På vei mot en ny Nora

Et dukkehjem
Av Henrik Ibsen
Bearbeidet av Yngve Sundvor og Terje Lindberg
Den Nationale Scene på turné for Riksteatret

Anmeldt av Rune Kippersund

Med: Reny Marie Gaassand Folgerø, Gard Skagestad, Endre Hellestveit, Ellen Birgitte Johannessen, Øyvind Gran
Regi: Yngve Sundvor
Lys: Torkel Skjærven
Lyd og video, tilrettelegging og avvikling ved Eirik Jørstad
Maskør: Mette Noodt
Dramaturg: Terje Lindberg
Regi filminnspilling: Kjell Hammerø og Yngve Sundvor

På turnestart for Riksteatret høstet Et dukkehjem stående applaus i Nøtterøy Kulturhus. Det skal det unge ensemblet ta til seg, og ikke minst Reny Marie Gaassand Folgerø som en troverdig og frisk Nora. Likevel var det nok regissør Yngve Sundvor som appellerte mest til publikum med sine moderniserende inngrep i Ibsens stykke.

I det ytre gjør Sundvor noen svært effektive grep. Scenograf finnes ikke på kredittlista, fordi scenografien i all hovedsak er en diger videoskjerm som dels viser ekteparet Helmers trendy hjem, dels viser videosnutter av Noras tanker. Dette gir også anledning til å kjøre barnas tilstedeværelse som videoopptak, og dermed er det klassiske problemet gjort om til noen virkningsfulle visuelle glimt. Dette er karakteristisk for Sundvors effektive fortellerkunst, med oppfinsom bruk av alle midler som er for hånden.

Vår tids kvinne
I det indre virker Sundvor gjennom en tekst som et godt stykke på vei er ny. Ibsens ord er hardt beskåret, dramaturgien er stokket om og forenklet noe (Sundvor i samarbeid med Terje Lindberg), og replikkene er dessuten i stor grad skrevet om i retning av vestnorsk hverdagsspråk. Her er det gjort en skikkelig jobb med å få fra en frisk og spillbar tekst, og skuespillerne profitterer stort på å bruke dialekt. I enda større grad enn i Ibsens originalversjon dreier stykket seg nå rundt Noras selvrefleksjon og hennes tanker. Det er hennes utviklingsprosess det handler om, og i liten grad om omgivelsenes betingelser. Vi møter altså en moderne, middelklassekvinne fra den vestlige verden, med alle muligheter for seg.

Å velge å velge
En medfølgende konsekvens av at fokus så ensidig er på Nora, er at Torvald Helmer blir enda mer uinteressant enn hos Ibsen. Mens Torvald hos Ibsen representerer et herskende samfunnssyn, noe generelt mannlig, er Sundvors Torvald en mer privat og tilfeldig type, den ektemannen Nora nå engang må gjøre opp med. At avslutingen blir et sjokk for ham ser vi selvsagt, men vår fantasi har fått lite å spille på om hva sjokket kan føre til hos denne snille, statiske typen. Vi er blitt for lite kjent med ham til det. (Joda, han er jo representativ på sin måte...)
Hva er det så som skjer med den moderne kvinnen som ikke må kjempe mot samfunnsinstitusjoner for å velge slik 130 år gamle Nora måtte gjøre?  Også Sundvors Nora går fra tilsynelatende tilfredshet til smertefulle konfrontasjoner, hun velger å velge sitt liv. Hun velger at det handler om noe annet enn å bygge opp et smakfullt hjem. Men ingen rundt henne kommer til å gjøre ramaskrik. Forestillingen orienterer seg mer mot den enkelte publikumer enn mot samfunnet med spørsmålet: Blir dette din vei, eller finner du ut av det på en annen måte?

Gode karakterer
De fem karakterene får godt spillerom i den nye dramaturgiske rammen. Generelt er typene godt karakterisert hver for seg, mens skuespillerne hadde noe å gå på i samspillet. Mange fine regidetaljer gir spillmuligheter og gode situasjoner. Samtidig har de unge skuespillerne litt problem med å nå helt ut i en stor sal. Gard Skagestad som Torvald sliter noe med å komme innenfor i spillet. Kanskje skyldes det at han med sin østnorsk er mer utsatt for reminesenser av Ibsen-språk, og da sikter jeg ikke til de åpenbare parodiene.

Video-kick
Sekvensene som kjøres på videoskjermen gir stadige kick og viser Sundvors begavede intuisjon for å ta ut elemter av stoffet og gjøre mer ut av dem. I dette tilfellet er det begrep om ridderlighet og ære i det moderne samlivsdramaet som spilles ut for fullt innenfor musikkvideoens estetikk. Men bruk av video på denne måten er også kritisk for forestillingen ved at skuespilleriet fort kan blekne mot filmens suggestive virkemidler; nærbilder, perspektivendringer, klipprytme. Ved et par anledninger fungerte videoinnklipp dessuten direkte brytende mot den sceniske rytmen, det ble for mye. En svakhet var det også at scenen var for dårlig lyssatt, noe som økte kontrasten mellom videoens sterke emosjonelle ladning og scenens noe blekere realisme.

Halvveis
Forestillingen som sådan var ingen halvveis opplevelse, men en sterk og god teateforestilling. Et spørsmål jeg sitter igjen med er likevel hvorfor Sundvor ikke har tatt steget enda lenger og laget en forestilling som er enda mer hans egen og bare basert på Et dukkehjem. Nå oppleves det som forestillingen bare halvveis gir oss en ny Nora. Et svar kan være at Sundvor har ønsket å la den historiske Nora henge ved, slik at det tidsstrekket som det gir skal være en synbar og opplevd kvalitet i oppsetningen. For det er vel der vi er: Vi vet sånn noen lunde hvor vi kommer fra, fra modernismens gjennombrudd, fra likestillingsseier, seksuell frigjøring, romslige materielle rammer. Men vi vet ikke helt hvor vi er på vei. Da Nora brøt opp fra sine tre barn, skjønte samtiden at hun gikk til et ekstremt stridt og kampfylt liv. Hvor fører vårt mulige oppbrudd oss hen?

FORESTILLINGSKRITIKKER