1864: "Dengang jeg drog af sted..."
28. november 2014

Dengang jeg drog af sted,
dengang jeg drog af sted,
min pige ville med,
ja, min pige ville med.
Det kan du ej, min ven,
jeg går i krigen hen,
og hvis jeg ikke falder, kommer jeg nok hjem igen.
Ja, var der ingen fare, så blev jeg her hos dig,
men alle Danmarks piger, de stole nu på mig.
Og derfor vil jeg slås som tapper landsoldat.
Hurra, hurra, hurra!

Slik er første verset i den danske marsjsongen Den tapre landsoldat, skrive etter ein dansk siger i den første Slesvigske krig i 1848, også kalla Treårskrigen. Teksten er av Peter Faber, og den sikkert endå viktigare melodien av E. Horneman. Det vart sagt at denne songen vann krigen. Og den fins i ulike norske visebøker av eldre dato. Men det er vel eit fåtal nordmenn av i dag som har vore med på slik allsong.

No får i alle fall songen ein liten oppsving som filmmusikk: Den danske serien 1864 vert på kommande søndag avslutta med 8. episode på statskanalen i vårt yndige naboland. Etter fjerde episode fekk den også trøbbel med sjåartala, vert det meldt, etter tidenes største danske filmsatsing. 200 millionar norske kroner skal den ha kosta, til samanlikning er den største satsinga til no i Noreg på 120 millionar, i Lilyhammer 3. Men for danskane vart krigen i 1864 noko heilt anna enn krigen frå 1848 til 1852.

"En broder i nød!"
Den sentrale forteljarlina i serien 1864 er den 2. slesvigske krig mot Preussen og det tyske forbundet. Den enda med eit katastrofalt militært nederlag for danskane, eit stor tal falne soldatar og tapet av hertugdømmet Slesvig. I Norden rådde den gongen skandinavismen mellom dei intellektuelle, tanken om at dei tre landa Noreg, Danmark og Sverige skulle stå saman kulturelt og politisk. Mange innan kultureliten i desse landa meinte at Sverige skulle støtte Danmark aktivt militært. Andre oppmoda til friviljug innsats for danskane. Vår eigen Henrik Ibsen var opprørt over det han meinte var eit svik mot danskane og tek opp saka med pondus i diktet "En broder i nød". Ibsenskodespelet Brand er også rekna for å vere skrive inspirert av ein norsk friviljug som melde seg til kampen.

Jeppe som kanonføde
Kor enkel var denne saka eigentleg? Det er ingen tvil om at dei tyske statane under leiing av Bismarck hadde ambisjonar, både om ekspansjon og stormaktsstatus. I det lange perspektivet går det ei line frå krigane mellom Danmark og Tysklan heilt opp til 1945. Men Danmark sin politikk overfor Slesvig/Holstein var kanskje ikkje heilt etter dagens standard med omsyn til handsaming av den tyske minoriteten heller. Dei militære ambisjonane og krigsplanane stod ikkje heilt i stil, korkje med saka eller med tilstanden til det danske forsvaret. Det var ikkje heilt fritt for at danske politikarar sjølv hadde urealistiske og sågar svermeriske ambisjonar og ureine motiv. Det var også markante sosiale og politiske spenningar i det danske samfunnet, mellom småfolk på den eine sida og røyndomsfjern og utdatert adel på den andre. Jeppe soldat vart kanskje ofra som kanonføde for eit kanskje tvilsamt prosjekt.

Filmatisk kvalitet
Den danske serien freistar å skape eit nyansert bilete av dette viktige og komplekse året, med alle motsetnadene det rommer. Eit viktig år for danskane, så utruleg mykje meir samansett og vanskeleg enn vårt norske 1814, 50 år tidlegare. Serien er på 8 delar, og vil også bli distribuert som spelefilm. Sjølv om kanskje ikkje danskane er heilt nøgde, kan det kanskje vere bidrag til vaksenopplæring å ta seg ein titt for ein nordmann. Serien har også med seg ein ung norsk skodespelar i ei sentral rolle, Jakob Oftebro, som bondeguten Laust. Han gjer ein flott jobb. Historia vekslar også mellom hovudhistoria frå 1800-talet og dansk samtid. Serien har fått litt røff kritikk her og der. For underteikna er inntrykket mest at serien har ambisjonar som er meir ein spelefilm verdig, ikkje minst med omsyn til kunstnarleg og filmatisk kvalitet, på roller og bilete. Kanskje ikkje heilt tilpassa det litt sløve serieformatet, som råder grunnen så mange stader i dag. Serien starta på TV2 mandag 1. desember. Enkel og god oppskrift for å få med seg litt skikkeleg historiekunnskap på ein filmatisk gjennomarbeidd måte.

St1
Relatert link:
1864 dr.dk
 

Barn, sorg og dyrevenskap
19. oktober 2014
Det er sikkert mange grunnar til at ein blir einaste publikumar på Hamar Kino, søndag kl. 14.00 når den nederlandske prisløna filmen Kråkeungen går over lerretet. Grunnane kan ikkje ligge i sjølve filmen. Ein djupt gripande, varm og dyrevenleg film, sår, men også med humor og glimt i auget. Og eit treffsikkert blikk for barn og sorgpsykologi. Hovudpersonen som spelar 10 år gamle Jojo er eit funn. Filmen er dubba til norsk, og det fungerer godt, på stram line.

10 år gamle Jojo bur aleine med faren sin i Nederland. Mora er countryartist og er på turne i Amerika. Jojo finn ein dag ein liten kråkeunge som har falle ut av reiret. Han tek fugleungen med seg heim, gjev han mat og tek godt vare på han. Jojo er ein vilter og energisk unge, som også spelar på vannpololaget. Ein dag dukkar det også opp ei jente på laget som Jojo vert ven med.

Kråkeungen fekk hovedprisen på Barnefilmfestivalen i Kristiansand. Men det kan godt hende filmen høver vel så godt for vaksne som for barn. I alle fall - filmen fortener større publikum!
St1
Relatert link:
Kråkeungen Filmweb
Kauwboy Av Wikipedia

Muskelhelt med varme auge
23. august 2014
Kva er myte, og kva er sanning? Sanning er bra, historie som er langt nok attende i tid er betre, myte er best. Og får vi eit filmunivers på toppen så overgår det alt. Den greske myteverda sin superhelt, Hercules, eller meir korrekt på gresk, Herakles, er vel nærmast mor og ikon for alle moderne superheltar i populærkulturen.

Filmen Hercules av Brett Ratner opnar då også friskt med eit statement i kjend amerikansk stil: "Du trur du kjenner Hercules? Du veit ingenting". Kor mykje nytt vi sit att med etterpå kan vi sjølvsagt undre oss over. Det litt artige med denne filmen er at heltetemaet og mytedanninga, propagandaen rundt helten, faktisk blir problematisert. Litt velvillig kan vi også seie at filmen går også leigesoldatyrket etter i saumane. Går det an å stole på ein makthavar, for ikkje å seie om det i det heile går an å selje seg til høgstbydande i politikk- og krigarverda? Vel, "sjeldan" er sikkert eit greit svar, som vi vel kjenner frå før.

Tilsprang til gode samtalar...
Og nokon roleg meditasjon over temaet kan filmen knapt seiast å kalle på. Tilsprang til gode samtalar vert raskt avbrotne av krigens og kampens handfaste krav. Og filmen vartar opp med alle tenkjelege og ikkje minst utenkjelege kampsituasjonar, teknikkar og spesialeffektar, i bøtter og spann. "Sverd og sandalar"-filmar og dataspel får neppe mindre appell ved at liva for dei fleste av oss idag er lengre unna ein slik røyndom enn nokon gong. Paradoksalt nok er det den same IT-revolusjonen som har gjort det mogleg for filmskaparane å føre oss tettare og tettare på handlinga i desse fiksjonsuniversa.

For det vil visst ingen ende ta med fantasi-, eventyr- og historiefilmane, i kjølvatnet av etterkvart ærverdige Gladiatoren (2000, regi Ridley Scott), Ringdrotten (1998-2003, regi Peter Jackson),  300 (2007, regi Zack Snyder), 300: Rise of an Empire (2014, regi Noam Murro) Pompeii (2014 regi Paul W. S Anderson), for ikkje å snakke om Game of Thrones (2011-2014, utøvande produsent David Benioff). Ti år gamle Troy (2004, regi Wolfgang Petersen) blir som den reine fotballkampen på løkka i samanlikning. Sjølv om Hercules faktisk fylgjer opp sider ved denne siste filmen, i kostymering og refleksjon.

Tilgjev det meste
Hercules har fått ekstra merksemd i Noreg fordi to profilerte norske skodespelarar har noko så sjeldant som sentrale roller i ein stor Hollywood-produksjon: Ingrid Bolsø Berdal og Aksel Hennie. Dei gjer då verkeleg jobben minst like godt som alle andre i dette universet. Og det er då utvikling hos Berdal frå norske Flukt (2010, regi Roar Uthaug) der ho også gjorde ein flott actionfigur. Det verkar som om begge to har hatt det slitsamt, men også kjekt. Ingenting å seie på energi og innsats. Den innbakte humoren i filmen, og den varme utstrålinga til tittelrolleskodespelar Dwayne Johnson gjer også at vi innimellom kosar oss, humrar litt og tilgjev det meste. 

