Unge BJØRNHAUG
provoserte Thorbjørn Egner

Til tross for at han er et av de store suksessnavnene i norsk teaterhistorie, hadde Thorbjørn Egner tidvis et anstrengt forhold til teater, såvel som til fjernsyn og film. Christoffer Hals Gylseth har i høst gitt ut en biografi som blant annet beskriver Egners helt spesielt behov for å overvåke alle detaljer i alle produksjoner av "Kardemommeby" og "Hakkebakkeskogen". Målet for Egner var å gi oppsetningene nøyaktig samme regi, dekor, rolletolkninger, ja helst også identisk replikkføring og stemmebruk.

Selv om historiene fra teatermiljøet er en relativt perifer del av denne biografien, og en del er godt kjent fra før, er de samtidig morsomme nok til at boken bør påkalle også teaterinteressertes oppmerksomhet. Teaternett har særlig festet seg ved det Hals Gylseth forteller fra arbeidet med  den første oppsetningen av Hakkebakkeskogen på Nationaltheatret i 1964.

Elgen som hoppet
Den unge skuespilleren Bjarne Thomsen hadde rollen som den store elgen. Thorbjørn Egners problem med skuespillernes personlige tolkninger kom raskt til uttrykk da Thomsens elg begynte å hoppe. Det brøt med Egners egen verdige og stødige elg.  Hals Gylseth skriver: "...elger hoppet slett ikke. De gikk rolig og verdig avsted!" Thomsen protesterte, for han hadde sett levende elger i aksjon. Diskusjonen fortsatte, og toppet seg i det som er blitt et legendarisk Egner-utsagn: "Men... Mine elger hopper ikke!!"

Homofil trøndermus
Her er det Ståle Bjørnhaug kommer inn i bildet. Hals Gylseth gir oss nemlig bakgrunnen for at Thomsens elg hoppet. Og den er mindre av naturhistorisk og mer av antropologisk karakter. Ståle Bjørnhaug, som da var tjueto år gammel, hadde rollen som Morten Skogmus. "Bjørnhaug følte seg overstyrt, og valgte i ungdommelig protest å tolke den trauste rollefiguren Morten Skogmus som en lysten, homofil trønder-mus - med et godt øye til Den store Elgen." Hals Gylseth forteller videre at trønderen Bjørnhaug også avvek fra sin vanlige østlandspraksis, og gav Morten Skogmus en fin-trøndersk stemme. Dette ble påpekt, og han forsvarte seg med at det var et "dialektisk tilbakefall".

Gimick
Slike spillopper var med å gjøre teaterlivet anstrengende for Egner. De to skuespillerne utviklet sitt sidespill, og "snart holdt det med et frekt og kokett øyekast fra skogmusa, før elgen hoppet av ren forskrekkelse", skriver Hals Gylseth. Bedre var det ikke at gimickene varte utover prøveperioden og langt inn i spilleperioden. Egner fant det nødvendige å spionere på en rekke forestillinger, og ensemblet skjerpet seg noe når de fikk melding fra garderobedamene: "Egner er her!"

Bred analyse
Dette anektotiske glimtet får stå som Teaternetts noe snevre inngang til Hals Gylseth rike Egner-biografi, som setter mannen og verket i en bred og spennende sosial- og idehistorisk sammenheng.

(Sitater gjengitt fra Christoffer Hals Gylseth: Thorbjørn Egner. Tigergutt kan alt! Schibsted forlag.)

NYHETER  MELDINGER

Teaternett formidler nyheter fra norsk og internasjonalt teater. Hjelp oss å være oppdatert! Skjer det noe der du er - send oss et tips! Vår epostadresse:  teaternett@teaternett.no