|
|
|
 |
 |
SPRIKENDE
Lagerlöf-musikal
Av Mette Hofsødegård
Jeg kan ikke huske å ha sett en teaterforestilling med så klare styrker og så klare
svakheter side om side, vekslende fra sangnummer til sangnummer, fra scene til scene.
Sjangerkonvensjoner som er forbundet med musikalformen må bære ansvaret for de svakeste
delene. Men samtidig er det musikalformen som åpner for de mest gripende opptrinnene i
Det Norske Teatrets oppsetningen av Keiseren av Portugalien.Musikalstoff
Det var svenskene Michael Wiehe og Leif Janzon som brakte Lagerlöfs roman
til musikkteaterscenen i fjor, i Gøteborg. Romanen rommer element som andre kjente
musikaler har gjort bruk av tidligere: Skjønnhet, tragedie, motsetning mellom fattigfolk
og rike i en historisk ramme som Les miserables. Men som kjent er
det ikke alle bøker som har godt av verken filmatisering eller musikalisering.
Gripende
For å ta det positive først: Lasse Kolsrud har bygget seg opp som en av de fremste
aktørene på Det Norske Teatret, og viser sin kapasitet i hovedrollen som Jan. Det er han
som makter å bære fram tragedien i Selma Lagerlöfs fortelling. Han går så inn i
rollen at jeg lenge har problem med å kjenne igjen skuespilleren Kolsrud. Hans enkle og
direkte spillestil gir liv til en farsfigur som er spesiell, men som også kjennes
overraskende nær. Sangnummeret Nocturne er et nydelig høydepunkt av nærvær og
følsomhet. Mindre etablerte Heidi Gjermundsen i rollen som Klara gjør også en god
innsats og står fram som et naturlig rollevalg.
Mektig
En mørk gråsteinsscenografi setter stemningen i åpningsbildet. Et mektig koropptrinn,
Herre gi oss vern, slår an tonen til et menneskelig epos. En musikal må nødvendigvis
være en ganske fri bearbeidelse av en roman. Spørsmålet er hvor vellykket det vil være
å overføre Lagerlöfs grenseløst triste fortelling til en sjanger som jo forventes å
være en scenisk overflod. Er det mulig å unngå at det triste blir klissete?
Musikalformen forflater
Jeg opplever en kollisjon, blant annet i danseopptrinnene. De bærer for mye preg av at
det er hentet inn snertne, dyktige dansere for å gi det hele det visuelle trøkket som
forventes. Danserne og koreografien klar ikke å forsvare sin plass i oppsetningen, verken
som karakterer eller som en naturlig intregrert del av uttrykket. Også i finalen skurrer
det påtregende. Dette er ikke et stoff som kler et klassisk, prangende finaleopptrinn.
Men det har tydeligvis vært for fristende. Finalen eksponerer en stilistisk usikkerhet
som svekker hele oppsetningen: Fra det engasjerende og fengende, til det flate og poppete.
|