Morgudinna får sitt
Medfarten den greske morgudinna Hera får i løpet av filmen er også interessant på sitt vis. Hera er kona til sjefsguden Zevs og var sjølvsagt lei av alle sidespranga hans. Hercules, eller Herakles som var det greske namnet, er eit produkt av eit slikt sidesprang. For å freiste å bøte på dette gav mora guten sin namnet til gudinna. Det gjorde sjølvsagt ikkje saka betre: Herakles må gjennom tolv prøver for å sone for foreldra sine synder. Utan at det blir fred av det. Og i denne filmen får gudebiletet i alle fall sitt.

Litt etymologi er forresten alltid artig: Ordet for helt, eller hero, kjem frå det greske ordet "heros" som tyder krigar eller vernar. Både namnet for helt og gudinna Hera har røtene sine i det "å verne" eller "ta vare på".

Enkle kjensler
Vel, denne typen film er er som med fotball, sirkus og tivoli, det er noko vi aldri blir heilt lei av. Heller ikkje muskuløse staute karar med snille augo. Arketypane, ikona og stereotypane er kjende og mange. Det er dei grunnleggjande og enkle kjenslene som skal setjast i gang hos publikum.

Dryge 600 millionar norske kroner har filmen kosta å produsere, og har allereie spelt inn utgiftene med god margin når inntektene snart nærmar seg milliarden. Slike Hollywoodtal gjev grunn til ettertanke. Tre slike filmar ville reist i veg med heile årsbudsjettet til alle norske teater. Den største filmproduksjonen som til no er laga i vårt naboland Danmark, serien 1864, er oppe i den svimlande sum av 150 millionar kroner. Denne har premiere på dansk fjernsyn i slutten av september.
St1
Relatert link:
Hercules review - cheerfully ridicilous Av Peter Bradshaw. The Guardian 23. juli 2014.

Bilrace med svele
22. august 2014
Lite visste dei norske bilentusiastane på 50-talet at dei ein gong skulle få så mykje boost på bensintanken som i den ferske bilfilmen Børning. Og miljøa som er portrettert i Hallvard Bræins sin film har venta lenge for å kome på lerretet. Det er først på det mest politisk ukorrekte tidspunktet at det skjer, medan elbilane stig opp på salslistene, Miljøpartiet har kome på Stortinget, og sjølv Arbeiderpartiet klør seg i hovudet og lurer på om resten av oljen vår bør bli liggande i sokkelen.

Men dinosaurar kan vere moro, også når det gjeld bilkultur, kjønnsrollehaldningar og bensinforbruk. Så vi får berre gje oss over, og le med når Anders Baasmo Christiansen sin Roy-gestalt med smale auge og bisk samanknipt munn gjev bånn gass oppover Noreg på langs i eit veddemål om ein hundrings. Ein forunderleg, original og fleirfassetert roadmovie med hint så vel til Grease, Blues Brothers som til Flåklypa Grand Prix. Nostalgimoro med veltrimma smålekre køyredoningar i Olje-Noreg sitt Aftenland. Musikken er bra, og medverkar til det som fins av djupn i denne underhaldningsfilmen.

Lekre detaljar
For all respekt til flotte Rush (2013, regi Ron Howard) og litt meir tvilsamme spelbaserte 3D-filma Need for Speed (2014, regi Scott Waugh). Bræin drøymer seg herleg vekk og formeleg slikkar i seg lekre detaljar av både lakk, hud, hår, skjegg, krom og lær med eit ultranært og pulserande foto. Han ser elles ikkje berre maskinene, men også menneska, med humor og varme. Realismen i rollene er kanskje varierande, men eg har då møtt fleire av dei, og draumane dei har. Røyndommen overgår av og til fantasien. Å vinne er når alt kjem til alt ikkje det viktigaste i desse miljøa. Det performative som ligg i bilkulturen, å vise seg fram, vere kreativ, i rørsle og bli sett er kanskje like mykje drivkrafta. Ikkje berre det hårete primitive Dyret i oss, med halsbrekkande stunt og statuskonkurranse. Vi snakkar også estetikk.

Steikje gale
Kva kan så skandinavar tilføre i ein sjanger der amerikanarane har alt, folka, utstyret og uavgrensa pengebingar? Tja, spektakulær natur, kvinner og barn i aktive posisjonar, ein skurtreskar og ein traktor eller to, ein sjark, fotoboksar og ei ferje. Nesten 2000 kilometer med dårleg veg. Ei svele og ein kaffiprat på fjorden, før den endelause politi- og røvarjakta held fram. Biljakt er jo ein sjanger for seg, og har jo det meste av dramaturgi og spenning. Det er difor godt at filmen tek seg tid til nokre kontrasterande pauser, både i og utanfor bilane. Vill, vittig og dyrisk energi, vanvittige stunt, herleg typegalleri, flott musikk, eit underliggande alvor med hjartevarm og sår soge. Dottera til Roy, Nina eller ”Lille-Gul” er eit funn i fin birolle. Elles må ein vel ta det på sunnmørsk: ”Det e berre steikje gale”. Og - publikum var også eit studium verdt. Så er det vel svenskane sin tur?
St1

Kunstskattar i KRYSSELD
14. febuar 2014
The Monument's Men, ein ærleg og slentrande film, om enn ein varsam start på ei viktig sak: Lagnaden til kunstskattar som har blitt krigsbytte. Under andre verdskrigen gjorde tyskarane i Europa det som stormakter før dei hadde gjort i andre deler av verda: Dei plyndra dei landa dei tok for alt av verdi, også kunst- og kulturskattar. Faktisk er det framleis idag uavklarte saker mellom såvidt siviliserte land som Tsjekkia og Sverige om kva som er rette heimstaden for kunst og anna som svenskane stal frå Praha under Trettiårskrigen frå 1618 til 1648.

Men korleis gjekk det eigentleg med kunsten, under og etter andre verdskrigen? Kom alt heim? Kva hende med all kunsten som ikkje hadde nokon heim lenger, fordi eigarane hadde blitt myrda i konsentrasjonsleirane? Minnes ei gamal historie om at også amerikanarane fekk med seg heim eindel av desse skattane? Eller fekk dei slikt som betaling for Marshall-hjelpa ved eit seinare høve? Kva slags plass hadde Noreg og norsk kunst i dette? Kvar vart det av det som russarane tok? Vart noko også teke urettmessig frå tyskarane og italienarane? Sett då bort frå det som vart øydelagt under bombing og krigshandlingar? Kva med Berlin, Dresden, Magdeburg? Japan, Kina?

Og nærare vår tid: Korleis endte soga med plyndringa av dei irakiske museumsskattane, etter den amerikanske invasjonen av Irak i 2003?

The Monument's Men har fått blanda mottaking, som filmkunst. Men til Hollywood-film å vere er han sjarmerande fri frå tvangen til action-dramaturgien. Dette er Da Vinci-koden og Indiana Jones, litt nærmare røyndomen. Filmen gjev litt blaffen i dei stereotype forventningane, og vågar å kvile i personane, dialogane og i historia som skal forteljast. Og Valentinsdagen vart då ein fin kveld å bruke på denne vesle kjærleikserklæringa til kunsten. Saman med eitpar tenåringar, som ikkje såg ut til å ta varig skade av Bill Murray, George Clooney, Cate Blanchett og Matt Damon, på eksotisk Europatur med cruisekontroll.
St1


NAVY SEALS går i baret
18. januar 2014
Lone Survivor er, for å sei det varsamt, truleg ikkje ein film for alle. Sjølve sjangeren krigsfilm vil knapt kunne bli ei "feel good"-oppleving for dei fleste av oss, og godt er vel det. Vi lever visst i det 21. århundre skal eg tru mobiltelefonen min. Men brytninga mellom høgteknologisk science fiction-sivilisasjon og tradisjonelle, nøysomme jordbruks- og gjetarsamfunn finn vi framleis mellom anna i Afghanistan. Og i møtet mellom den ville vesten og dei lokale bygdefolka hamnar vi alle gudhjelpe meg både i steinura og attende i steinalderen. Når samband og kommunikasjon vert brote nyttar det ikkje kor avanserte våpen dei fire topptrente elitesoldatane i denne filmen har. Kropp er kropp og blodet er raudt hjå oss alle, når det kjem til stykket og når det går hol på oss.

Det mest interessante med Lone Survivor var for meg kor overraskande lang tid det gjekk fram til første skotet vert løyst. Vi får eit innblikk i ein krigarkultur og eit militærapparat, vi får tru i nærleiken av omtrent der det er i dag, i 2014. Filmen forsvarar for meg på sett og vis sin plass. Den viser noko slik det kanskje er, utan at vi nødvendigvis likar det. I den lange rekkja av freistnader på å dokumentere, eller rettare uttrykkje, menneskeætta sine mange krafttak på å løyse sine interne vanskar og kommunikasjonsutfordringar med eit gigantisk militærapparat. I og for seg lite nytt, sidan Iliaden og Odyseen av greske Homer. For kor imponerande det heile enn er, med enorme teknologiske og økonomiske ressursar, endar det heile i baret, eit mislukka oppdrag: Som den gamle soga om tua som veltar det store lasset. Og det er vel mykje Afghanistan-realitet i akkurat det.

