Laboratorium
Moderne dans i et fengsel er på en måte en helt optimal eksperimentsituasjon i forhold til å undersøke kunstens grenser og en annen form for kunstmottagelse enn den vi finner i de tradisjonelle institusjonene. Det innebar også en utnyttelse av situasjonen – den gjøres om til et kunst – og resepsjonsteoretisk laboratorium der jeg selv er både deltager og tilskuer. Jeg kunne jo likevel ikke late som om jeg var fange.

Rasler i lenker
De siste 5–10 minuttene før forestillingen begynner er mettet med spenning og nervøsitet. Danserne går hvileløst rundt på gulvet. Fengselsvaktene rasler i lenker og snakker i mobilene sine. Jeg har aldri vært i fengsel før, og jeg blir slått av hvor overflødig den nye teknologien virker her. Noen skal holdes innesperret og andre skal overholde innesperringen. De utenforstående pressefolkene – et TV-team og noen journalister – blir instruert i hvordan de kan filme og ikke filme, spørre og ikke spørre. Vi får beskjed om at forestillingen blir 5–10 minutter forsinket fordi publikum er forsinket. Spenningen i rommet stiger. Danserne hopper opp og ned. Journalistene ser på klokka. Jeg ser utover alle stolene og lurer på hvor mange fengselsvakter som skal være til stede.

Kontrast
Fangene kommer inn. Nei. Fangene ramler inn i rommet. De bråker; skramler med stoler, snakker høyt, ler. Noen slåss om de samme plassene. Kontrasten til det kontemplative kunstpublikummet er overveldende. Valiente går på scenen for å fortelle om forestillingen vi skal se – det tar tid før han kommer til orde. Han har fordelen av å snakke gebrokkent; han svarer på oppfordring en fange på spansk, og alle ler. Han får fullføre sitt korte foredrag der han sier at vi skal se abstrakt dans, at det ikke er nødvendig å forstå alt, bare følge bevegelsen. Temaet er det å ville noe, men ikke kunne gjøre det; snakke, puste, elske. Så begynner forestillingen – uten musikk.

Blindet for det komiske
Danserne beveger seg spastisk og repetitivt. Repitisjonen følger jo denne dansetradisjonen som en skygge. En fange ler når den samme bevegelsen gjentas for tredje gang. Det kunstskolerte publikummet er så vant til å ta repetisjonen på alvor at det har blitt blindet for det komiske i den. Det virker som en evighet før musikken skrus på, og jeg kjenner at jeg blir utålmodig – ikke på min egne vegne men på fangenes. Det skrapes med stolene. Jeg merker at det er umulig å konsentrere seg om den rene dansen. Energien i rommet løper så å si foran meg og styrer min resepsjon. Når musikken endelig faller inn faller fangene mer til ro. Det blir flere ting å konsentrere seg om, og jeg greier i større grad å fokusere på det som skjer på scenen.

Defekte fuglevinger
To mannlige og en kvinnlig danser beveger seg i et ekspressivt formspråk. Ansiktene deres er hele tiden involvert; de uttrykker forvilelse, smerte, angst. De to mannlige danserne er rent fysisk svært forskjellige. Den ene er tynn og feminin, den andre er kraftig og maskulin. Dette utnyttes i koreografien; de er tildelt et bevegelsesspråk som understreker deres fysikk, og det gir en autentisitet i uttrykket. I en uendelig vakker sekvens ser vi den feminine av dem bevege seg i en smal lysstripe som om lyskilden sperret ham inne. Den magre nakne overkroppen slåss mot lysstripens grenser, armene basker som defekte fuglevinger, og ansiktet hans uttrykker en blanding av voksen angst og barnets sårhet. Det gjør vondt å se på. Det ser ut som om han skal gå i stykker. Det er så stille i rommet. Til venstre for meg observerer jeg noen fanger som ser på med åpen munn, og jeg sørger for å lukke min egen.

Reell kamp mellom scene og sal
Sekvensen er over, men før forestillingen helt umerkelig skal gli over i neste scene skjer det: Fangene begynner å klappe, noen piper og heier; høy og voldsom er reaksjonen. Rommet revner. Danserne danser videre.

Når fangene begynner å kjede seg snakker de høyt med hverandre. Jeg kan føle på kroppen at danserne gir alt – alt får å holde oss fanget i dyp konsentrasjon. Det utspilles en rell kamp mellom scene og sal som gjør situasjonen virkelig, fiksjonsløs og ukontrollert både for danserne og fangene – og for oss kunstinteresserte inntrengere.

Avantgardebevegelsen
Å flytte kunsten ut av kunstinstitusjonen og inn i andre arenaer er i kunsthistorisk sammenheng ikke noe nytt. Helt siden kunsten ble skilt ut som egen sfære/institusjon i det moderne samfunnet, har det eksistert forsøk på å integrere den i ikke-kunstneriske og sosiale sammenhenger igjen. Den historiske avantgardebevegelsen på 1920-tallet var helt eksplisitt i sin kritikk av måten den autonome kunstinstitusjonen fungerte på. En tilsvarende bevegelse fant sted på 1960-tallet der opprøret mot de borgerlige kunsthusene og den borgerlige smak igjen stod sentralt. Det har vært spilt i fengsel før også, og Mens vi venter på Godot mistet all sin absurditet og ble et realistisk stykke.

Undersøkelse
Dagens utprøving av nye arenaer utenfor kunsthusene er mye mindre kritisk og mye mer pragmatisk enn den tidligere avantgardistiske tradisjonen. Målet med å spille i et fengsel er ikke lenger det å kritisere kunstinstitusjonen – selv om valget av spillested nødvendigvis blir en kommentar til den. Hensikten er snarere en undersøkelse av forholdet mellom kunstverk og kontekst og en utprøving av verket i møtet med ulike resepsjonsmåter. PUST er ikke produsert for fengselsvesenet og en bestemt brukegruppe – PUST er laget som kunst – og forestillingen blir spilt både i fengsler og i mer kunstinstitusjonelle sammenhenger. Man varierer kontekst og publikum for å se hva som skjer med kunstverket og med mottagelsen. Hvis det skjer, det som skjedde i Oslo kretsfengsel, kan man oppleve en vellykket og utfordrende utprøving av forholdet mellom verk og kontekst og publikums mottagelse. Vellykket både for fangene i fengselet og for fangene av den kunstinstitusjonelle logikken.