Av Rune Kippersund

Dempet, rytmisk musikk, to lettkledde menn ser ut til å varme opp til et eller annet sportslig foretagende, en metallisk konstruksjon i sentrum av scenebildet, rundt et luftig fargespill. Slik er scenerommet på Det norske Teatret, i det publikum finner plassene for å være med på Som du vil  av William Shakespeare. Så er den heftige fribryterkampen i gang. Publikum bryter ut i spontan applaus for artisteriet.

Innbydende
Fra første stund er det noe innbydende og friskt over denne Shakespeare-oppsetningen. Regissør Svein Sturla Hungnes har lykkes usedvanlig godt med å finne en tone og rytme i forestillingen som kommuniserer. Ane Aasheims utrerte kostymer har fått mye omtale i forkant, og viser seg å fungere utmerket. Sammen med Even Børsums sceneografi skaper de en eksotisk ramme, tidløs, men med assosiasjoner delvis til antikken, delvis til andre av Shakespeares drømmelandskaper. Det hele er mildt og varmt lyssatt av Tryggve Ildahl. Gisle Kverndokk har laget iørefallende musikk, og flere sangnummer underveis gir oppsetningen en søt liten smak av musikal.

Skuespillere stortrives
Det er ikke tvil om at skuespillerne trives i denne rammen, med Edvard Hoems spretne oversettelse på tungen. Nina Woxholt leverer en betagende Rosalind i gnistrende samspill med Ingunn B. Øyen som Celia. Orlando har fått en passe kul, passe energisk og svært sjarmerende framtoning i Erland Bakker. Silvius og Phebe er ikke helt på samme frekvens i sitt kjærlighetsliv, spillemuligheter som Sverre Solberg og Elisabeth Matheson utnytter til fulle i en fuktig scene. Hele ensemblet er smittet av en sprelsk spilleglede.

Androgynitet
Det er den store, altoppslukende forelskelsen, som er forestillingens sentrum. Men historien utspiller seg slik at det er et sterkt androgynt element i denne kjærligheten. Det nære forholdet mellom Celia og Rosalind er en ting. Så tar de på seg mannsklær og etablerer et finurlig kjønnsspill i den skogen der slottets strenge regler er opphevet. Og er det ikke slik at Orlando faller for Rosalind i mannsklær også? Eller er det bare drømmene om Rosalind som får ham til å sverme? Og lidenskapelige Phebe - det er ikke mye mandig over den forkledde Rosalind som hun faller for. Så hva er det vi forelsker oss i?

Oppløsning og avslutning
Det skjer noe rart med denne forestillingen når vi går inn i den siste halvparten av andre akt. Det er åpenbart at vi nærmer oss et punkt da de rette skal få hverandre. Det er som om rytmen og leken blir borte, regien er mer synlig tilstede i de siste opptrinnene, til og med teknikken virker mer støyende. Og det er en matthet i gledesopptrinnet når de fire parene inngår sine forpliktende allianser. Mistanken om at misstemningen er tilsiktet styrkes ved det siste regigrepet: Plutselig faller det kjærlighetsrøde forhenget, og den strenge hoffstaben står i bakgrunnen og venter. Menneskene skal flytte tilbake til slottet. Er leken i skogen over?