Avmakt og hjelpeløyse
Etterkvart som ein virtuos valds- og actionballett (slik vi vel hadde kalla det, hvis ein Quentin Tarrantino hadde stått bak kameraet) rullar over lerretet dukka det opp ein snikande mistanke om at denne delen først og fremst er eit sjangermessig pliktløp. For uansett kor innbitt dei fire supersoldatane kjempar, uttrykkjer dei avmakt og hjelpeløyse, meir enn heroisme og styrke. Viljen til å kjempe til siste slutt, sjølv når all von er ute, javel, javel, vi har høyrt den før. "Fare, fare krigsmann, døden skal du lide", så mykje er sikkert. Og kva slags realisme ventar vi eigentleg av eit superkommersielt produkt som dette? Er realisme i det heile mogleg, må det vel framleis vere lovleg å spørje, lang tid etter at postmodernismen er blitt eit slitent omgrep. Og kva veit vi eigentleg om kva som er realistisk i ein slik situasjon?

Mann på villspor
Mot slutten, i scenen der den overlevande soldaten vert teken hand om av venlege landsbyfolk, er det nettopp dei lokale menneska som framstår som kloke og balanserte, og soldaten som på sitt merkelege vis er hamna på villspor, som er blitt ein tsjude, for å sitere den norske klassikaren Vegvisaren. Dei stille augneblinkane og dei språklege mistydingane i den lune afghanske heimen, mellom den vesle guten og soldaten er ei presis framvising av kommunikasjon og ikkjekommunikasjon på same tid. Barnet forstår, soldaten er dåren. Den eldsprutande redningsoperasjonen mot slutten, heider og ære og anna innpakking, endrar ikkje på dette. Og det kan synast som om denne erkjenninga også vaknar hjå soldaten. Litt som hos Aiskylos i Perserane kjem den eine overlevande attende og fortel om det tapte slaget.

Det er mogleg at det ikkje er filmen å takke, men det reiser seg ei rekkje spørsmål i kjølvatnet av han. Korleis stemmer bilda i Lone Survivor med den norske røyndommen i Afghanistan? Kva ville ein norsk Afghanistan-veteran seie til ein slik film, som så til dei grader er einsidig skapt frå blikket til dei soldatane som gjorde denne tenesta, rett nok etter ordre frå våre demokratiske institusjonar? Får unge norske jenter og gutar, også dei som er utanfor kultureliten sitt danningsrom, meir lyst til å krige når dei ser denne filmen? For kultureliten vil vel ikkje krige i det heile. Eller kva? Kva meiner soldatane i Forsvarets Spesialkommando, dei norske kollegane til NAVY SEAL? Kva meiner desse "krigarane og diplomatane" som forfattar Tom Bakkeli kallar dei, at vi truskuldige sivile, ringside Colosseum, bør lære av det vi ser? Frå film, frå felt og frå slagmarka? Er det noko å lære, som vi ikkje veit frå før? Er det noko som kan lærast, utan sjølv å vere der? Kva slags filmar ville dei ønska å gje oss? Ser dei annleis på verda enn amerikanarane? Og kva slags filmar kunne dei afghanske geitebøndene gjeve oss? Er det vits i å i det heile prøve å forstå? Er film brukandes til slikt?

Ein einaste film vil vel som regel berre kunne vise ein større eller mindre flik av det store biletet. Og ofte går det gale med filmar som vil for mykje. Denne filmen trur eg ikkje vil så veldig mykje. Utfordringa frå Hollywood sitt spektakulære, teknisk overlegne, energiske og tungt marknadsførte filmspråk må vel alltid møtast av andre vinklar, andre soger og andre språk. Og vi får tru at det trass alt er eit fruktbart samspel mellom desse ulike uttrykka. Om ein av oss står og brølar i ein samtale, stilnar det vel etterkvart? Så det både blir rom og omrøme, også for dei meir lågmælte?  
St1
Relaterte linkar:
Lone Survivor. Menn som burde ha stirra på geiter Av Andreas Hadsel Opsvik. Nrk P3 17. januar 2014.
Blodbad i Afghanistan Av Geir Kamsvåg. cine.no 16. januar 2014.
"Kill the motherfuckers!" Av Kjetil Lismoen. aftenposten.no 16. januar 2014.
Krigens grimme ansikt Av Jon Selås. vg.no 16. januar 2014.
Død og pine Av Mikael Godø. dagbladet.no 16. januar 2014.
Kritikksida Rotten Tomatoes: Lone Survivor Gjennomsnittsrangering: 6.6/10. 154 meldingar. Friske tomatar: 113. Rotne tomatar: 41. Pr. 18. januar 2014.


I skinet frå bokbåla
11. januar 2014
Boktyven - fantastisk film med Geoffrey Rush (Black Pearl-skipperen frå Pirate of the Caribbeans) i hovudrolle saman med purunge og storspelande Sophie Nélisse. Storarta foto og til fingerspissane gjennomarbeidd scenografi og rekvisittbruk, intelligent og skarpsmidd dialog heilt på balansepunktet. Fullt på høgde med til dømes Schindlers Liste, Saving Private Ryan og Pianisten: Boktyven gjer kvardagsfolk sitt kvardagsliv i kvardags-Nazi-Tyskland til ein gripande thriller. For den som ynskjer eit bilete, så breidt som råd av djupna i det menneskelege dramaet som den andre verdskrigen var, høyrer denne filmen avgjort med. Eit skrubbsår, eit slag, eit dytt eller eit ord kan få like stor tyngde og meining som dei mest spektakulære actionsekvensar. Og vi kjem nær opplevinga til vanlege menneske si smerte og avmakt. Frå ei tid då forteljaren, sjølvaste Dauden, hadde meir enn vanleg å henge fingrane i.

PS, 16/1-14: Etter det norske meldarkorpset si herjing med filmen, sjå linkane under, kan det tydelegvis vere ein fordel ikkje å ha lese boka på førehand...;-). Underteikna var heldig i så måte, og hadde på si side istaden "kosa" seg med Jørgen Norheim si bok Mars, frå 1998, i samband med filmen. Det er ei bok som kanskje fortener merksemd av fleire grunnar. Den opnar med å sitere det gamle ordtaket "Livet har dødeleg utgang", og har med  fleire historier og sentrale personar frå "valden si stordomstid" i "det tredje riket". Det vanskelege med nazi-tida kan vere, mellom anna, at det er særs vanskeleg for oss i dag å kome seg attende til den tida, plassere seg inn i dei avgjerande situasjonane og få tatt det som i ettertid viste seg å vere dei rette vala. Stoppe skurkane, berge alle dei uskuldige menneska, framstå som helt og samstundes kome frå det med livet i behald. Det kan sjå ut som om det må meir til enn Harry Potters teleporteringskunst for å få til akkurat det.
St1
Relaterte linkar:
"Boktyven" - Pinlig krigskitch Av Erlend Loe. aftenposten.no, 16. januar 2014.
Pene bilder, men... Av Terje Eidsvåg. adressa.no 16. januar 2014.
Lakkert krig Av Inger Merete Hobbelstad. dagbladet.no 16. januar 2014.
Polerte emosjoner Av Borghild Maaland. vg.no 16. januar 2014.
For sentimental og likegyldig Av Birger Vestmo. filmmagasinet.no 15. januar 2014.
Anmeldelse "Boktyven" Av Pernille Risbråthe Egebjerg. filmmagasinet.no 14. januar 2014.
'The Book Thief' does an eloquent job telling the story of the beloved novel Av Tom Long. detroitnews.com 22. november 2013.
'The Book Thief' does an eloquent job telling the story of the beloved novel Av Nancy Churnin. dallasnews.com 21. november 2013.
Kritikksida Rotten Tomatoes: The Book Thief Gjennomsnittsrangering: 5.8/10. 108 meldingar. Friske tomatar: 54. Rotne tomatar: 54. Pr. 17. januar 2014.



Berrføtt gjennom Führerland
15. desember 2013
Du skal vere av det meir hardbarka slaget for ikkje å verte rista litt i av den australsk-tyske filmen Lore (2012). Lore er eldstedotter i ein tysk offisersfamilie, og er fjorten år då Hitlers tredje rike bryt saman tidleg i mai 1945. Foreldra vert tekne i dragsuget av hendingane, og med eitt står Lore åleie med fire småsysken som ho har ansvaret for. Dei legg ut på ei vandring til fots frå Schwartzwald i Sør-Tyskland, for å kome seg i tryggleik til bestemor i Hamburg, langt mot nord.

Det er visst litt inne i tida med "postapokalyptiske scenarier", altså tilstandar etter eit totalt siviliasjonssamanbrot, slik det til dømes vert skildra i filmen The Road. Den australske regissøren Cate Shortland har ikkje pønska ut nokon framtidsvisjon, men teke tak i ei av dei truleg tallause sogene frå røyndomen: Om nauda til tyskarane som stod att med nederlag, medansvar, skuld og eit totalt øydelagt land, arven etter nazistane og Adolf Hitler.

