Prøveprosessen blir pulverisert
Sørensen tar først fatt i selve prøveprosessen ved de faste teatrene. Skuespillerne har for mange jobber på si og prøvesituasjonen blir dermed undergravd. Såpeoperaer, filminnspillinger og reklame-opptak tar energi og fokus og ødelegger konsentrasjonen.

Ingen impulser utenfra
Samtidig er det umulig for en regissør å hente inn skuespillere og andre fagfolk utenfor institusjonen. Regissøren må tilpasse enhver ide til det eksisterende ensemblet, hevder Sørensen. Mange gode prosjektideer blir borte på denne måten.

Ungdommen holdes ute
Skuespillerne i teatrene har i praksis livstidskontrakter. Dette gjør terskelen høy for unge nyutdannede skuespillere å få jobb ved institusjonene. Det er fatalt, mener Sørensen: Det er ungdommen som har det teatret trenger av energi, fantasi og vitalitet.

Fellesskapsfølelsen er borte
De nye underholdningsformene utkonkurrerer også teatret. Den nye mediesituasjonen oppmuntrer skuespillerne først og fremst til å tenke på seg og sine egne karrieremuligheter, i film, såpeopera, reklame og andre sammenhenger. Sørensen hevder i Stikkordet at dette bidrar til å drepe all fellesskapsfølelse i teatret. Ensemblets utgangspunkt er tanken om å utvikle godt teater sammen. Nå overskygger den enkeltes ambisjoner tilhørigheten til et ensemble hevder han.

Økte kostnader
Teater blir også dyrere og dyrere å lage, påpeker Sørensen. Det offentlige blir mindre og mindre villig til å dekke økte produksjonsutgifter. Og da kutter teatrene fra de områdene som tross alt skaper forestillingene.

Kontinuitet og fornyelse
Hva er så alternativet? Sørensen trekker fram situasjonen i USA, som han mener altfor ofte blir svartmalt. Det må gå an å forene kontinuitet og fornyelse uten bare å klamre seg til det gamle systemet. I USA finnes det talløse varianter av kombinasjoner mellom faste ensembler og måter å sirkulere skuespillerne på.  Og Sørensen slår fast: I Norge står den faste strukturen i veien for kreativitetens vesen - og skaper dårlig teater.