Andreklassingene ved Teaterhøgskolen i Oslo fyller sirkusteltet i Frognerparken med en energisk og høyrøstet tolkning av Roald Dahls Charlie og sjokoladefabrikken. Med svett driv overvinner de fandenivoldske skuespillerne savnet av Willy Wonkas fantastiske godteriproduserende fabrikkanlegg.

I fjor var det Heksene og nå altså selveste Sjokoladefabrikken. Roald Dahl viser seg å være litt av et skattkammer for teaterskoleelevenes tradisjonelle sommerforestillinger i Frognerparken. Det er ikke vanskelig å tenke seg flere muligheter...

Ekstreme karakterer
Dahl har et persongalleri som virkelig byr på utfordringer når det gjelder rollefaget ekstreme karakterer. Her har vi den tyggegummityggende Violet Beauregarde i Kjersti Sandals spastiske skikkelse. Veruca Salt vil som kjent ha alt, og Kikki Stormo levner ingen tvil om akkurat det. Hysterisk morsom - særlig for de av oss voksne som ikke kan få utgytt nok forakt overfor Pòkemon-fenomenet - er Mike TV tolket av Aksel Hennie, TV-slaven som ikke får nok av sine monstre, hviner rundt i falsett, ukonsentrert og blottet for utholdenhet. Den bortskjemte kjempebabyen Augustus Gloop spilt av Kim Sørensen fungerer vel heller ikke akkurat som et positivt rolleforbilde. I en forestilling som spiller på det komiske, blir det ikke så mye å feste seg ved hederlige Charlie, spilt av Reny M. G. Folgerø.  Det er kanskje prisen å betale for å sette det opp slik, at hovedpersonen blir litt utydelig.

Enkelt og energisk
På vei til forestilling er det ikke måte på hvor mange spørsmål det yngre publikum har om hvordan teaterfolket skal få til alt det utrolige som skjer i Charlies eventyr. Svaret kommer i form av en vannvittig energiutfoldelse der sprekingene ikke kan få gjort nok utrolige saker med kroppene sine for å glede oss. Det er sjelden jeg ser svetten renne i så strie strømmer i teatret. Svaret kommer også i form av en ganske så massiv lydvegg med bl.a. Hogne M. Skjærstads musikk som bygger opp om skuespillernes spark og sprell. Det erstatter mange av de sceniske mulighetene som vanskelig kan realiseres i det enkle sirkusteltet. Endelig blir det tatt noen enkle, scenografiske grep som klarer å få fram både den magiske heisen og sjokoladeelv så det rekker. Ikke dårlig!

Humoren blomstrer
Ensemblet har lyktes veldig godt med å sette opp Roald Dahl på sine egne premisser -  som blant annet er noen svært enkle tekniske forutsetninger - samtidig som Dahls univers ikke blir skjøvet til side. Regissør og koreograf Aleksander Herresthal har virkelig fått det til å blomstre, og humoren sitter godt. I redselen for å lage traust teater kommer denne oppsetningen i skade for å ofre noe av den gode historien og den litt finere dramaturgien. Men versjoner handler alltid om valg, og teaterskoleelevenes vekker absolutt begeistring.