Farlege vegfarande
Ikkje berre er søskenflokken i pinefull kamp for å halde svolten og farlege vegfarande på avstand. Lore forstår gradvis også kva slags redselsfulle gjerningar foreldra har vore med på. Shortland gjennomfører prosjektet med suveren meisterhand, eit ypparleg foto, der perspektivet ligg så nær ned mot bakken, jorda og gjørma som det går an å kome. Tanken streifar David Lynch innimellom, men av omsyn til Lynch skal vi kanskje ikkje dra det for langt. Shortland snur også kameraet oppover og utover og får fram dei paradoksale vakre glimta midt i det heile. Her er ho på nivå med Andrej Tarkovskij. Bileta og scenane får kvile, dei toler det, utan at spenninga fell. Lyd og rytme er på balansepunktet heile tida. Du lever deg inn i og fornemmar både lukter og dei fysiske tilstandane, svolt og kulde. Situasjonar utan heltar, men som tilskodaren forstår så altfor godt.

Medan mange filmar frå denne tidsperioden brukar ein brunleg-nostalgisk hovudtone har Shortland halde seg til realistiske og sterke fargar. Det er eit godt val. Litt drahjelp får ho her ved at så mykje av filmen naturleg nok foregår utandørs, i natur og kulturlandskap.

Beste unge skodespelar
Trumfkortet til filmen er at Shortland har lukkast med å velje barna til søskenflokken, og fått dei til å spele ut maksimalt, med overtyding og uttrykk. 20 år gamle tyske Saskia-Sophie Rosendahl fekk den australske AACTA-prisen for beste unge skodespelar for rolla som Lore. Vi møter barneandlet som har sett meir enn dei har godt av, uten å forstå kvifor og korleis verda deira måtte rase saman. Filmen er sett frå perspektivet til barn og er samstundes til dei grader ein film for vaksne. Lore viser i sterke bilete kva barn må betale for dei vaksne sine svik og misgjerningar, som så ofte gjennom historia vår. Anten det er barnemordet i Betlehem, Magdeburg-bryllupet, Auschwitz, Hiroshima eller Syria. Historie og historie - framleis går det barn der ute, som må leve sin bitre versjon av Hector Malots Frendelaus (1878), eller svenske Laura Fitinghoff sin roman Borna i frå Frostmofjell (1907). Den siste fekk si svenske filmatisering av Rolf Husberg, nettopp i det herrens år 1945.
St1
Relatert link:
Lore - review Av Xan Brooks. The Guardian 21. februar 2013.
Lore: Cate Shortland's latest isn't your standard second world war movie Av John Patterson. The Guardian 16. februar 2013.



Jul, faktisk!
11. desember 2013
Kvifor er Love, Actually ein så populær julefilm? På NRK-P2 vart filmen analysert i dag, og konklusjonen var at det eigentleg er mest triste og kjipe ting som skjer i filmen. Kvifor likar vi han likevel? Og kvifor er han "så jul"? Truleg skuldast det underteksten og den underliggjande humoren. Gjennom alle dei vanskelege situasjonane så kjenner vi oss sjølve att, i lengten etter fred med oss sjølve, kjærleik og godt roleg samver med våre nærmaste. Får vi til det, er det ikke så nøye med om julekulissane er heilt i vater og alle sju sortar er på plass. Det einaste som mangla i Love, Actually slik sett var ei skikkeleg gravid ung dame med hijab, i ein rusten Nissan, saman med ein gamal mann som skal få orden på papira til seg og kona i heimekommunen sin. Som kjent klarte dei seg natta over i ein stall, då det var fullt alle andre stader. Jula er truleg skapt av og for menneska, og ikkje omvendt.
St1
Relatert link:
Her er kaka til en frustrert pappa Av Jørgen Berge. Nettavisen 11. desember 2013.



Urovekkjande Hunger Games
20 november 2013
Underteikna såg Hunger Games nummer to, Catching Fire, same dag som nyhendet kom om at kvar og ein i Noreg kastar over 50 kg mat i året. I denne verda sine "svoltleikar" sit vi i Noreg visseleg på toppen av velstandsberget. Tankevekkjande i og for seg. Men dette begredelege faktum har kanskje ikkje så veldig mykje å gjere med denne filmen, trass alt.

Filmen er ein dystopi om ei tenkt framtid, og vidarefører kanskje endå sterkare koblingane til antikken, og særleg då det romerske imperiet og dei blodige gladiatorkampane, enn den første filmen. Mellom anna med bruk av namn som opplagt knyter til denne tida.

Demokratisk lomme
Det er samstundes ein eventyrfilm, som først og fremst har underhaldning som mål. Men det er fleire urovekkjande aspekt ved tema i denne filmen, som "imperium", "undertrykkjing" og "opprør". Etter 11. september 2001 vert det fortalt at ein av strategiane som amerikanarane sette i verk for å komme moglege terrorhandlingar i forkjøpet var å få skjønnlitterære forfattarar til å tenkje ut “utenkjelege” scenarier, for å kome “ut av boksen” med omsyn til kva slags hendingar ein skal verje seg mot. Det kan jo vere ei moderne myte. Men det slår meg at det som uroar meg med Hunger Games-universet er tanken på at vi i vår tid trass alt lever i ei demokratisk historisk lomme, der det er nokså kort tid sidan sentrale deler av verda var underlagt totalitære og undertrykkjande regimer.

Ta det romerske imperiet, med sin valdskultur og sitt brød og sirkus-konsept, og pluss på supermoderne teknologi, og eit velutstyrt og nådelaust undertrykkjande maktapparat. Er det heilt utenkjeleg? Alle som har sett filmar frå “Det tredje riket” i Tyskland vert slått av den utrulege evna til å regissere propaganda, sterke kjensler og massepsykoser i store folkemengder. Nasjonalsosialistane var sigerherrar i si samtid og det skapte ein situasjon som produserte massiv avmakt og hjelpeløyse hos den einskilde og store samfunnsgrupper.

Europeisk modellimperium
Dei tyske nazistane brukte meir enn gjerne rekvisittar, system og tenkjemåtar frå romarriket, “det europeiske modellimperiet” som det kanskje kan kallast. Slik Napoleon også gjorde, delvis med hell, og for den saks skuld mange andre. Nazistane var på eit vis i si tid moderne og brukte omsynslaust alt som tida gav, både i verkeleg krig og i propagandashow.

Korleis ser ein framtidig “skurk” av dette kaliberet ut, kva slags skrekkscenarier kan vi sjå for oss i framtida med tilgang på teknologi vi enno knapt har sett? Har vi sett den siste av slike gigantiske samfunnsmanipulasjonar og mørketider? Eller er Hunger Games eit kreativt innspel og motgift, som 1984 og Brave New World frå Aldous Huxley? Og kva kan vi gjere for at verda vår aldri hamnar på eit slikt spor igjen? Utfordringa i dette er at neste gong vil det truleg knapt bli noko vi har sett før.

Systemet krakkelerer
Det mest interessante med Catching Fire er etter mi meining ikkje kampen på arenaen, men spelet rundt. Filmatisk er arenakampen også løyst litt spartansk og overflatisk, og blir delvis ein transportetappe. Det interessante ved denne delen er når systemet krakkelerer og heile arenaen bryt saman. Elles held Jennifer Lawrence oppe trykket i rolla som Katniss Everdeen, og får også stødig hjelp av andre svært så erfarne skodespelarar. Så får vi sjå kva vi har i vente med nummer tre.
St1
Relatert link:
The Hunger Games: Catching Fire – first look review Av Paul McInnes. The Guardian 12. november 2013.



Spelet om Apple
3. november 2013
Filmportrettet av Apple og Mac-gründaren Steve Jobs har fått blanda mottaking i kritikarkorpset både i utlandet og her heime. Ashton Kutcher spelar tittelrolla og får brukbar omtale for innsatsen, medan det svir meir for regissør Joshua Michael Stern.

Filmen Jobs fylgjer historia bak etableringa og utviklinga av Apple-konsernet, fram til lanseringa av den fyrste Ipod-en i 2001. Kritikken går i hovudsak på at det er lagt for stor vekt på intrigene i selskapet og for lite vekt på det innovative utviklingsarbeidet, og på sjølve personen Steve Jobs. Filmen gjev eit for overflatisk bilete av gründaren, og vi kjem ikkje inn på kven han eigentleg var. Det let seg forstå. Samstundes spørs det om vi har ein for sterk tendens til å tru at innovasjonar og prosessar i databransjen kan førast attende til eitt einskild menneske.

I-kulturen
Jobs blir i filmen framstilt som ein person som i første rekkje er aktør i eit krevande maktspel. Eit maktspel som fører tanken til Shakespeare’s “store mekanisme”, slik den polske dramaturgen Jan Kott har teikna den opp. I filmen er suksessfaktoren til Jobs ein kombinasjon av å vere visjonær, slu og motiverande for gode lagprosessar. I tillegg til å vere godt inne i grenselandet til narsissisme, paranoia og psykopati. Det skal filmen i alle fall ha: Eg hugsar nærbileta av auga til Ashton Kutcher.

Så får vi kanskje vente på nye og meir utfyllande portrett av Steve Jobs og utviklinga av I-kulturen, som vi enno ikkje har sett slutten på. Det neste blir vel ein film om Bill Gates, den er sikkert godt i gang, kva veit eg. Facebook-filmen har vi allereie fått.
St1
Relatert link:
Steve Jobs biopic offers nothing new in superficial portrait of Apple founder Av Brian Moylan. The Guardian 14. august 2013.



