Stykket forsøker ikke å være moraliserende, det viser de fengende sidene av rusen, det forsøker også å fortelle at hvem som helst kan havne på kjøret, tilfeldighetene råder.

Fokusproblem
Vi møter Gemma og Tar. Et ungt kjærestepar, Tar rømmer til byen, Gemma følger etter. Etter litt halting i begynnelsen, trolig nervøsitet, øker intensiteten. Det blir mer liv på scenen når konfliktene dukker opp, og flere karakterer inntar scenen.

Dessverre er det et fokusproblem. Stykket er bygget opp rundt en serie monologer, og mens en utfører en monolog, foregår det samtidig en annen handling på scenen. Det er ikke alltid like lett å følge begge.

Minimalisme
Forestillingens minimalistiske scenografi (ved Niki Turner) er spennende, og med mange bra utnyttede muligheter, men fører til vel lange sceneoverganger. I og med at stort sett alle sceneskift og klesskift foregår i musikk-etyder på scenen, og handlingen ofte stopper opp under disse skiftene.

Skuespillerene mister i for stor grad tråden, og henter den først opp igjen når musikken er ferdigspilt. Monologbruken bidrar også til den noe ensformige følelsen, mangelen på allsidighet i karakterene likeså.

Overbeviser
Mangelen på allsidighet gjelder ikke alle, Øyvind Gran, som Tar, overbeviser både som den uskyldige Tar, og i rollens utvikling til den junkien han ender opp som. Åsmund Brede Eike i rollen som Richard er herlig i sin velmenende, hasjrøykende karakter, som forsøker å redde sine venner Tar og Gemma, når han ser det bærer utfor.

Trond Espen Seim som Rob, og Camilla Belsvik som Sal, er begge rolige heroin-misbrukere, som gir en etterlengtet kontrast til de andre, de har "kontroll" - eller later som de har det.

Karikaturer
De andre karakterene utmerker seg ikke i særlig grad, generelt er det desverre litt for anmassende stemmebruk og fakter, som fører til karikaturer i større grad enn karakterer.

Gemma, den andre hovedrollen, klarer ikke helt å overbevise som sliten junkie, rollen ligger og dveler på et 14-års stadium, noe som gjør at vendepunktet mot slutten kun fungerer verbalt, og ikke fysisk.

Potensiale
Regissør, John Retallack, (som også har dramatisert stykket), kunne godt ha strammet litt opp, og forsøkt på mer variasjon i karakterer og framførelsen av monologene.

Stykket har potensiale, men virker ikke helt ferdig, det er en viktig problemstilling som taes opp, og nettopp det at det ikke er overdrevet moraliserende gjør at det antageligvis kan nå fram til målgruppen.