Riksteatret innleder sommeren med en generøs gest til Oslo-folk: Dukketeater i deres egen bakgård midt i nykultiverte Kvadraturen. Det er den velprøve Karius og Baktus-forestillingen som får nytt liv i denne koselige friluftssettingen.

Grøsser
Thorbjørn Egner har laget en skikkelig grøsser, han. Det ser jo så trygt og uskyldig ut, dette livet i tanngarden til Jens. En fin-fin siviliasjon er godt i gang med ekspansjonen, kameratskapet og sanggleden er på topp. Så begynner en utenforstående, allmektig kraft å gripe inn i idyllen. Alle forsøk på motstand feies bort, og orden er blitt til kaos uten at noen skjønner hvorfor. Det ondes problem, menneskets forgjeves kamp mot vilkårligheten, iscenesatt blant tannpasta og matrester.

Tøff dramaturgi
En mer nådeløs dramaturgi kan knapt komponeres. Det lille håpet som bryter fram og effektivt knuses - det er ikke loff med sirup på, han er ikke hos bakern men hos tannlegen - gjør sjokket fullkomment. For den lille publikumeren finnes bare en vei til å forsone seg med handlingen, nemlig å identifisere seg med lille Jens. Men han ser vi jo aldri! Sjuåringen forstår, men treåringen skjelver.

Klassisk
Riksteatret har iscenesatt Karius og Baktus på klassisk manér, med Christine Stoesen og Paal Viken Bakke som spreke og energiske dukkeførere. Karius og Baktus og Riksteatret er like gamle har vi fått opplyst: 51 år. Denne forestillingen har vært på landsomfattende turne før den nå tar noen sommeruker i Oslo. Einar Dahls scenografi er en grei anskueliggjøring av den munnhulen det dreier seg om, og gir sammen med dukkenes utforming og den kjente musikken et umiskjennelig Egner-preget på oppsetningen. Det er en enkel og effektiv løsning å fylle igjen tannhulene med tilpassede isopor-biter, og seilturen til de to på det åpne hav er melankolsk blå selv i det stekende solskinnet.