og mennesker som blir sendt tilbake til funksjonelle diktaturer etter lang tid i Norge, at Norge faktisk er blitt fellt av Europadomstolen på tolkningen av Dublinkonvensjonen uten å gi oppreisning til de som ble rammet, Tromsøsaken, så kynisk at Høyreordfører Jens Johan Hjort aksjonerer, den iskalde håndteringen av Thien Thi Vo i Nittedal som gjør ordføreren der mål- og maktesløs, disse "unntakene" blir av media aldri plassert i sin rette kontekst, skal vi tro denne APs mest lojale tjener. Det kan kanskje også i Lønseths verden forekomme at utlendingforvaltningen i Norge tar feil, men det må i alle fall aldri innrømmes, fokuset må bort fra enkeltsaker.

Pressen på kurs
Og nå skal pressen kurses på rett kurs, men selvsagt er det ikke meningen å instruere den fjerde statsmakt. Dagbladets Marte Michelet kaller det hele en utrolig frekkhet, en svært så presis beskrivelse. Regjeringens lakeier vil ha enevelde, der de sitter med opplysningsmonopolet. Men, slapp av Lønseth. Du er alle byråkratiske og instrumentelle staters drøm, som Javert i Victor Hugos De elendige, du blir nok aldri arbeidsløs. Bare pass på at du aldri får forstyrret verdensbildet ditt med for eksempel nettopp Les Miserables, eller en film som Kjøpmannen i Venedig med Al Pacino. Begrepet "nåde for rett" vil kunne gjøre din verden noe vanskeligere, men det er vel ingen fare for at det trenger inn under vesten, hverken hos deg eller vår stakkars, akk så alvorstyngede justisminister.

Om bare journalister får mene noe? Ja, Lønseth har i alle fall ikke gitt hverken seg selv eller utlendingsforvaltningen muligheten for å mene noe som helst utenfor den snevreste tolkningen av lovgivningen. For Lønseth mener aldri noe annet enn å påberope seg "lovens" strengest mulige tolkning av norsk asyl- og flyktningelovgivning. Utover det har han selv ingen egne meninger. Så "staten det er jeg, Pål Lønseth". Heldigvis nærmer stortingsvalget seg, og dimmeklokka går. St1
Relaterte linker:
Barna Norge ikke vil ha. SV refser egen regjering Av Nilas Johnsen. vg.no 25. oktober 2012.
Får bare journalister mene noe? Av Pål Lønseth. dagbladet.no 16. oktober 2012.
Lønseth lekser opp Av Marte Michelet. dagbladet.no 13. oktober 2012.
Svartebok over norsk asylpolitikk Av Rune Berglund Steen. Forlaget Manifest 2012.



Hemmelighold en tapt sak

27. september 2012
Tajik opprettholder AP-tradisjonen med hemmelighold der det er mulig i saken om embetsverkets rapporter til Gjørvkommisjonen. Til tross for klar tale fra landets juridiske toppekspertise. Klippe, klippe, sa kjerringa, og kjøpt tid er kjøpt tid, for en regjering som er under press. Er rimelig sikker på at i historiens og demokratiets langsiktige dom er hemmeligholdet en tapt sak i dette tilfellet.

Bare å borre
Så spørsmålet er bare om det vil gå måneder eller år, før Tajik/departementet gir seg, og før rapportene kommer ut, slik de bør i 22.juli-saken. Embetsverkets rapporter inkluderer også fotfolkets synspunkter i 22.juli-katastrofen. De er trolig vel verdt å høre på, så vi ikke bare sitter med ledelsens versjon. Denne saken er så og si testen på om "mer demokrati, mer åpenhet" skal bli mer enn ord. Så opposisjon og kritiske presse, her er det bare å borre, som det heter. St1

Relatert link:
AP krever å få utlevert 22.juli-materiale fra Tajik Av Alf Bjarne Johnsen m.fl., vg.no 28. september 2012.
- Juristen Tajik burde sett at hun var på sviktende grunn Av Marie Simonsen. dagbladet.no 28. september 2012.


