Innimellom er det skikkelig skummelt. Og det er vel ikke minst grunnen til at  både barn og voksne nyter Heksene av Roald Dahl, årets sommerforestilling på Citadeløya ved Stavern. Pastisjen, det teatrale, humoren og publikumsfrieriet står i sentrum for regissør Aleksander Mørk Eidems og ensemblets oppsetning.

Roald Dahl har en voldsom opptur i norsk barneteater, og kjennemerket på forestillingene er gjerne nokså frimodige tolkninger som likevel har masse Roald Dahl-ånd. Kruttårnteatrets oppsetning på Citadeløya er ikke noe unntak. Den er livlig, full av fart og en demonstrasjon av teatrets evne til å lage fest i hverdagen.

Spektakulær
Rammen om forestillingen bidrar til en spektakulær opplevelse: Først båttur fra brygga i Stavern og ut til det spesielle kulturlandskapet der både vegetasjon og bygningsanlegg er av det sjeldne slaget og med historisk sus. Forestillingen spilles i det gjenoppbygde Kruttårnet, et sirkelformet anlegg med masse muligheter i bjelke- og stolpekonstruksjonene under taket, og med vinduene som går rundt det hele. Kruttårnteatret utnytter bygningens scenografi, og bruker vindusflatene som naturlige lyskastere når det er behov for litt dagslys innimellom de nifse scenene.

Krystes
Historien er at foreldreløse Bernhard virvles inn i en fryktinngytende verden, med bestefar (ikke bestemor) som guide. Han skjønner plutselig at mange av de tilsynelatende streite damene faktisk er hekser som ikke har noe høyere ønske enn å kryste små barn. Ikke nok med det: Det viser seg at hotellet som bestefar og Bernhard har tatt inn på er åsted for heksenes verdenskonferanse. Ikke nok med det: Storheksa sjøl er tilstede. Ikke nok med det...

På hugget
Ensemblet leverer en entusiastisk forestilling med mange morsomme og gjennomførte rollefortolkninger, med oppfinnsom utnyttelse av situasjonene. Gutten som er hovedperson spilles gutteaktig, direkte og sjarmerende av Bernhard Arne. Han bidrar i stor grad til å sette den gode stemningen. Anna Bache-Wiig og Marian Saastad Ottesen er helhjertet på hugget og elegant tilstede som både hekser og mer alminnelige, nåja,  treningsdressede hotellgjester. Morten Røhrt er en både staut og sprek bestefar, men gjorde ikke minst inntrykk på undertegnede som fargesterk heks fra Trøndelag. Og hver centimeter av selveste storheksa fylles helt opp av Christian Greger ved hjelp av en subtilt distansert fryktskapende holdning. Storheksa etterlater ingen tvil om at "glade dager i Stavern" er valgt som setting for å kamuflere en diamentralt annerledes og mørk underverden.... Musiker Eirik Frysvold Hanssen har en helt sentral rolle i oppsetningen, der han sitter med sitt anlegg oppunder sperreverket og presist pumper i gang den ene slageren etter den andre.

Pop-pastisj
Aleksander Mørk Eidem er ikke alene om å anvende velkjente slagere som en type metakommentarer til stykkets handling underveis, for å underbygge stemninger og lede publikum til en relativt munter tilnærming til det skuespillerne driver med, man kan vel snakke om en regitrend i så måte. Men selv om han ikke er alene i faget, er det blitt noe av et varemerke for Mørk Eidem. I Heksene-oppsetningen benytter han dette grepet i ekstrem grad. Stort sett fungerer det veldig godt, og publikumsfrieriet utløser begeistring ikke minst hos foreldregenerasjonen. Men det blir også litt mye av det gode, slik at framdriften i historien bremses opp. Nå har nok det også tekniske årsaker, men en litt strammere håndtering av pop-pastisjene hadde vært å foretrekke. Tradisjon Det er ca. 15 år siden Anne Meek etablerte Kruttårnteatret, og det er blitt en svært så levedyktig sommertradisjon i Stavern. Heksene har veldig mye av det en sommerlett og løssluppen barneforestilling kan by på, og spilles til og med 2. august.