Publisert med tillatelse fra forfatteren og Klassekampen

Cabaret av Masteroff/Kander/Webb
Den Nationale Scene i Bergen
Instruktør: Bentein Baardson
Koreografi: David Byer
Scenograf/kostymedesigner: Ingeborg Kvamme
Musikalsk ansvarlig: Håkon Berge
Med: Gard Skagestad, Mia Gundersen, Helge Jordal med flere

Ingen skal si det ikke begynte bra. Det begynte nærmest magisk, med en konfransier i Helge Jordals skikkelse som var så til fingerspissene gjennomført i sin forførende sleskhet; i et stilisert uttrykk som gjorde konfransieren til en representant som gikk langt utover seg selv. Og det er jo viktig, i denne historien om nazismens snikende fremmarsj i det dekadente og fornøyelseslystne mellomkrigs-Berlin - at konfransieren tar form av noe ulmende, truende og uforutsigbart. I lys av dette ble sang- og dansescenen fra den lugubre Kit Kat-Club ikke bare et energisk shownummer, men en like ulmende kommentar. Til sammen et anslag som fikk meg til å tenke at det var nå ikke så tøysete allikevel å utstyre garderobevaktene med glitrende gullhatter og røde sløyfer. Det hersket øyensynlig en gjennomtenkthet, en ramme, som ville tillate å sette tematikken ut gjennom de største kontraster.

Men etter bare noen minutter faller det sammen. Skikkelsene, også Jordal, går fra tikkende bomber til festlige karakterer, og returnerer altfor sjelden til utgangspunktet. Ikke før i slutten av første akt kommer følelsen av hva dette i bunn og grunn handler om, tilbake i et kort glimt. Siden bare flekkvis gjennom andre akt.

Instruktør Bentein Baardson gir oss i enkelte gode regigrep det urovekkende gufset fra et Berlin i endring. Men det er som om det går to løp i denne forestillingen: Et holdningsløp - og et underholdningsløp. Hadde de gått sammen, som i begynnelsen, ville de båret hverandre frem til et sterkt uttrykk. Nå penses det fra tematisk gufs og gode teaterøyeblikk til scener hvor underholdningspotensialet alene er utnyttet maksimalt.

Den amerikanske forfatteren Clifford Bradshaw, som ankommer Berlin for å skrive en roman og som der møter nattklubbsangerinnen Sally Bowles, blir i Gard Skagestads skikkelse til en sympatisk, men kanskje litt vel famlende figur. Mia Gundersen har udiskutable kvaliteter som sanger og som fremstiller av liketil, naiv og ustoppelig kommunikativ kvinne, men mangler mye i dybden og bredden for å kunne bære en rolle som den mangeslungne Sally Bowles. Det mest solide og kraftfulle i denne oppsetningen er de velkoreograferte og velgjennomførte sang- og dansenumrene. Men igjen - de skal jo ikke stå alene som bærende eller betydningsbærende.

Den mest interessante skuespillerprestasjonen, i tillegg til Ragnhild Gudbrandsens varme og dybdefulle Fräulein Schneider, står kanskje Gerald Pettersen for, siden hans Ernst Ludwig får et spenn og en utvikling - fra en jovial og litt sprø John Cleese-aktig fremtoning til den mest påståelige og farlig virkende nazist. Pettersens fremføring av Vaterland-sangen er også et av de mer gripende øyeblikkene i forestillingen.

Men dette er og blir spredte kvalitetsoppvisninger, og et hus holdes ganske enkelt ikke oppe av fire vinduer og en peis. Oppmerksomheten blir for sterkt sentrert rundt enkeltprestasjoner og spektakulære numre, på bekostning av historie og helhet.

Til sist samles trådene igjen i en avslutning det kan være nogenlunde mening i. Men på vei dit har det ganske enkelt vært for mange hull - og har man først falt ned gjennom et kumlokk, tar det tid å komme opp igjen.