Av Mette Hofsødegård og Rune Kippersund

Han mottar stående applaus og kritikernes samstemte jubel. Teaternett slutter seg til de oppstemte og lattermildes rekker. Rune Andersen leverer førsteklasses vare, imitasjonskunst på sitt beste. Og han har satt sammen et show med mange høydepunkter.

Førsteklasses imitasjonskunst
Rune Andersen har en unik begavelse når det gjelder å etterligne stemmekvaliteter, både til tale og sang. Et solid tekst-team har brukt disse ferdighetene til å skape et enmannsshow av høy klasse på intime Scene West. Rune Andersen ligner ikke grisen er strålende underholdning.

Artistmedley
Han har vært mange år i bransjen, og bygget seg opp til dette foreløpige høydepunktet. På veien har han studert nasale effekter, strupehodets variasjonsmuligheter, hulrommenes klangfarger, magetrøkkets virkninger, og sammenhengen mellom stemme og resten av den menneskelige fysikk, og opparbeidet et repertoar av figurer vi liker å le av. Under forestillingen Tusen år og like blid var vi vitne til en medley gjennom noen av våre markante artister, som Bjørn Eidsvåg, Jan Eggum, Odd Børrezen. Nå har han utvidet repertoaret, og drar blant annet på med en fornøyelig og uhyggelig presis Erik Bye. Og en uforglemmelig Cornelis Vresjviik som har byttet ut ungene på Karl Johan med Grethe Waitz-løpet.

Politikere
Politikere er en annen takknemlig gruppe å imitere, særlig når vi har personer med språklige karakteristikka som Lars Sponheim og Thorvald Stoltenberg å ta av. Å ta Bentein Baardson på kornet er forsåvidt langt mer krevende - men det satt som et skudd, godt hjulpet av mimikken. Kong Harald er et annet glansnummer, som viser at etterligningen bare er et første steg. Det går an å trekke ting lenger ved hjelp av verbal oppfinnsomhet.

Gjennomarbeidet
Det er en gjennomarbeidet forestilling på den måten at et stort team har lagt ned mye arbeid i detaljene.  Alex Scherpgs nensomme regi gir Andersen trygghet gjennom mange faste holdepunkt og gode overganger. Lysdesign er generøs og festlig, og musikerne står som fjell. Men en gjennomført forestilling er det ikke. Til det har den for mye preg av et tilfeldig sammenplukk av det hovedpersonen kan bes. Opptrinnene som ikke bæres av imitasjonskunsten er av de mindre morsomme.

Sjarm
Når det er sagt, har forestillingen også en annen kvalitet som ikke handler om tekniske ferdigheter. Det er Rune Andersens energi, spilleglede, selvironi og sjarm. Han elsker flørten med publikum, og vi nyter det.