Oslo er fattig på gjestespill, grunnet mangel på teaterfestivaler og festspill. Den nye teatersjefen på Nationalteatret, Eirik Stubø, har gått ut og sagt at han ønsker å gjøre noe med den saken. Han ønsker seg en samtidsteaterfestival med fokus på ny dramatikk. Det er et initiativ vi gjerne ser fulgt opp, samtidig som det må minnes om at svært mye av den nyskapende, interessante og verdifulle scenekunsten i dag ikke skjer på dramatikksiden, men på regi-, koreografi-, spillestil- og teknologisiden. Og jeg vil legge til på identitets- og tradisjonsfronten.

Tradisjonell form
Mens vi venter på en ny samtidsfestival kan vi glede oss over at Nordic Black Theatre (NBT) på Grünerløkka tar på seg ansvaret for å arrangere gjestespill. Théâtre Talipot har nylig både turnert med kulturbåten Innvik og spilt to forestillinger i Oslo på NBTs egen scene, der undertegnede så forestillingen Passage. ThéâtreTalipot fra øya Reunion i Det indiske hav er et eksempel på en type teater som fort kunne komme til å falle ut av en dramatikk-fokusert samtidsfestival. Gruppen har fransk regissør og skuespillere/dansere fra Sør Afrika, Zimbabwe, Vietnam, Frankrike og Reunion. Forestillingen de spilte i Norge er ikke basert på ny dramatikk (det finnes likevel en tekst på mange språk), og den gir ikke umiddelbart inntrykket av å være spesielt samtidig. Passage er en iscenesettelse av et overgangsrituale – det å forlate stammen og det å forlate barndommen – og formen virker tradisjonell, etnisk og meget rituell. Først og fremst så danses og synges det på tradisjonelt vis – og på meget profesjonelt vis.

Sexy show
Sett fra et typisk avantgarde-ståsted – en posisjon som er forpliktet på det formalt nye – vil ThéâtreTalipots teaterform fort kunnes oppleves som fullstendig utdatert. Man har da valget mellom å fordømme den som sådan, eller man kan velge å se på den som underholdende og eksotisk etnokitsj som ikke har noe med vår vestlige kunst å gjøre. I den siste varianten vil det fokuseres voldsomt på stereotypier av det svarte Afrika, den svarte mannen, det kollektive ritualet, den svarte kroppen og den svarte stemmen. Passage blir et slags sexy show for norske turister. Jeg synes både avantgardens formale nyhetskrav og turistens etnokitsj-tilnærming er lite tilfredsstillende posisjoner, selv om de begge lett kan forklares og forsvares og til en viss grad ikke unngås. I stedet vil jeg forsøke å tilnærme meg forestillingen som akkurat like estetisk og kulturelt samtidig som f.eks. Wooster Group’s tekno-teater (omtalt her i forrige uke) – og dømme den deretter.

Kroppens autentiske språk
For det første deler ThéâtreTalipots regissør, Phillipe Pelen Baldini, et teatermodernistisk program med regissører som Antonin Artaud, Jerzy Grotowski, Peter Brook som han er direkte influert av. Dette er regissører (og teaterteoretikere) som tror på teatrets universelle potensiale og som utforsker teatrets essens gjennom å destillere ut det som svært ulike teaterformer har felles. Odinteatrets Eugenio Barba arbeider i samme tradisjonen. Teatrets essens finner universalistene i skuespillerens/danserens kropp (inklusive stemmen) og i arbeidet med denne. Under ligger troen på at kroppens autentiske språk virker når som helst og hvor som helst. ThéâtreTalipots teaterform er basert på en slik tro og en nitidig trening av kroppen og stemmen. Selv et autentisk teateruttrykk må altså øves inn. Når vi ser f.eks. Odin-teatret oppleves den fysiske teaterformen svært stilisert og kunstferdig, mens i Passage oppleves den som helt uanstrengt og naturlig. Det oppleves slik fordi i Vesten har den svarte (afrikanske) kroppen og stemmen alltid representert selve naturligheten. Derfor virker svarte ThéâtreTalipots uttrykk mye mer autentisk enn hvis hvite kropper hadde gjort akkurat det samme. Derfor ble også mange i det norske publikummet både overrasket og en smule opprørt når de etter forestillingen oppdaget at regissøren var hvit kultivert franskmann – sågar fra Paris. Det var den hvite koloniherren som hadde iscenesatt de afrikanske tradisjonene og den svarte autentisiteten. Det bringer oss til den samtidige hybriden.

Teatermodernistisk og postkolonial
ThéâtreTalipot innskriver seg på den ene siden i en vestlig teatermodernistisk tradisjon, mens de på en annen side tilhører en postkolonial tilstand der de fleste kulturuttrykk fremstår som hybrider. Passage er til tross for sin naturlige, autentiske form en kulturell estetisk hybrid. Ritualet er ikke selve ritualet, det er et iscenesatt ritual. Tradisjonene som benyttes er ikke de kontinuerlige ubesudlede tradisjonene, men de revitaliserte og resirkulerte. Kroppen på scenen er ikke den naturlige kroppen, men den koreograferte kroppen. Osv. osv. Mannen som har samlet og satt sammen og iscenesatt er den teaterutdannede franskmannen fra Paris. Det vi ser er hybriden av hva franskmannen vil vise oss av etniske tradisjoner og av en modernistsik teatertradisjon og av de svarte etniske utøverne selv.

Usynlig ståsted
Her setter også min kritikk inn – ikke fordi regissøren er fransk eller fordi utrykket er hybrid – men fordi regissørens eget ståsted blir usynlig for publikum. Det er som om han forsøker å skjule at han har hatt en finger med i spillet, som om han forsøker å la tradisjonen, ritualet og autentisiteten tale for seg selv. Det er den modernistiske teaterregissøren i Artaud-tradisjonen som vinner. Pelen Baldini tror på kroppens og stemmens evne til universell kommunikasjon, og i denne kommunikasjonen så er det hybride kun støy i maskineriet. Derfor gjøres alt det vestlige hvite usynlig slik at den svarte autentisiteten kan få utfolde seg fritt. Men hybriden – av det vestlige og de involverte etniske kulturene – er Passage’s vilkår, og jeg synes det hadde styrket forestillingen hvis en refleksjon omkring dette hadde vært med i forestillingen. De betyr ikke at vi ikke kan oppleve eller erfare kroppens autentisitet og nærvær – resepsjonen i salen var mettet av en slik opplevelse. Filosofiens problematisering av disse begrepene styrer faktisk ikke vår kunstresepsjon. Problemet er heller at underkjennelsen av det hybride gjør det alt for lett å se forestillingen som et naivt kvasirituelt teater eller som undeholdene etnokitsj. Det bidrar i større grad til å fryse det fremmede i stivnede stereotypier enn til å åpne opp for at vi lever i den samme moderne globaliserte verden.

Hip hop og bastskjørt
I en global og postkolonial situasjon betyr ThéâtreTalipots rituelle teaterform noe helt annet enn den gjorde/gjør for de europeiske teaterregissørene. De ville primært fornye det europeiske teatret, mens Passage innskriver seg i et forsvar for og en revitalisering av gamle tradisjoner og etniske identiteter. Globaliseringen har to ansikter; homogeniseringens og forskjellskonstruktørens. ThéâtreTalipot er en representant for det sistnevnte, selv om den franske regissøren forsøker å innskrive dem i en universalistisk europeisk modernismetradisjon. Ironisk nok er det dét som skaper hybriden.