|
|
|
|
Småtam
og kaotisk flørt
De
tre musketerer - Nationaltheatret
Anmeldt
av Rune Kippersund
Dramatisering og regi: Svein Sturla Hungnes
Medvirkende: Mads Ousdal, Trond Espen Seim, Christian Skolmen, Jon
Øigarden, Trond Brænne, Cecilie A. Mosli, Finn Schau, Henrik Mestad,
Anne Krigsvoll, Bjørn Skagestad, Marian Saastad Ottesen, Rolf Arly Lund,
Anders Mordal, Johannes Joner, Kai Kenneth Hanson, Erik Hivju, Hans Jacob
Sand, Even Lynne, Anders Dahlberg, Gisken Armand, Tone Danielsen og flere
Oppsetningen
av De tre musketerer på Nationaltheatret er i utgangspunktet en
meget generøs gest til publikum. Men flørten mangler den intensitet og
lidenskap som skulle få oss til å nærme oss madame Bonacieux´ dånende
henførelse. Det er ikke gitt at den som skal forføres blir så imponert
over en forfører som rett som det er hopper ut av rollen og sier: Det her
er ikke helt seriøst, asså!
Det
er en god del moro i denne oppsetningen, og mye lekker fekting. Men den
teaterleken regissør Svein Sturla Hungnes inviterer publikum til blir for
halvhjertet fra ensemblets side.
Råflott
Teatersjef
Eirik Stubø har vært råflott når han har satt opp rollelisten: Fire av
norsk teaters mest attraktive mannlige skuespillere av den unge garde
boltrer seg side om side i klassiske teaterpositurer med kårder og
kostymestas. Gjett om disse har en smule magneteffekt i forhold til å
trekke jenter til teatret! Mads Ousdal, Trond Espen Seim, Christian
Skolmen og Jon Øigarden fungerer godt som gruppe. Som enkeltkarakterer er
det likevel vanskelig å få tak på dem. De er flotte, men mangler
likevel noe i dette spillet. Det har med historiefortellingen å gjøre.
Mangler
dramaturg
På kredittlisten
mangler en funksjon: Dramaturgen. Regissøren har selv dramatisert, og da
er det tydelig hvilke hensyn som har veid tyngst. ”Jeg var opptatt av å
skape en forestilling med raske skift som ikke hemmet framdriften”,
skriver Hungnes selv i programmet. Alexandre Dumas d.e. bindsterke verker
er ikke akkurat verdens mest gjennomarbeidede litteratur, og han er
overstadig i intrigespinningen. Nettopp derfor må det være lov å gå
mer radikalt tilverks ved overføring til scene. Når så mye som mulig
skal være med på kortest mulig tid, da blir det kaos. Stoffet burde vært
underlagt en ganske så nensom dramaturgisk behandling for at vi skulle
komme nærmere inn på noen enkeltpersoner, og unngå at omstendighetene
rundt ble masete. Et rimelig grep ville rett og slett være å bruke noe
lenger tid. Netto spilletid er faktisk i underkant av to timer.
Forestillingen ville neppe føltes lengre om den faktisk hadde vært noe
lengre.
Halvhjertet
lek
Ved siden av å forsøke
å fortelle så effektivt som overhodet mulig, har denne forestillingen en
annen overskrift: Teaterleken. Anders Mordal plukkes opp fra publikum som
en ”vanlig mann” og blir d´Artagnans tjener Planchet. Små gags
poengterer at dette er et spill der aktørene gjør seg til, og at vi alle
skal være fullt klar over det. Dette er noe av essensen i scenekamp:
Kontrakten mellom publikum og aktører om at ting gjøres på lissom.
Problemet i denne oppsetningen er tosidig: Det ene er at dette gjennomføres
bare halvhjertet, og det andre er at dette blir en dimensjon som legger
seg oppå kaosdimensjonen. Prisen er svekket engasjement for
kjernehistorien. Vi flirer og småler, men suges ikke inn i noe drama –
for det finnes på en måte ikke der.
Småfint
Til
tross for at totalen svikter, er det flere godbiter i denne
forestillingen. Trond Brænnes Ludvig XIII er en majestetisk prestasjon
innen komediefaget. Likeens gjør Gisken Arman noen små men
uforglemmelige opptrinn som Miladys tjenerinne. Henrik Mestad er herlig rå
som Rochefort. Peppe Østensson er ansvarlig for kampscenene, og dette er
en blendende oppvisning i kompleks scenekampkoreografi. Det som likevel
mangler er den store tvekampen der elegantierene brytes ned til hensynsløse
fiender i kamp på liv og død. Også kampscenene, som er den store
visuelle attraksjonen, skades av kravet om effektiv fortelling.
FORESTILLINGSKRITIKKER |
|
|