Gjøre Ibsen hipp
Historien om den unge Julian, som begynner som søkende grubler og ender som en stormannsgal keiser som tror han kan styre vinden, fortelles i ulike tider og stiler. Vi oppholder oss både på 300-tallet, i Ibsens tid og vår egen tid. Her er lakkledte frisører med gullsko, Dionysosopptog i et red light-district, her er i ekte Gulfkrig-stil et TV-team som svinser omkring under krigshandlingene. Dette er regivalg som lett kunne havne i klassen "Nok et hysterisk forsøk på å gjøre Ibsen hipp" - men som egentlig ikke gjør det, av den grunn at "moderniseringen" hele tiden er underlagt hensikten. Grepene er brukt der det hjelper historien frem - og der det bidrar til å få historien til å gå ørlite utover seg selv.

Den unge Ibsen
Ved å la Ibsen selv vandre rundt på scenen og nøye overvåke spillet, demrer det også et ekstra lag; Ibsens nære forhold til problematikken i stykket, og dessuten: Nok et lag når Ibsen møter den unge Ibsen under leseprøven på Kejser og Galilæer. Men uten at dette grepet blir spesielt interessant før i aller siste scene. Julians store forkjærlighet for tegn, varsler og symbolikk gjenspeiler seg i den ytre handling og scenografi - og blir nok et eksempel på en formmessig gjennomgående helhetstanke. Når det er sagt, fins det også vanskeligheter med denne oppsetningen. At det blir ujevnt spill i et ensemble på femti stykker, er kanskje ikke det mest relevante å trekke frem. Viktigere er det at forestillingen er så stor og omfattende at det tar tid å komme under huden på den, og ingenting kommer nært nok til å virkelig gripe. Hellwig har også latt ulike handlinger utspille seg samtidig på scenen, og om det er aldri så forfriskende, er det i noen grad forstyrrende.

Fysisk-ironisk spillestil
Mye hviler på Trond Espen Seim, som i rollen som Julian står for (nok) en kraftprestasjon. Med sin fysisk-ironiske spillestil (om jeg får si det slik) gjør han Julian til en høyst levende, tidløs skikkelse, svingende eksplosiv og glimtvis sårbar. Den unge keiseren famler og søker i religiøse og filosofiske spørsmål og prøver stadig å løse gåten om kjærlighet og tillit. Men jo mer han ser opp mot stjernehimmelen, jo mer ser han bare av sin egen navle. Og at han bare er et menneske, kommer til slutt for ham som et sjokk.

Hvorfor?
Men gode regiløsninger og skuespillerprestasjoner til tross, er det et spørsmål som klistrer seg fast: Er Kejser og Galilæer i virkeligheten et viktig stykke? Har det en enestående problematikk? Om det så har, vil man noe med denne forestillingen utover å briljere i form, utover å fremby en storslagen oppvisning? Dét ble jeg aldri helt overbevist om. Så jeg tar en titt i programmet. Der kan jeg lese at dette er en historisk satsing. Om hvor mange som er med. Om hvor lang tid det har tatt å arbeide prosjektet frem og hvor enorm oppgaven er. Men det er blant de tingene jeg kan se med mine egne blå. Det jeg ønsker å få vite, er hvorfor Baardson, Hellwig og Den Nationale Scene mener at Kejser og Galilæer er viktig å sette opp i dag. Og jeg går utifra at argumentet "Det er jo Ibsen" ikke lenger er nok.

Ingvild Bræin
 
Publisert i Klassekampen 29. mai 2000. Copyright © 2000 Ingvild Bræin og Klassekampen