|
|
|
 |
|
| Teaterleksikon
|
<< Tilbake |
Fram >> |
S
| symbolismen |
Retning i teatret fra
slutten av 1800-tallet. I motsetning til realistene og naturalistene var ikke symbolistene
fornøyd med å gjengi den ytre virkeligheten så riktig som mulig. De ville under og bak
overflaten - der lå den egentlige, indre virkeligheten. Når 1800-tallet
er over sluttes på en måte en sirkel i teatrets forsøk på å skape illusjon av
virkelighet på scenen. Det hele begynner med renessansen og Teatro Olimpicos spede
forsøk på å gjengi den ytre virkeligheten og ender med symbolistenes
forsøk på trenge inn i menneskenes indre, og gjengi tankevirkeligheten.
Sentrale representanter for symbolistisk dramatikk er Mallarmé, Lugné-Poe,
Maeterlink, Rostand, Claudel, Wilde og Hofmansthal.
Mallarmé ville redusere teatret ned til et minimum for å framheve teksten. Egentlig
ville han ha et lite teater der forfatteren var skuespilleren som framførte sitt verk for
et utvalgt publikum på 20-30 mennesker.
Symbolismen hadde også gjennomslag hos dramatikere som i utgangspunktet er forankret i
realismen, som Ibsen (Rosmersholm og Fruen fra
havet) og Strindberg (Et drömspel).
Litteratur:
Jon Nygaard: Teatrets historie i Europa. Del 2: Teatret fra 1750 til 1900. Det offisielle
teatret. Spillerom 1992 (198ff).
|
Teaternett arbeider med å bygge opp en database over teaterfaglig stoff, begreper og navn
under overskriften teaterleksikon. Send oss også gjerne tips! Vår adresse er: teaternett@teaternett.no
|
|
|