Tomrommet etter 22.juli

26. september 2012
Et tomrom. Et smertefullt og uutholdelig savn. Minnet om et menneske som ble revet fra oss, uforståelig og uakseptabelt. En påminnelse om prisen for demokratiet vårt, og de som måtte betale for det, på dyrest tenkelige måte. Nico Widerbergs 22.juli-monument glir nå stille, varlig

120925crp.jpg (969765 bytes)

og følsomt inn i omgivelsene våre, fra nord til sør i vårt langstrakte land. Ikke prangende og pompøst, men inn til kjernen av hvordan 22.juli 2011 rammet oss.

Plass mellom oss
For undertegnede føles det som om det lindrer litt. Det gjør godt å være i nærheten av skulpturen. Selv om tårene igjen presser seg på, i den grå høstdagen. Håper også det kan gi noe til dem som mistet mest, de pårørende og vennene.

Jeg opplever at det er en plass mellom oss for dette ganske enkle, stiliserte monumentet. Stillferdig, men klart, får det frem minnet om det umistelige enkeltmennesket som ble tatt fra oss. De syttisju umistelige enkeltmenneskene. Og det gir oss et memento om det ondsinnede anslaget som var rettet mot oss alle, og som rammet oss midt i vår sårbarhet og i våre kjerneverdier. De verdiene som vi må kjempe for og vinne tilbake hver eneste dag i framtida. Det skylder vi ofrene. St1

 

Nok Kielland!
25. september 2012
Komiker Per Inge Torkelsen våger å utfordre klassikerhegemoniet i Stavanger, og si stopp til flere manifestasjoner med Alexander Kielland i den nyrike oljebyen. Klassikere er vel og bra, men dersom de gjøres til alle tings mål og gjenstand for mausoleumsbygging blir de undertrykkende for nye impulser og yngre krefter. Istedet for å kappes om å bekrefte seg selv gjennom pidestallbygging for gamle storheter bør en kanskje gi bedre vilkår for det kulturlivet som faktisk prøver å leve og overleve midt i mellom oss? Tror kanskje at det ville også Alexander Kielland ha syntes var alright! St1


Jenta med motorsaga

23. september 2012
Fin liten radioteateropplesning av Kaia Varjord på P2 idag: the life and death of Janis Joplin, sprek novelle om tøff jente med motorsag av Ingvild H. Risøi. Flott novelle, flott lest! St1


Hvem beskyttes?

22. september 2012
Ble det nevnt i forbifarten at kulturminister Tajiks første embetshandling som kulturminister var å beholde lokket på embetsverkets forklaringer til 22/7-kommisjonen? For å beskytte embetsverket mot eksponering visstnok, politikerne derimot må finne seg i å bli eksponert heter det... Jeg klør meg litt i hodet av den. Hvem beskyttes egentlig, når det holdes lokk på embetsverket på den måten? Mer åpenhet, mer demokrati...? St1

 

Religion og humor
21. september 2012
Religion har oftest ingen problem med det det alvorlige, det refsende, det innadvendte, det moralske, det respektfulle, det ærefulle, det hellige, det meditative. Men: Hvor er "trekke på skuldrene", selvironi og fremfor alt: Humor? St1.
Relatert link:
3500 demonstrerte mot Muhammedfilmen på Youngstorget Av Jørgen Svarstad m.fl., aftenposten.no 21. september 2012.


Ingen illusjoner om Tajik

21. september 2012
Ingen illusjoner om Hadia Tajik, en klassisk maktpolitiker fra AP, av farlig kaliber. Så langt har hun uten blussel jaktet på asylsøkere og trygdede, så FrP nesten har blitt satt i skyggen. Men hun er også en energisk og fargerik type som person. Lykke til for hundre dager kan hun få, det blir til 29. desember såvidt jeg har klart å regne ut. Lykke til også til kulturlivet som skal deale med henne.