Hanks i moderne sjørøvardrama
18. oktober 2013
Lasteskipet Maersk Alabama vart borda og kapra av somaliske piratar i Indiahavet utanfor Afrika 8. april 2008, og utløyste eit drama som varte i fire dagar. Då var det 200 år sidan sist nokon tok over eit lasteskip under amerikansk flagg med makt. Mykje har skjedd med skipsfarten sidan 1808: Maersk Alabama var eit stort containerskip, bygd i 1998, 155 meter langt, med ein kapasitet på dryge 17500 tonn dødvekt. Containerskipa, eller lo-lo-skipa som dei vert kalla, "lift on-lift off", desse arbeidshestane på verdshava.

Sentralt i hendinga stod skipskapteinen, Richard Phillips. Phillips vart teken som gissel av piratane, dei tok med seg Phillips i livbåten til Maersk Alabama og freista å få han inn til Somalia-kysten. Livbåten vart sirkla inn og konfrontert av den amerikanske marinen, som etterkvart løyste gisseldramaet, på sin måte.

Denne hendinga har no blitt til film, Captain Phillips, regissert av Paul Greengrass, som mellom anna har 9/11-dramaet United 93 (2006), Jason Bourne-Supremacy (2004) og Jason Bourne-Ultimatum (2007) på CV-en. Tom Hanks fyller tittelrolla. Filmen baserer seg på Phillips si eiga forteljing om denne moderne sjørøvarsoga, ført i pennen av Stephan Talty: A Captain's Duty: Somali Pirates, Navy SEALs, and Dangerous Days at Sea (2010).

Sjøfolk i slekta?
Fleire nordmenn enn eg har sjøfolk i slekta. Og det første som slår meg i denne filmen er sjølve miljøskildringa av moderne skipsfart. Det er ikkje kvar dag det blir spelefilm frå den mektige verdsveven av godstrafikken som held saman sivilisasjonen og handelen på kloda. Eksteriørbileta av enorme containerskip, kraner og hamneanlegg er i filmen løyst av regissør og fotograf med age, fascinasjon og storslått finesse. Samanlikna med den ofte idylliserte seglskutetida, manglar vår moderne tid kanskje Jack London (med til dømes Rundt Kapp Horn, originaltittel The Mutiny of the Elsinore 1914) eller for den saks skuld Jens Bjørneboe (Haiene 1974). Samstundes får vi inn i stova rett som det er nyhende gjennom media: Sjølv i sin kolossale monotoni er havet også i dag fullt av hendingar, som speglar dei økonomiske og menneskelege tilhøva og konfliktene i denne verda.

Filmen fylgjer lagnaden til Phillips i soga om den dramatiske kapringa. Vi får også blikk inn i den samanhengen som dei somaliske kaprarane kjem frå. Sjølvsagt kjem vi også tett på operasjonane og drillen til dei involverte amerikanske marineeiningane. Den som likar spenningsfilm og action med militære innslag får så absolutt valuta for billetten.

Hanks og Abdi
Ingen amerikansk film utan stereotypar og forenklingar, men Tom Hanks gjer ein innsats som yter rettferd til hans lågmælte, djupe, varme, nyanserte og nakne uttrykkskapasitet. Rolleinnsatsen til Hanks i denne filmen høver elles godt inn for dei som har Hanks-filmen Cast Away frå 2000 på favorittlista. Den somalisk-amerikanske skodespelaren Barkhad Abdi, som tolkar leiaren for kidnapparane, Abduwali Muse, må nemnast. Han gjer ein intelligent, energisk, nyansert og i det heile framståande innsats. Hanks, Abdi og sjefsfotograf Barry Ackroyd må verkeleg ha funne tonen.

Den som søker nærblikk på menneske, kommunikasjon og relasjonar må meir enn gjerne ta turen til nærmaste kino. Filmen gir eit intenst kammerdrama mellom menneska i den vesle, svært så ukomfortable livbåten.
St1
Relaterte linker:
Kaptein Klok Av Morten Ståle Nilsen. VG 17. oktober 2013.
Captain Phillips. En fryktinngytende neglebiter fra virkeligheten Av Birger Vestmo. Filmpolitiet 16. oktober 2013.
Captain Philips - Review Av Peter Bradshaw. The Guardian 17. oktober 2013.


Kongeleg einsemd og kjærleik
12. oktober 2013
“I denne verda er det kanhende fem milliardar menneske som kan seie at dei elskar meg. Kan då ikkje i det minste ein av desse vere hjå meg!”. Desse orda er lagt i munnen til Lady Diana i den ferske engelske spelefilmen om dette særprega prinsesseikonet, Diana. Den toppadelege kvinna som våga å skilje seg frå den engelske arveprinsen, som valde å gå sin eigen veg på mange måtar, og som fekk ein så dramatisk slutt på livet sitt, ein grytidleg søndagsmorgon 31. august 1997.

Gyllent bur
Einsemd, einsemd og atter einsemd er det sentrale temaet i denne filmen, klaustrofobisk einsemd i eit gyllent bur, i eit fengsel det er umogleg å fri seg frå. Eit liv der det å finne ekte kjærleik kan synast bortimot uråd, og det å halde på den midt i mediemerksemda er endå verre. Er du avundsjuk på dei kongelege eller på superkjendisane? Saknar du rikdom i livet ditt? Eller er du berre veldig nyfiken? Må du lese "Se og Hør” kvar veke for å fylle eit tomrom inni deg, og for å finne noko å snakke om? Kanskje du då bør ta ein kikk på filmen Diana og få med deg denne versjonen av soga om den engelske overklassejenta. Kan hende finn du ny glede i “dei nære ting”. Litt synd at denne filmen knapt får same merksemd frå folk som papparazzi-oppslaga fekk den gongen Diana enno levde.

Bankande hjarte
For dette er ei lekker lita sak, med godt karakterskodespel frå Naomi Watts i tittelrolla. Regissøren er tyske Oliver Hirschbiegel, fødd 1957 og kjend for Der Untergang frå 2004. Både han og fotograf Rainer Klausmann har skapt stramme og velkomponerte bilde i ein elegant overdådig scenografi, og har også gjort eit kresent og nøkternt utval i situasjonane som skal fortelje historia. Ingen drastiske konspirasjonsteoriar, men vi kjem tett på to bankande hjarte midt i larmen. Klipperytme og musikk gjev gode rom til ro, ettertanke og nærleik til hovudpersonen. Noko som skaper viktige kontrastar til det hektiske livet med papparazzikøyret, som også får den plass det må ha i ein slik film.

Leppestiftkyss
Eit visst slektskap er det kanhende også til filmen om Marie Antoinette, Marie, frå 2006, signert Sofie Coppolla (regi) og Kirsten Dunst (tittelrolla). Underteikna er elles glad i gode eksteriørscener av flygemaskiner, og i denne filmen er det i alle fall to slike velsmakande konfektbitar. Eit leppestiftkyss på spegel, med hjarte rundt, er også velplassert.
St1
Relaterte linker:
Diana Av Birger Vestmo. Filmpolitiet 10. oktober 2013.
Uinteressant om Diana Av Jon Selås. VG 10. oktober 2013.
«Diana» lar Naomi Watts levere sin svakeste rolleprestasjon Av Kjetil Lismoen. Aftenposten 10. oktober 2013.
Diana - Review Av Mark Kermode The Guardian 22. september 2013.



Spennande og stilsikkert Ragnarok
4. oktober 2013
“Mennesket veit lite”, står det i norrønt på runesteinen i hendene på arkeologen Sigurd Svendsen. Sant nok. Og norsk vikinghistorie dannar springbrettet og nøkkelen for historia i den premiereklare norske filmen Gåten Ragnarok. Å kalle dette for ein vikingfilm er likevel eit litt drygt stykke. Filmen er meir ein slags norsk krysning av Indiana Jones, Jurrasic Park, TinTin, Orions belte, Harry Potter og Ringenes Herre. Og det er berre å ta med seg ungane, obs dei over elleve år, og gjerne ungdommane, ut av heimen på eit herleg historisk inspirert spenningsgrøss for heile familien. Langt vekk frå pc-ar, nettbrett og duppeduttar.

Det handlar om den unge enkemannen og arkelogen Sigurd Svendsen (Pål Sverre Hagen) som etter seks år med intense studiar har kome over ein løyndom som kan forklare soga bak det store funnet av Osebergskipet. Saman med dottera, sonen og ein ven reiser dei ut på ei eventyrleg jakt etter løysinga på løyndomen. Historia er bygd på gjennomført og stilsikkert vis over den kjente og kjære dramaturgiske lesten til adventure-filmen. Men den har tilført norsk, eller om vi vil, nordisk særpreg, med gode innslag av humor og eit fråtseri i storslåtte naturbilete frå Nord-Norge. Og den er spennande så det held.

