"Lysmannen" er Hedmark Teaters nye regionale storsatsning . Forestillingen viste et interessant samspill mellom profesjonelle- og amatørmusikere. Ledet an av Jon Nyutstumo som undrende elektriker reiser den viktige spørsmål knyttet til kirkens posisjon i samfunnet.


Tett samarbeid med menighetene

Et viktig påskudd for denne oppsetningen er Hamar Bispedømmes 850 års jubileum. I denne anledning har Hedmark Teater inngått et omfattende samarbeid med hele 29 menigheter fra blant annet Hamarområdet, Elverum og Gjøvik og Lillehammer. Samarbeidet med menighetene har resultert i en rekke forskjellige forestillinger, hvor de ulike kirker benyttes som spillesteder og kor og organist varierer. Av disse valgte jeg visningen i Vang kirke 14.02, hvor Furnes Sangforening og organist Johan Martin Røsand var lokale bidragsytere. Godt hjulpet av dem hadde vi Øystein Elle og Anna Sundström Otervik som solister, Mathias Bäckström med saksofoner og Øyvind Å. Berg på tangenter. Sammen med hovedrolleinnehaver Jon Nyutstumo er de det faste ensemblet. Manus har den landskjente visesangeren og tekstforfatteren Geirr Lystrup skrevet, mens Brit Lossius, tidligere teatersjef ved Hedmark Teater, har hatt regien for stykket.


Overraskelse

Kvelden bød først på en overraskelse. For det hele begynte som en konsert, og jeg ble litt skuffet over den brå inngangen. Men det var inntil den nesten fullsatte kirken mørket. Da begynte aktørene en febrilsk aktivitet, tilsynelatende for å få lyset på igjen, før en kvinnestemme litt spakt måtte beklage at lyset dessverre var gått og at det kunne drøye litt før det kom på igjen.


Virkelighet eller teater?

Akkurat i dette øyeblikket var jeg tvilende på hva som var teater og hva som var virkelighet, og det kan jeg ikke huske å ha opplevd før. Så var forholdene lagt til rette for Jon Nyutstumos inntreden i rollen som en lokal elektriker, som kunne sakene på sin måte, og som åpenbart dro nytte av muligheten til å skjenke publikum noen saftige bekjennelser om både privatliv, tro og tvil. Nyutstumo i rollen som redningsmannen Leif fungerte som et slags bindeledd mellom de musikalske innslagene. Han hadde for anledningen tatt hedmarksdialekta fatt, var utstyrt med kjeledress, langstøvler og topplue, rullet rullings, og skjøt fra hofta om kirke og samfunn ved godtbefinnende. Som en kontrast til dette, for å ta en viss avstand til lysmannens litt vulgære, men like fullt sannferdige kommentarer, bidro de profesjonelle musikerne med stadige innslag, og ble bakket opp av koret og iblant organisten. Musikken lå ofte i folkemusikkens toneleie, noe som er naturlig ettersom Lystrup er komponist. Men det stanset ikke her, for ved siden av folkeviser kom også varietémusikk, gospelarrangementer og Jan Garbarek-liknende instrumentaler. Dette var mens Leif med lommelykt og på stadig vandring i midtskipet forsøkte å finne en løsning på lysproblemene.


Symbolsk betydning

Selve plottet i forestillingen, at lyset er gått, kan med støtte i biskop Rosemarie Köhns kommentar i programmet tolkes symbolsk og lede til spørsmålet: Har kirken mistet ansikt som samfunnsinstitusjon? Er det fordi den i for stor grad snakker forbi folk? Sliter kirken med å fornye seg? Er det fornyelse som må til for å gjøre den til en institusjon nye generasjoner kan finne tilhørighet i? Leif sier det ganske klart en gang midt ute i stykket, som til sammen varte i 75 minutter: "Hvis du tar alle skriftene som er produsert i tilknytning til kristendommen og samler de, vil de danne et massivt fjell. Jesus er under dette fjellet." Dette er utrolig godt sagt, og gjør det mulig for meg å trekke en parallell: Jeg leser for tiden "Uvitenheten" av Milan Kundera. Et sted i denne romanen skriver han at det foregår for mange diskusjoner i åndens øvre sfærer. Selv om disse diskusjonene kan være intelligente, er de alltid nærsynte, ja, de overser det som skjer "lengre nede"; livet i sin enkelhet. Dette kan brukes som en forklaring på fortolkningsoverfloden. Kirkens problem er i så måte at dens fundament ikke har virkelighetsforankring nok til å gi folk tillit til institusjonen. Dette tror jeg kan være en mulig grunn til at en kan spørre seg om "lyset har gått". Nettopp innenfor denne tankegangen kommer Leif med en slags appell.


Elektrikerens sannhetsframtreden

Gjennom sin jordnære framtreden retter han fokus mot det dagligdagse, som spiller den viktigste rollen i livet hans. Men Leif er samtidig søkende; han farer rundt i kirkerommet, klatrer opp på galleriet, går opp på prekestolen og blar i noen etterlatte notater. Han er tydelig nysgjerrig på hva dette store rommet skal være godt for. Det viktigste for Leif er de nære tingene, og kanskje utsetter han å bringe lyset i kirken i orden for å kunne holde en liten preken for sitt publikum om disse tingene, for at et nytt "lys", en ny troverdighet, kan komme til rommet. "Lysmannen" var til tider ganske morsom, og tilbød dessuten flere gode musikkinnslag. Men det jeg kommer til å huske best, er den overraskende innledningen, og det at den fikk meg, og forhåpentligvis mange av de andre i salen, til å følge Leifs tankebaner mot noe nytt.

 
FORESTILLINGSKRITIKKER