Knuser egg til omelett
Interessant å se hvem som blir målskive for henne under den kommende budsjettbehandlingen. Selv om det blir Huitfeldts innstrammingsbudsjett hun skal forsvare, et smart taktisk grep fra regjeringen, vil Tajik være lojal og trolig mer katolsk enn paven. Hun er ikke redd for å knuse egg til omelett. Hun kan å ofre når hun må. Hører hun sier at hun er ”ydmyk”? Hehe, jeg tror jeg må trekke på smilebåndet. Av det jeg forbinder med Hadia Tajik er alt som går i retning ydmykhet og beskjedenhet ikke med på lista. Velvel, gratulerer da!
St1.
Relatert link:
Hadia Tajik: - Jeg er flink pike Av David Vojislav Krekling, nrk.no 21. september 2012.


Dyrekjøpte Afghanistan-erfaringer

20. september 2012
Hvilke erfaringer finnes det i Afghanistan med de norske soldatene? Hva har de lært? Av/om seg selv? Av/om "fienden"? Er noen av dem som våre soldatene møtte, istand til å bearbeide/skrive sine egne møter og historier? Har de utelukkende vært negative? Har de utelukkende vært positive?

Og hva har vi, det sivilie norske samfunnet lært?

Etter å ha lest denne boka går denne tanken gjennom meg: "Dette er kanskje det beste vi får ut av vår innsats i Afghanistan". Ekte erfaringer fra ekte mennesker, som gjorde sitt beste for noe de trodde på.

Liv og helse
Det norske engasjementet har kosta 15 milliarder (eller noe slikt?) for det norske samfunnet, i penger, kostnadene i form av liv og helse kan ikke prissettes. Hva har det gitt/kostet det afghanske samfunnet? Føler plutselig at jeg sitter med ei dyrekjøpt bok, som har en mye større pris enn den som betales i bokhandelen. Som når du kjøper en operabillett til 500 kr, så er den så kraftig subsidiert at den reelle prisen i skattekroner er 10 000....

Jeg vet ikke om alle andre land har forfattere blant soldatene sine. Regner jo med det. Svensker, dansker, italienere, tyskere, latviere osv. Jeg er stolt over at vi har soldater som prøver å fortelle om erfaringene sine, så frimodig, direkte og ærlig. Fortsett med det, så mange som orker! Ikke fordi det er spennende, selv om det er det også.

Avstand
Men ikke minst fordi det trolig er terapi, for dem selv, men også for samfunnet vårt.

Det er en urovekkende avstand mellom det som soldatene gjør og opplever, og våre myndigheter/politikeres bruk og og forståelse av disse soldatene og deres oppdrag. Sympatien ligger hos de som står i fremste rekke, og betaler med liv og helse for et oppdrag vårt samfunn har gitt dem.
St1.
Relatert link:
Hadde mistet troen på krigen. Av Mette Finborud Børresen. nrk.no. 22. september 2012.
Erik Elden: Krig og kjærlighet. Kagge forlag
Fittekvote Cappelen Damm.
Brothers in Arms teaternett.no  7. oktober 2009.



De rødgrønnes skammelige asylpolitikk
10. september 2012
Jeg skal sette to flasker god musserende til kjøling snarest og trenger gode tips. Den første må tåle rundt et års lagring, for den skal sprettes den dagen statssekretær Pål Lønseth i Justisdepartementet går av.
Å høre AP-folk forsvare overgrep mot asylbarn, senest på Dagsnytt 18 i dag, er et kurs i dobbelttenkning og dobbelttale, i ren 1984-stil.

Dobbelttale i 1984-stil
Lønseth går knapt av før stortingsvalget neste år. Men det kaaaaaan jo komme til å skje før. Grethe Faremo, slemme Mor Norge, ofrer jo gjerne andre foran seg selv (slik vi så det med Øystein Mæland), så her gjelder det å være beredt. Det blir også feiring når de rødgrønne feies ut: Enten det skjer om ett år, eller fem. Forslag mottas med takk, til to høvelige flasker!!!.
St1.
Relatert link:
Asylpolitikk i krise. Rune Berglund Steen, nrk.no 10. september 2012

Teaternett bringer nyheter fra norsk og internasjonalt teater. Vi vil også være et forum for debatt om kultur, historie og samfunn i et videre perspektiv. Ønsker du å bidra, ta kontakt. Vår epostadresse: teaternett@teaternett.no