Lydbiletet ligg tett på og musikken er storslått og godt i stil med sjangeren. Sjølvsagt skjønar vi etterkvart kvar soga skal føre avgarde, og nokre scenar vert kanskje litt lange. Men sjølv om skjemaet er kjent er filmen spekka med lekre lettbeinte små detaljar, kreative påfunn og  bildevinklar, sjarmerande kvardagsrealisme i dialogen til familien, eller berre noko så enkelt som landinga til Wiederøe-flyet på den eksotiske småflyplassen langt mot nord. Til og med den kalde krigen har fått plass i dette eposet. Det einaste vi mangla var kanskje kultreplikken frå Predator: "You are one ugly motherfucker" på klingande rogalandsk. Herlege skodespelarprestasjonar av både dei unge og vaksne skodespelarane, med Pål Sverre Hagen som eit naturlig midtpunkt i ein djup og varm rolleprestasjon.
St1


Hva skjedde i Georgia?
25. mars 2013
Filmen 5 Days of War, regissert av finske Renny Harlin, fikk en svært så blandet mottakelse etter premieren i Georgias hovedstad Tbilisi 5. juni 2011. Filmen tar utgangspunkt i den korte krigen mellom Russland og Georgia om herredømmet over regionene Abkhazia og Sør-Ossetia. Krigen fulgte etter en opptrapping av lang tids spenning i området, og den mest intense delen av konflikten foregikk i tidsrommet 7-16. august 2008. Krigen falt sammen med de olympiske leker i Beijing, og finanskrisen som aksellererte etter Lehman-brothers konkursen en snau måned senere førte til at verdenssamfunnet og internasjonale media fikk andre ting å tenke på.

Filmen fikk kritikk også fra annet hold. Ifølge Wikipedia uttalte Anna Neistat i Human Rights Watch at "in the current political climate, the film is dangerous, as it uses selective exaggerations of Russian and South Ossetian wrongdoings, whilst totally ignoring Georgian wrongdoings against Ossetians". Filmen portretterte etter hennes mening russerne og ossetiere som barbariske udyr og de georgiske soldatene som fredsengler. Det er også stilt spørsmålstegn ved finansieringen av filmen, som kan spores tilbake til georgiske myndigheter.

Det er opplagt at en film som går inn i et slikt brennbart område, og som sies å bygge på virkelige hendelser, i stor grad står og faller på hvilke fakta den bygger på, og hvordan faktaene brukes. Filmen åpner selv med den kjente setningen om at "krigens første offer er sannheten", og dedikeres til alle krigsreportere verden over som forsøker å få fram dokumentasjon og  fakta om krig og konflikter. Det blir jo en sterk ironi i saken dersom en film med slike ambisjoner selv bidrar til å tilsløre og fordreie sannheten.

Som en interessevekker for en glemt konflikt kan likevel denne filmen trolig ha en funksjon. Den viser også hvor vanskelig situasjonen kan være for krigsreportere som forsøker å få fram materiale i skarpe konfliktområder. Krigen i Georgia var neppe et unntak i så måte, de stridende la knapt ut noen rød løper for pressen i dette tilfellet heller. Tematisk er det ingen tvil om at filmen viser reelle problemstillinger.

Etter litt googling på saken, med en forvirrende mosaikk av motstridende og ikke bekreftede kilder, av bilder, påstander og propagandastrømmer, blir spørsmålet hengende igjen: Hva skjedde egentlig i denne krigen, og hva handlet den egentlig om? Vel var den kort og historisk sett begrenset, men for de involverte handlet det om liv og død for seg selv, familie og lokalsamfunn, kanskje også om "abstrakte" goder som  frihet, selvstendighet og rettferdighet. Mange land i Russlands nærområde viste stor interesse og sympati for Georgias sak, og internasjonalt står Russland nokså alene om å anerkjenne Sør-Ossetia og Abkhazia som stater: Med seg har de Nicaragua, Venezuela, Nauru og Transnistria. De fleste innbyggerne i de to statene (tilsammen drøyt 300 000 innbyggerne) har også fått russiske pass og statsborgerskap.  
Relaterte linker:
5 Days of War Engelsk Wikipedia, 24. mars. 2013. viaplay.no.


Sterkt fransk actiondrama 
8. mars 2013
For den som har et utall amerikanske action-filmer i bagasjen tror jeg franske Forces spéciales fra 2011 (regi Stéphane Rybojad, i Viaplays portefølje) vil kunne være en oppkvikker. Historien er enkel nok: En kvinnelig fransk journalist blir kidnappet i grenseområdene mellom Pakistan og Afghanistan. Franske myndigheter ønsker ikke en ydmykende globalt TV-overført gisselhenrettelse, og setter himmel og jord i bevegelse for å få ut journalisten i live. En gruppe på seks franske spesialsoldater settes på jobben og slippes i fallskjerm over det ugjestmilde operasjonsfeltet. Historien utfolder seg gjennom kampen for å frigjøre journalisten og redde henne ut av området.

Franskmennene har mer militær tilstedeværelse i verden enn vi kanskje merker til daglig, selv om aksjonene i Mali har aktualisert dette ettertrykkelig. Denne filmen reflekterer det, og gir oss kanskje et innblikk i en litt annen tenkemåte og stil enn den velkjente amerikanske. Filmatisk står sjefsfotograf David Jankowski ikke på noen måte tilbake for sine amerikanske kolleger, fotoet er koreografisk elegant med stort tempo og driv, knivskarpt kresent i lys og komposisjon. Filmen våger med stor selvsikkerhet å la bilder som tåler det, henge i ruta, uten å feige ut med en hollywoodsk montasjesekvens. Helikopter- og flyscener er et kapittel for seg, undertegnede våknet for alvor under en ubetalelig landing av et tungt transportfly på en noe over gjennomsnittet støvete flystripe. Konjakk, konjakk!

I begynnelsen av filmen sniker det seg inn en liten frykt for at dette skal gå litt for glatt og ukomplisert for seg, heltene er så kjekke og så flinke, alt går så til de grader etter boka. Men ingen fare, utover i filmen kommer det mer enn ett rusk i maskineriet, og de tøffe gutta får "plukket fjærene av seg" for å si det litt brutalt. Rollene utfordres og utvikles. Tankene går både til Ringenes herre, Veiviseren, Ni liv, Platoon, 7 år i Tibet og Armadillo for å nevne noen.

Gruppen av skuespillere er variert og spennende sammensatt og yter maksimalt. Amerikanske Djimoun Hounsou, kjent blant annet i spill mot Russel Crowe i Gladiatoren (2000), markerer seg litt ekstra i rollen som kommandant Covax. Tyske hovedrolleinnehaver Diane Kruger, nokså enslig som kvinne i dette mannsdominerte universet, kan også godt nevnes, kjent også som Helena i Wolfgang Petersens Troy (2004). Solid spilles også hovedantagonisten Zaief, av israelske Raz Degan, kjent som persiske kong Dareius III i Oliver Stones store epos Alexander (2004).

Frankrike hadde 4000 soldater i Afghanistan på det meste, og 88 soldater mistet livet. Filmen dediseres til "Jonathan og andre franske soldater som har falt i Afghanistan, og til alle krigsreportere verden over som våger livet for å dekke nyheter". St1




Flott Freud-tolkning
3. mars 2013
Viggo Mortensen kan såvisst mer enn å spille Aragorn i Ringenes herre. Det har sannsynligvis flere enn undertegnede fått med seg. Og i filmen A Dangerous Method fra 2011 fremviser Mortensen en tolkning av psykoanalysens far, Sigmund Freud (1856-1939), som er vel verdt å få med seg. Rollen forsvares hundre prosent av Mortensen, men er også krydret diskret med fine glimt av humor fra dypet av den noe selvhøytidelige skikkelsen.

Filmen må vel kalles et kammerspill, og laget forøvrig er heller ikke å kimse av: Ikke akkurat ukjente Keira Knightley i rollen som Sabina Spielrein og Michael Fassbender som selveste Carl Jung gjør skuespillerprestasjoner av ypperste klasse. Storyen spinner rundt oppdagelsene og utforskingen av menneskets ubevisste sjeleliv, med dreiepunktet rundt følgene av fortrengt seksualitet i det strikte borgerlige samfunnet i Europa rundt år 1900. Dette er rett og slett en liten perle i et ellers noe brokete utvalg av nettfilm hos Viaplay. Regissør av filmen er David Cronenberg som har samarbeidet med Viggo Mortensen om flere spennende prosjekter. St1.



Dyr i krig
16. januar 2013
Når det telles falne etter kriger er det, naturlig nok, som regel menneskene som får sterkest oppmerksomhet. Men den som har fått et glimt av historiene om krigens redsler vil uvergelig også møte de talløse tragiske dyreskjebnene midt i det hele. Under Napoleons fatale felttog til Moskva måtte soldatene i La Grande Armé spise sine egne hester på den redselsfulle retretten, slik den russiske øverstkommanderende Kutuzov hadde spådd. Talløse hester ble såret, lemlestet og drept under de brutale kampene. Det fortelles også at under 2. verdenskrig, der Wehrmacht ble legendariske for sin motoriserte Blitzkrieg, foregikk mesteparten av transporten i felt også med hest.

I War Horse (2011) fornekter selveste Steven Spielberg seg ikke som bredpenslet episk forteller i krigens fotspor. Spielbergs store styrke er å sette søkelyset på én skjebne, og gjennom historien om den ene fortelle noe som angår mange og som viser den enkelte i en større sammenheng. Vi husker Saving Privat Ryan (1998) der et amerikansk soldatlag etter ordre fra høyeste hold leter etter en mors eneste gjenlevende av fire sønner. På veien passerer de mesteparten av scenariet i den allierte invasjonen av det tyskokkuperte Normandie fra 4. juni og de intense dagene etterpå.

