Den kjente teatergruppen The Wooster Group fra New York har gjestet Norge. Det er sjelden kost her i nord, og det minner oss om hvilket u-land vi er når det gjelder utenlandske gjestespill. Allerede for over et år siden – altså når forestillingen var ny – besøkte ensemblet København. Det er ikke tilfeldig at det er Bergen som byr på både mest og best teater og dans fra verden utenfor Norge. Her holder Bergen Internasjonale Teater (BIT) til, og Festspillene går av stabelen hvert år. Oslo har ingen festspill, én teaterfestival annet hvert år (Ibsenfestivalen) og ingen organisasjoner som BIT. Det er en skam, og denne underernæringen på impulser utenfra går sterkt utover vårt hjemlige teaternivå. Det handler selvfølgelig om penger; det finnes altfor lite penger i de nåværende støtteordningene til å importere dyre gjestespill – og alle er dyre. I mangelen på standarder å sammenligne oss med, blir vi et provinsielt teaterfolk som tar til takke med det vi får av norske oppsetninger. Jeg sier ikke at alle de er dårlige, men jeg insisterer på at vi går glipp av altfor mange gode og viktige gjestespill. Stockholm og København har blitt den naturlige grensen mot Norge – hit men ikke lenger – med unntak av den "omveien" noen gjør til Bergen. Som The Wooster Group.

Popkonsert-aktig
Jeg har ikke sett Wooster Group live før, men jeg har lest mye om dem – det er produsert rikelig med tekst om deres forestillinger: Wooster Group er representant for en dekonstruktiv, intertekstuell, postmodernistisk teaterestetikk. Wooster Group resirkulerer tradisjonen, de forholder seg ubekymret til bruken av klassiske tekster og de overbyr representasjonen ved å fordoble skuespillerne og rollene via TV-skjermen og stemmene via tekninsk forvrengning. Ja vel. Det er derfor ikke uten en viss forventning jeg setter meg tilrette i Teatergarasjen. Det er mange som meg i salen: Endelig kommer Wooster Group. Det er noe popkonsert-aktig over det hele – nå skal vi få se heltene våre live. Denne forventingen preger resepsjonen i salen.

Det er ingen ny hot gruppe vi skal se. The Wooster Group er allerede teaterhistorie. Gruppen har eksistert i 20 år, og den sprang i sin tid ut av The Performance Group (1967-1980) som var ledet av regissøren og professoren Richard Schechner. I dag er Schechner mest kjent som akademiker og teaterteoretiker – nærmere bestemt som teaterantropolog. Elizabeth LeCompte var Schechners assistent, og hun var med å grunnlegge The Wooster Group i 1980. LeCompte har hele tiden vært gruppens regissør, og det er hennes lysende intellektuelle arbeid vi får se i Bergen i House/Lights. For dette er intellektuell teaterlek for de med solid kulturell kapital, og så er det muligens techno-show med en viss underholdningsverdi for de med atskillig mindre kulturell kapital. Jeg er slett ikke så sikker på det siste. Men jeg er temmelig sikker på at de fleste av oss hadde for liten kulturell kapital til å få med oss alle lagene og grepene i House/Lights.

Intellektuell teaterlek
Hva er det så som gjør denne forestillingen til en intellektuell teaterlek? Jo, det at den i sin helhet hviler på et intertekstuelt fundament. Hvert eneste kunstneriske virkemiddel i denne forestillingen henviser til andre kunstverk eller til andre kulturelle uttrykk, og det er en intensjonell henvisning – "se jeg peker på". House/Lights er en intertekstuell montasje av europeisk kanonlitteratur og amerikansk B-film og massekultur.

Handlingen i forestillingen følger to spor. Det ene er Gertrude Steins operalibretto Doctor Faustus Lights the Lights, og da er vi trygt plantet i den europeiske litterære Faust-myten. Måten Kate Valk (som Faust og koret) messer denne teksten er helt uforglemmelig. Stemmen er fordreid til barbidukke-sound og fordoblet slik at den får et kort ekko. Valk lever seg ikke inn i rollen som Faust, hun gestalter ikke Faust, mens hun rytmisk og melodiøst fremsier Steins tekst. Til tross for stemmens fordreining og fordobling kan du høre hvert ord helt klart og helt atskilt fra alle de andre ordene hun messer frem: "The devil what the devil what do I care if the devil is there. What do I care there is no here nor there. What am I. I am Doctor Faustus who knows everything…."

