Bernhards tragiske åndsverden

Teatermakeren
Av Thomas Bernhard
Nationaltheatret, Amfiscenen, Oslo

Anmeldt av Per Kristian Norheim

Instruktør: Gabor Zsambeki
Med Jan Grønli som Bruscon

For dem som er fortrolige med østerrikeren Thomas Bernhards diktning, er det mye velkjent og velspilt å oppleve i Teatermakeren på Amfiscenen på Nationaltheatret. For dem som ennå ikke er blitt streifet av Bernhards penn, er stykket en fin inngang til et av det mest særegne og sterkeste forfatterskap i morderne europeisk litteratur.

Statsskuespilleren Bruscon
Teatermakeren i stykket, det selverklærte geniet og statsskuespilleren Bruscon, skal sette opp sitt livsverk i et vertshus i en liten landsby. Stykket kaller han "Historiens hjul" og rollelisten omfatter blant andre Julius Caesar, Churchill, Stalin, Einstein og Madame Curie. Ambisjonsnivået er med andre ord enormt. Problemet for Bruscon er imidlertid at både ensemblet, hans egen familie, og publikum er totalt udugelige og ute av stand til å fatte dybden i stykket. Kunstneren Bruscon står alene i sin innsikt, mot ham står hele verdens idioter. Med dette er nerven i Teatermakeren fastsatt, og i kjent bernhardsk menneskefiendtlighet spyr Bruscon ut av seg en endeløs rekke av klager, anklager, fornærmelser og spott.

Hele første akt, og store deler av andre akt, er viet Bruscons monolog. Her snakker Bruscon til det store publikum, ikke publikumet i landsbyen. Bruscon forstår at "Historiens hjul" er mislykket, at han selv har mislyktes som kunstner. Det eneste han har igjen er, for å bruke et bernhardsk utrykk, sin store livsmonolog. Teatermakeren blir dermed refleksjoner om kunsten, teater om teater. Jan Grønli har en krevende rolle som Bruscon. Nesten alene må han bære hele stykket. Teksten er krevende og full av muligheter for overspill. Grønli klarer imidlertid å fremstille Bruscon som et troverdig menneske. Riktignok er Bruscon forskrudd, men samtidig er det en mening i mye av det han sier. Bruscon har hatt de høyeste idealer til kunsten, og har gjennomlevd de største nederlag på grunn av den. Grønlis Bruscon er ikke bare ond og truende, slik han gjerne kunne ha vært, men snarere en stakkarslig og pint person.

Resten av skuespillerne, Bruscons familie og vertskapet, er kun statister som billedgjør Bruscons desillusjonerte kunst- og menneskesyn. Regissør Gabor Zsambeki har nettopp valgt å fremstille dem som enten åndsfraværende, hjelpeløse eller underkuete. Stykket gir kanskje ikke rom for så mye annet, men jeg savner en viss motstand mot Bruscons terror.

Kunsten som løgn
Et stadig tilbakevendende tema for Bernhards diktning er hvorvidt kunsten evner å utrykke menneskets tanker, idealer og verdier. Som ofteste blir svaret negativt - i møtet med virkeligheten er kunsten altfor svak, den klarer ikke å løfte mennesket ut av dets tragiske livssituasjon. De såkalte "åndsmenneskene" hos Bernhard har, slik som Bruscon, de høyeste idealer på kunstens vegne, men de klarer sjelden å realisere disse idealene. Dynamikken i Teatermakeren, og i Bernhards forfatterskap generelt, utgjøres dermed av kunstens tragikk. Bruscons stykke er dømt til å mislykkes, men samtidig må han sette det opp. Kunsten er Bruscons eneste mulighet til å overleve, selv om den kun bringer han lidelse og skuffelse. Alternativet er, som Bruscon sier, å ta sitt eget liv. I følge Bruscon kan teateret og kunsten ikke være annet enn løgn. Og det er nettopp denne løgnen mennesket elsker - her ser vi kanskje det sentrale budskapet i Teatermakeren. Kunsten er ikke mulig som virkeliggjort ånd og idealer, men kun som menneskets mislykkete forsøk på å forstå seg selv. Og i disse mislykkete forsøkene, i denne fortvilelsen, ligger det når alt kommer til alt en slags trøst.

Negativt menneskesyn
På tross av de tragikomiske elementene er det lite forsonende over kunst- og menneskesynet i Teatermakeren. I stykkets kraftfulle og absurde avslutning ovegår Bruscon seg selv i sin sjikane av familien og publikum. Alle venter med skrekk på at det avsindige "Historiens hjul" skal begynne, og puster lettet ut når historiens ironi tar siste stikk. Thomas Bernhards forfatterskap er ualminnelig godt representert i norsk oversettelse, omkring femten bøker fra hans hånd er tilgjengelige. Dermed er det gode muligheter for ytterligere dypdykk i denne dystre og fascinerende østerrikerens åndsverden.

 
FORESTILLINGSKRITIKKER