Hesten Joey er "hovedpersonen" i War Horse, der handlingen er lagt til 1. verdenskrig. Joey blir kjøpt opp av en fattig bonde i Devon, England, og det oppstår et sterkt forhold mellom hesten og bondens sønn Albert Narracott. Hesten blir solgt til en britisk offiser mot Alberts vilje og havner midt i 1. verdenskrigs helvete hos de ulike stridende. En film verdt å se, med et anerledes perspektiv på krigen, med Spielberg kresne blikk for kameraføring, tidens design og detaljer. St1.

Krig som kammerspill 
14. januar 2013
Tanken går også til Molands Kjærlighetens kjøtere (1995) når Into the White (2012) av Petter Næss streames inn på hjemmekinoen en januarkveld. Hvordan lage en interessant krigsfilm med små ressurser? Løsningen til Petter Næss er like enkel som den er raffinert og genial: Vi drar på hytta. Nærmere bestemt: En luftduell over Norge i aprildagene 1940 mellom tyske og engelske fly ender på Strynefjellet ved Grotli.

Et tysk og et engelsk fly havarerer etter kampene med minutters mellomrom. I et forrykende vær tar begge mannskapene seg fram til samme hytte. Ei norsk tradisjonell hytte er kanskje noe av det mest private som nordmenn har, og når representanter fra de to rivaliserende supermaktene ved inngangen til andre verdenskrig må dele ly, varme, seng, bord og toalettfasiliteter kan det fort bli nærkontakt av tredje grad i intimsonene. Humor, spenning, konflikt, kommunikasjon og blodig alvor på et minimalistisk areal utnyttes maksimalt av Næss som har laget et lite mesterverk. Det bør definitivt ha internasjonalt potensiale etter undertegnedes mening, og det skyldes absolutt ikke bare Rupert Grint (kjent som Ronnie fra Harry Potter-filmene). Han gjør en en kjempejobb, men det gjør sannelig også Stig Henrik Hoff og de andre på laget. Fram for de små og sterke menneskelige historiene fra 2. verdenskrig, her er det mye å hente! Anbefales på det varmeste, noe å lære og tenke over, og gjerne for begge kjønn! St1.

Goya med Formans signatur
13. januar 2013
Nyåret åpnet med en prøvekjøring og premiere på streaming fra Viaplay på hjemmekinoen. Vi valgte Goya's Ghosts, Goyas gjenferd på norsk, fra 2006. Det var stille i huset så streamingen fikk ingen konkurranse fra allskens andre duppedutter med Spotify og nettverkbelastende aktiviteter. Med standardkabling fra pc til projektor på lerret og minijack til lydanlegget var resultatet upåklagelig, topp lyd og topp bilde, faktisk uten hakk og rykk.

Handlingen i filmen starter 1792, i et Spania der selv kongemaktens beste venner ikke kan føle seg trygg for den katolske inkvisisjonens diskrete, men faste jernhånd. Ikke langt unna lurer den franske revolusjonen, og etterhvert Napoleon med sine ambisiøse erobringsplaner. Keiserens legioner går etterhvert inn i Spania, og krigens redsler velter over samfunn og enkeltmennesker. I denne settingen lever og virker den velansette maleren Francisco Goya (Stellan Skarsgård), med kunder både fra konge og adel, handelsborgerskapet og kirken.

Virtuose Forman
Den spansk/amerikanske filmen fra før finanskrisen, regissert av Miloš Forman, bærer umiskjennelig mesterens signatur. Vi får lekker og nær forståelse av det sene 1700-tallets visuelle miljø, som tsjekkiske Forman også virtuost håndterte i Amadeus (1984) og Valmont (1989). Som et formidabelt pluss vever filmen sømløst inn Goyas fantastiske bildeverden, full av kontraster mellom det groteske og det skjønne, mellom kulltegninger og pompøse oljemalerier, sett med malerens klare og nådeløse blikk for menneskers og situasjoners sanne kjerne. Selv ikke når kongemakten betaler for gigantportrettene sine slipper sponsoren unna Goyas realistiske skarpsyn.

Tematisk borrer Forman også tidløst aktuelt i konfliktmaterialet mellom enkeltmennesket og totalitære/ideologiske/byråkratiske maktmennesker og maktstrukturer. Castingen er spisset med Natalie Portman i et sterkt rollearbeid, Javier Bardem og Stellan Skarsgård. Et mesterverk av ypperste klasse. St1.



Ligg unna Blücher
23. november 2012
Akk ja. "Blücher" ligger på bunn i det trange Drøbaksund. Og en dag våkner den vel, av sin blund. Med komproitterende papirer ombord, nok for et thrillerplot. Velvel, kanskje. Nja, tja, ørgh... Så mye rørende fortellervilje i denne gamle filmen fra 1988, altså laget for et kvart århundre siden. Slike intense forsøk på å få til noe som er aktuelt, som kobler historie og samtid. Det jobbes hardt for godt foto, for å få det tett og levende, få til fart og bevegelse, for å få til en virkelig thriller. Skuespillerne er supre for sin tid, Frank Krog (som desverre og tragisk gikk bort i 2008), Helge Jordahl, Hege Schøyen, Jack Fjeldstad (død år 2000), Bjørn Floberg. Lillebjørn Nilsens musikk. "Vær ikke redd for det mørke vann, det som gjemmer våre minner". Så utrolig mye vilje. Et nostalgisk gjensyn med det sene 80-tallets norske miljø.

Og så ødelegger for eksempel DVD-distributøren hele greia. Den tilgjengelige dvd-en er rett og slett ikke verdt 59,50 en gang. Bare så det er sagt, en ren og skjær teknisk lidelse på hjemmekinoen. Skjerpe seg! Filmen er tross alt verdt en bedre reproduksjon. Og, 24 år gammel, fremstår filmen i dag som en skisse. Men det er en skisse, en ide, som tross alt er verdt en seriøs remake. Den ville så mye, etter Orions belte (1985) og Etter Rubicon (1987). Og har likevel langt igjen, et godt stykke. God tur, lykke til - "og se deg aldri tilbake"!  St1.

Halle Berry gir alt
8. november 2012
Dødsstraffen i California ble ikke opphevet likevel, under en av de mange folkeavstemningene som var en del av den totale valgpakka, i det gigantiske showet vi nordmenn først og fremst får med oss som det amerikanske presidentvalget: Klodens heftigste politiske duell. Men det var ikke så mye som manglet, og trenden går i retning avskaffelse av dødsstraff også i USA.

Tilhenger av dødsstraffen blir man neppe av å se Monster's Ball fra 2001,  presentert som et romantisk drama regissert av Marc Forster. Tre magiske amerikanske filmstjerner har hovedrollene: Billy Bob Thornton spiller enkemann og fengselsvakt med ansvar for henrettelser, Halle Berry spiller kona til en mann på Death Row, og og Heath Ledger spiller rollen som Thorntons sønn og kollega. Berry fikk Oscar for sin prestasjon, som blant annet inneholdt en intens sexscene med Thornton.

Til kritikken av denne scenen svarte Berry: "Jeg ser ikke noen grunn til noen gang å gå så langt igjen. Dette var en enestående film. Denne scenen var spesiell og avgjørende, det var nødvendig at den var med, og det skal virkelig være et spesielt manus som krever noe slikt en gang til". En nydelig, følsom og viktig film, der en av verdens beste (og riktignok også best betalte) filmskuespillere gir hele seg til publikum i et kjernesolid portrett av en kvinne som gjennomgår det meste. St1.
Relatert link:
Monster's Ball, Wikipedia.


Rosens navn holder seg godt
3. november 2012
Det har vel gått et drøyt tiår med tungt trøkk fra fantasy som hovedstrøm for eventyr, mystikk, trolldom og gåter. Harry Potter, Ringenes herre, vampyrfilmer med mer har kommet i bølge etter bølge. Greit nok det, men på den bakgrunnen smaker det som en god kopp klargjørende kaffe dagen derpå å komme tilbake til "middelalderkrimen" Rosens navn av Jean Jaques Annaud fra 1986. Forøvrig også regissøren bak Bjørnen (1988), Sju år i Tibet (1997), Enemy at the Gates (2001) og To brødre (2004).

Filmen Rosens navn kaller seg et «palimpsest» over Umberto Ecos roman med samme navn. «Palimpsest» var et pergament, et skinn bearbeidet til et slags «skrivepapir»,der den tidligere teksten ble visket eller skrapet bort og beskrevet med ny tekst. Det var en måte å resirkulere knappe ressurser på. Når filmskaperen har kalt filmen et «palimpsest» gir det mening fordi han på en måte har gjort det samme med romanen til Umberto Eco. Han har skrapet den helt ned og skapt en krimhistorie i filmens språk på det samme materialet. Vi kan likevel, som med pergamentet, se konturene av den opprinnelige historien gjennom filmen.

