Mitraljøse
Rossiné (Dagbladet 11. september) går så langt som til å oppfordre alle som er opptatt av ungdomsvold og kriminelle gjenger til å dra til den Nationale Scene for å se "Trond Espen Seims eminente og isnende galante spill". Regissør Bentein Baardson fyrer fra første sekund denne forestillingen av som en dundrende mitraljøse mot sanseapparatet,  ifølge Rossiné.  Baardson har klart å holde koken hele forestillingen igjennom, mener kritikeren. Han anbefaler riktignok publikum eldre enn målgruppen å nullstille høreapparatet, før de går inn i "volds- og inntrykksinfernoet" på scenen. Og Håkon Berges lydlegging får kreditt for "auditiv teppebombing". Trond Espen Seim klarer å framstille hovedrollen som en sammensatt person, som både vekker den største avsky og en gjenstridig sympati, skriver Rossiné.

Voldsballett
Bentein Baardson har regissert A Clockwork Orange med moderne kjapphet og scenisk energi, mener Elisabeth Rygg i Aftenposten (11. september). Hun kaller forestillingen en voldsballett som stiller ubehagelige spørsmål: Er det egentlig verre å være ond av fri vilje enn å være god fordi man er presset til å være det? Forestillingen er ifølge Rygg et dyktig utført billedepos, blodig og brutalt. Enkelthetene skaper en sterk helhet. På samme måte som Rossiné framhever hun også scenografien til Ingeborg Kvamme. Ifølge Rygg pulserer forestillingen av voldsomhetens poesi og munner ut i et svært foruroligende sluttbilde: Har vi skapt dette voldssamfunnet?

Behandling
A Clockwork Orange er mest kjent gjennom Stanley Kubricks film fra 1971. Ifølge kritikerne ligger Den Nationale Scenes oppsetning tett opptil handlingsgangen i filmen og forfatterens dramatisering. Anthony Burgess skrev først romanen A Clockwork Orange og laget selv en sceneversjon. Hovedpersonen Alex er gjengleder, og han dreper og voldtar av hjertens lyst. Etter et "mislykket" fengselsopphold blir han så underkastet en eksperimentell medisinsk behandling for å kureres for ondskapen.