Hvorfor velger vi frivillig å se på dette? Nationaltheatrets oppsetning av Eugene O´Neills Lang dags ferd mot natt maner fram et grunnleggende spørsmål om teatrets funksjon. For dette er et skuespill som begynner vondt - og blir bare verre. Scene for scene blir vi skrudd ned i en sjelelig elendighet uten lyspunkter.

Er det slik at iscenesettelsen av denne undergangsprosessen fungerer som en lettelse av vår egen dødsangst? En form for årelating, slik legene gjorde det i gamle dager, for å tappe ut vår egen sykdom og smerte? Et sted hvor skuespillerne kan utsone syndene på vegne av publikum? Bedømmer vi skuespillernes prestasjoner ut fra i hvilken grad de er i stand til å vinne troverdighet som bærere av vår egen elendighet, at personene som opptrer faktisk går gjennom et smertehelvete og ikke bare later som? Eller fungerer oppsetningen av et slikt teaterstykke simpelthen som en litterær fellesreferanse som gjør det lettere å kommunisere oss i mellom fordi vi er så nær i slekt med rollefigurene og kjenner igjen situasjonene?

Huset som ikke ville slå seg til ro
Hver og en av de fire hovedpersonene i Lang dags ferd mot natt har påført hverandre livssår - om ikke ulivssår. To staute foreldre med to kjekke sønner som aldri kommer seg ut av anklagene mot hverandre. Det er heller ikke greit å dele ut skyld i denne forsamlingen, selv om det er klart at det ligger mye på faren. Den grenseløst selvopptatte og avsindig gjerrige eks-skuespilleren. Figuren James Tyrone representerer en hypotese fra O´Neills side om sammenhengen mellom gjerrighet og selvopptatthet på et narsissistisk plan. - Hvordan skal jeg, store, geniale, fantastiske jeg, skape mest mulig trygge og forutsigbare rammer for mitt eget liv i en kaotisk verden? Fast eiendom...

Dramatisert gjennomlesning
Regissør Ole Andreas Tandberg har valgt å holde seg selv beskjedent i bakgrunnen og konsentrert seg om la forfatteren få komme til orde ved hjelp av impulser til ensemblet. Det er blitt godt og levende teater. Vi lever oss inn i historien ved hjelp av scenens personifikasjoner. Men det er like fullt en boklig fortelling vi lever oss inn i, en dramatisert gjennomlesning som det kunne vært fristende å forsøkt å kjøre som hørespill. Det er påpekt at Erlend Birkelands minimalistiske scenografi trekker tolkningen bort fra sosialrealismen. Det er jeg ikke enig i. Tvert imot er de få settstykkene som er med gjennomført realistiske og gjør det lett å tenke seg til resten.

Gode solonumre - manglede kontakt
Nationaltheatret har mønstret på fem svært gode skuespillere. Men det er en svakhet at de fungerer best når de har fokus alene. I sjangeren kammerspill er det finstemte samspillet i bunn og grunn basiselementet. I denne oppsetningen er skuespillerne for lite flinke til å lytte til og ta impulsene fra hverandre. Nå er jo dette familien Tyrones store problem; hver har så nok med sin egen situasjon og ønsker først og fremst å uttrykke seg og sitt. Noe av det som oppleves som problematisk rent skuespillermessig kan derfor tilskrives tolkningen. Men spesielt i den lange scenen mellom pappa Tyrone (Sverre Anker Ousdal) og Edmund, (Mads Ousdal) er kontaktnivået for labert. Her savner jeg en mer aktiv regissør. Desto mer får de utspilt karakterene i solonumrene. Det gjelder i særlig grad Sverre Anker Ousdal. Bedre fungerer samspillet når mamma, Frøydis Armand, er på scenen. De andre tvinges til å vokte på den skjøre morfinistens minste utspill. Godt og våkent samspill er det også i scenene der kjøkkenjenta, spilt av Petronella Barker, er involvert.  

Whisky
For skuespillerne er forestillingen en krevende utfordring i den realistiske, for ikke å si naturalistiske, spillestillen. Det drikkes whisky i dette stykket, og det er med på å skape noe av oppsetningens vanskelige sider. Alle de tre mennene briljerer i kunsten å spille full. Men det er et problem når Sverre Anker Ousdal i det ene øyeblikk er fullkomment troverdig drita, og noen få minutter senere har vunnet igjen både kroppsbeherskelse og sin velkjente diksjon i en retrospektiv utflod. Flinkest til å spille full er Per Egil Aske, som har den mest levende framtoningen av de tre Tyrone-mennene.  Men han har det også lettest fordi han skal holde seg full over et kortere strekk enn de andre.

Vanskelig realisme
Poenget er i og for seg ikke hvor flinke skuespillerne er til å spille fulle. Poenget er at det er svært vanskelig å få et stykke spennende hvis det samtidig skal være realistisk fullskap. Hvor lenge orker vi høre på "ordentlig" fylleprat? Slik regissør og ensemble har løst dette, etterlates et inntrykk av en ikke helt gjennomført tolkning. En mer kompromissløs realisme, med enda tyngre "method acting", kunne være en vei å gå. Et annet alternativ kunne være å løse opp realismen med klarere og mer markerte brudd mellom ulike uttrykksformer. Men jeg er ikke overbevist om at disse alternativene ville opphevet stykkets utfordringer. Jeg sier slett ikke at dette er et enkelt stykke å sette opp.