Eneherredømme over kunnskap
I filmen får vi et bilde av middelaldersamfunnet, i et norditaliensk munkekloster noen år før Svartedauden. Kirken har stor makt både åndelig og verdslig. Folkemassene lever i stor fattigdom. Kirken har også monopol på all kunnskap, som oppbevares strengt for lukkede dører i det enorme tårnbiblioteket. Sammenlignet med vårt hektiske samfunn der datamaskiner henter inn enorme informasjonsmengder fra hele verden på noen sekunder var kunnskapstilegnelsen tungvint og vanskelig, med store tykke bøker som ikke kunne flyttes på. Det å skaffe seg kunnskap var underlagt streng sensur: Verdslig kunnskap kunne være en trussel mot det som var det aller viktigste: Kjærligheten til og troen på Gud. Målet for den lærde er ikke å skaffe ny kunnskap, men å gjenta det som alle vet på nye måter, «reproduksjon» som en lovsang til Gud. William av Baskerville blir mistenkeliggjort fordi han ikke tror på djevelens verk, men bruker logikk og fornuft til å løse mordgåten. På denne måten varsler han også renessansen. Problemstillingen oppleves aktuell også i dag. I en tidsalder da boken kanskje fortrenges for datamaskinen er det greit å bli mint på hvilket kraftfullt medium boka og biblioteket egentlig er.

Latter og Aristoteles
I filmen har den gamle greske filosofen Aristoteles en spesiell plass. Det er en forsvunnet bok av han som spiller den egentlige hovedrollen i filmen. Selv om Aristoteles var en gresk, hedensk filosof ble hans tanker mye brukt av kirken. Men denne spesielle boken er farlig: Det er boken om komedien, om latteren. Det blir sagt at det er bind 2 av Poetikken, "læren om diktekunsten". Poetikken beskriver reglene for oppbyggingen av tragedien. Så vidt vi vet har ikke Aristoteles skrevet noe bind 2, om komedien. Det er også et poeng i filmen: Vi får en «forklaring» på hvorfor den er blitt borte. Kirken har gjemt den unna: I det øyeblikk mennesket kan le, fryktet kirken at det ikke trenger Gud.

Kjetteri og inkvisisjon
En annen trussel i kirkens verdensbilde var de som forsket i Bibelen på egen hånd og fant ut at det ikke var samsvar mellom det som stod der og det kirken gjorde. Det var store diskusjoner om hvordan Bibelen skulle tolkes og hva som var den rette lære. I filmen nevnes dolcinittene, som krevde at Kirken skulle være fattig, etter mønster av Jesus. Dolcinittene tok ifølge filmen dette så bokstavelig at de begynte å drepe dem som var rike og ble regnet som kjettere, altså vranglærere, vantro og fortapte. Fransiskanerne, grunnlagt av Frans av Assisi, mente at kirken skulle være fattig, men grep ikke til vold. Det er denne ordenen filmkarakterene den unge Adso av Melk (Christian Slater) og William av Baskerville (Sean Connery) tilhører. Inkvisisjonen var en domstol som hadde ansvaret for rettssaker mot dem som etter Kirkens mening trodde på vranglære.

Den demoniserte kvinnen - heks og madonna
Filmen viser et samfunn der menn, og da eldre menn, har all makt. Det er ikke tilfeldig at munkene har «tonsur», det vil si er barbert midt oppe på hodet. Den offisielle forklaringen har kanskje vært å skulle blotte hodet i ydmykhet for Gud. I praksis opphøyes den gamle mannen på denne måten til et ideal. Menn mister håret av naturlige grunner når de blir eldre. Ved å innføre det som norm for alle, gjemmes ungdommen bort og alderdommen opphøyes som ideal. Motsatt: I deler av antikkens Hellas og i vikingtidens Norden var stort hår og gjerne skjegg et fruktbarhetssymbol for menn.

Kvinnen oppfattes i dette samfunnet som en trussel, noe som trekker mannen bort fra kjærligheten til Gud. Det er noen unntak: De fromme hellige kvinnene, med jomfru Maria i spissen. Hun tilbes og opphøyes. Men ellers er kvinnen og hennes seksualitet noe som hører djevelen til, en fristelse som er farligere enn alt. Jenta i filmen blir anklaget for å være heks og skal brennes på bålet. Det ligger en sterk dobbelthet i denne situasjonen: Alle mennene rundt kvinnen har lyst på henne, har kanskje også kjøpt seg stunder med henne for et måltid mat. Nå finner de istedet glede i å pine henne. Ingen tør å tale hennes sak mot inkvisisjonen. Hun er taus under hele rettssaken, og også under henrettelsen, etter mønster av Jesus på korset. Ingen tør å forsvare henne, selv ikke William som forsvarer den dolcinittiske kjetteren Remigio.

Står opp fra de døde
Bare folket hun kommer fra viser til slutt sin styrke: Det er et viktig vendepunkt i filmen når landsbyfolket griper til det eneste og nærliggende våpnet de har, stein på bakken mot de mektiges sverd, rustninger og «lærdom». Det er et opprørssymbol i europeisk historie: Når folket gjør opprør bryter de opp brostein eller griper til de våpen som er i nærheten. Landsbyfolkene befrir henne. De velter også vogna til inkvisitoren og dreper ham. Jenta står så og si opp fra de døde ved hjelp av folket, igjen etter mønster av historien om Jesus. Filmskaperen og Umberto Eco forteller her en ganske enkel ideologi: Det er ingen hjelp å få ovenfra - folket må befri seg selv. Kvinnen blir også et symbol for folket.

Selv om den unge Adso blir forelsket i den unge jenta og desperat jobber for å få henne fri velger han til slutt å følge sin mannlige mester. I valget mellom ham og jenta legger han bånd på kjærligheten og ofrer lykken for kunnskap og lærdom. I dette samfunnet ser han det ikke som mulig å få med seg begge deler og velger da den fornemme isolasjonen.

Stram krimlogikk
Den historiserende scenografien er i møte med vårt samfunn like eksotisk og fantasieggende som Kløvendal, Hobsyssel og Galtvort. Forutsetningene i Middelalderen for å la seg forføre og styre av mørkeredsel, overtro og magi var trolig like sterke som i fantasy-verdenen. Det er lett å skjønne at det ville være vanskelig for en fransiskanerdektekiv å nærme seg en krimgåte i et munkekloster på rasjonelt vis. Men filmens struktur bæres nettopp av en stram krimlogikk, der de velutnyttede bilde- og lydeffektene hele tiden er forankret i miljø og fakta og ikke i en allestedsnærværende digitalt produsert overnaturlig kraft.

Filmen ble vel i sin tid kritisert for å være overflatisk i forhold til romanen den bygger på, skrevet som den var av språkvirtuosen Umberto Eco. VG ga den terningkast fire, beskrev den som underholdende, men mente samtidig at den var for overfladisk og forvirrende. Du finner den trolig ikke uten videre i 1001-oversikter over filmer du må se.

Undertegnede synes imidlertid filmen har tålt 26 år forbløffende godt med sine analoge effekter, og en av grunnene til det heter selvsagt også Sean Connery. Han gjør etter min mening en av sine bedre roller nettopp i denne filmen. Som ellers byr på mange flotte skuespillerprestasjoner i et rikholdig rollegalleri. Blant de supersolide her er Fahrid Murray Abraham i rollen som inkvisitoren Bernardo Gui, også kjent som Salieri i Amadeus (1988).

En skummel og stemningsfull triller med mening som nupper såpass bra med gåsehud at den gjerne kan tas med kakao, gløgg eller rødvin en hustren høstkveld, med høstløv, regn og sur vind utenfor. Og passer det for noen av husets ungdommer å sitte ved de voksnes leirbål er det en grei referanse å få med seg, i folkeopplysningens navn.  St1.
Relatert link:
Rosens navn, Wikipedia.

Visuelt sylskarp, etisk dyptloddende
30. september 2012
Gudfaren. Kjøpmannen i Venedig. Les mer

Al Pacinos beste?
1. september 2012
Gudfaren. Kjøpmannen i Venedig. Les mer

Gjensyn med Lynch
6. august 2012
Twin Peaks, Fire Walk with Me. Blue Velvet. Les mer

Sterk kvinne blant tøffe menn
6. august 2012
The Devil's Whore. The Tudors. Les mer

Edmond Dantes' dyrekjøpte hevn
31. juli 2012
Greven av Monte Cristo. Les mer

Romfolk i 1937: "Fant"
30. juli 2012
Fant. Les mer

Stilsterkt og klaustrofobisk
29. juli 2012
Sleeping Beauty, Eyes Wide Shut, Bound, Matrix, Twilight. Les mer

Gjensyn med norsk "ukjent soldat"
14. juli 2012
Secondløytnanten, The Thin Red Line, Kjærlighetens kjøtere. Les mer

"Fare, fare krigsmann..."
5. juli 2012
Offisersfabrikken. Les mer

Tennis og Higgsboson
4. juli 2012
Solaris. Les mer

Estetiske glimt
16. juni 2012
Engler og demoner. Les mer

Oppfølger til Bladerunner?
20. mai 2012
Bladerunner, Prometheus, Æon Flux. Les mer

Heftig dilemma i The Box
19. mai 2012
The Box Les mer

Vredens druers opp av skuffen
2. april 2012
Vredens druer Les mer

Hunger Games med antikke røtter
25. mars 2012
The Hunger Games Les mer

En oppfriskende filmopplevelse
19. august 2011
Få meg på, for faen! Les mer

Teaternett bringer nyheter fra norsk og internasjonalt teater. Vi vil også være et forum for debatt om kultur, historie og samfunn i et videre perspektiv. Ønsker du å bidra, ta kontakt. Vår epostadresse: teaternett@teaternett.no