FAGLITTERATUR / Teaterleksikon / S

(annonse)

Denne side endret
27. juni 2005

HOVEDSIDE
Om Teaternett
FAGLITTERATUR
Teaterleksikon
Bibliotek
SØK



Teaterleksikon

<< Tilbake 

  Fram >>

S

scenografi
Fra de greske ordene skene, og graphein, ”skrive”. Oversatt tradisjonelt som ”scenebilde”, som henviser til de malte bakgrunnsbildene som ble tatt i bruk på scenen fra renessansen og oppover mot vår tid. Scenografen, eller scenemaleren, var den som malte dekorasjonene.

Begrepet har i dag en videre betydning, og omfatter hele rommet som en teaterforestilling utspiller seg i, med andre ord forestillingens samlede romfysiske, visuelle og auditive miljø med alt teknisk utstyr som brukes: Dekorasjoner, kulisser, settstykker, lys, lyd, rekvisitter, masker, kostymer og øvrige effekter. Scenografen har ansvaret for den helhetlige utformingen av forestillingens miljø. Avhengig av forestillingens størrelse, ressurser og organisasjonsstruktur vil, lys, lyd, rekvisitter og kostymer ha egne ansvarspersoner og utøvere, slik vi finner det i de større institusjonsteatrene. I moderne teaterformer der kunstartene musikk, bildekunst, dans og spill flyter mer over i hverandre har scenografien en sterk selvstendig plass som kunstnerisk uttrykk. I bildekunsten kan installasjonskunstnere bevege seg sterkt i retning av teater gjennom performance-konsepter. I utendørsspill har scenografien ofte som utgangspunkt et sted med spesiell utforming og forhistorie, som ruiner eller historiske minnesmerker.

Scenografiens historie følger parallelt med teatrets historie. I det antikke greske teatret finner vi scenografi gjennom skenehus og periaktere, I Middelalderen som vognscener, mer og mindre provisoriske torgscener og simultanscener, samt kirkerommene. I renessansens og barokkens Europa utvikler illusjonsteatrets scenografi seg med sentralakser, perspektiv og titteskapsscener gjennom slottsteatrene og operascenene. I romantikken får vi storslåtte panoramaer av historiske tablåer og Wagners idé om ”gesamtkunstwerk”. Med realismen kommer fokus på borgerskapets interiør og indre liv (Ibsens Et dukkehjem). Fra 1900 og utover utvikler den moderne scenografien seg bort fra illusjonen, inspirert av reteatraliseringen, den tekniske revolusjonen og de nye bildekunst-formene, med bl.a. ekspresjonisme, abstrakt og nonfigurativt formspråk. I dag gir datateknologien scenografien enorme muligheter for lek med elementer, lys og lyd i multikunstformer.

Sentrale personer i scenografiens utvikling er Vitruvius, Serlio, Palladio, Inigo Jones, Aleotti, Torelli, Burnacini, Pozzo, Schinkel, Montigny, Craig, Appia, Meyerhold, Popova, Stepanova og Szajna.

<< Tilbake 

  Fram >>

 

A  B  C  D  E  F  G  H  I   J  K  L  M  N  O  P  Q  R  S  T  U  V  W  X  Y  Z  Æ  Ø  Å  



Teaternett arbeider med å bygge opp en database over teaterfaglig stoff, begreper og navn under overskriften teaterleksikon. Send oss også gjerne tips! Vår adresse er: teaternett@teaternett.no