Olga's house of shame
Det andre sporet som stadig krysser og overlapper Gertrude Steins Faust-spor, er den amerikanske B-filmen Olga’s house of shame fra 1960-tallet. Sannsynligheten for at noen i salen hadde sett den filmen vil jeg anse som relativt liten. Det kan til og med hende at ikke så mange kunne Steins operalibretto helt utenatt. Når rollene hos Stein og i B-filmen ble spilt av de samme skuespillerne – alle hadde doble roller – var terskelen for å følge med relativt høy. I hvert fall hvis man hadde noen ambisjoner om å finne ut hva LeCompte og Wooster Group gjør med Faust-myten. Min tolkning er at de gjør den grunnleggende ambivalent – her er ingen fremskrittsoptimisme men heller ingen dommedagsprofetier – og det bekymrer dem ikke. Innsikten og opplysningen som Faust etterstreber – her er representert ved store lyspærer på scenen – har ført til både elektrisiteten og til den elektriske stol. Lyset er bra, men strømmen kan drepe. Wooster Group lever utmerket med og i ambivalensen. At både Faust og Mephistopheles spilles av kvinner (de dobles med kvinneroller fra B-filmen) fortyrrer forestillingen om Faust og fremskrittstroen som en grunnleggende mannlig konstruksjon og utopi. Det er ikke lenger noen å skylde på.

Tenk om lyset går
Selve teaterfomen er så teknologibasert – altså avhengig av den samme opplysningen/elektrisiteten som stykket kritiserer – at den ikke synes å tillate noen form for improvisasjon. Alt er timet ned i et hundredels sekund, og presisjonsnivået er så høyt at man blir rent svimmel. TV-skjermen følger skuespilleren som følger TV-skjermen som følger musikken som følger bevegelsen som følger rytmen til TV-skjermen. Ett feiltrinn et eller annet sted i maskineriet, og alt bryter sammen. Nå gjør det altså ikke det, men vi vet at det kan skje; teknikken kan svikte, strømmen kan gå og opplysningsprosjektet kan spore av igjen og igjen. På et slags intertekstuelt metanivå mimer selve den teknologibaserte teaterformen både farene og mulighetene i opplysningsprosjektet. "Tenk om lyset går" fikk en helt ny betydning.

Dekonstruksjon
Ved å resirkulere den europeiske Faust-myten og amerikanske B-filmer og TV-programmer kommer Wooster Group ubekymret til å dekonstruerer den (europeiske) motsetningen mellom fin – og masse kultur. Dette er ikke noe nytt grep, hvilket de selvfølgelig er klar over, slik at det er mer presist å si at Wooster Group resirkulerer den allerede eksisterende dekonstruksjonen mellom fin- og massekultur. Det dekonstruktive grepet har allerede blitt en konvensjon. Det betyr ikke at Wooster Groups egen forestilling på noen måte nærmer seg massekulturen – jeg ville snarere si tvert imot. Graden av intertekstualitet og selvreferensialitet (verket refererer til seg selv) er så høy at forestillingen fremstår som et meget autonomt og relativt lukket kunstverk – i hvert fall sett fra en norsk-europeisk kontekst. Det er åpenbart at at et norsk (ikke amerikansk, ikke New York) publikum mister de amerikanske referansene til B-filmer og TV-program, noe som sannsynligvis gjør publikumsmottagelsen mindre ironisk og morsom her enn den er på hjemmebane.

På den annen side virker den elektriske stolen sannsynligvis som et mye sterkere bilde på opplysningens dialektikk i USA enn her. Wooster Group selv synes å forholde seg kritisk, ironisk, dekonstruktivt og grunnleggende bruksorienterte til opplysningen – lyset, elektrisiteten og teknikken. Lyspærene på scenen er både symbolet på den opplysning som endte i den elektriske stolen, samtidig som pærene faktisk lyser opp deres egen scene der denne historien om Faust fortelles. Opplysningens ironi.

Anne-Britt Gran
 
Publisert i Morgenbladet 9. juni 2000. Copyright © 2000 Anne-Britt Gran og Morgenbladet