|
|
|
 |
 |
Vinglende
Cabaret
Av Ingvild BræinPublisert
med tillatelse fra forfatteren og Klassekampen
Cabaret av Masteroff/Kander/Webb
Den Nationale Scene i Bergen
Instruktør: Bentein Baardson
Koreografi: David Byer
Scenograf/kostymedesigner: Ingeborg Kvamme
Musikalsk ansvarlig: Håkon Berge
Med: Gard Skagestad, Mia Gundersen, Helge Jordal med flere
Ingen skal si det ikke begynte bra. Det begynte nærmest magisk, med en konfransier i
Helge Jordals skikkelse som var så til fingerspissene gjennomført i sin forførende
sleskhet; i et stilisert uttrykk som gjorde konfransieren til en representant som gikk
langt utover seg selv. Og det er jo viktig, i denne historien om nazismens snikende
fremmarsj i det dekadente og fornøyelseslystne mellomkrigs-Berlin - at konfransieren tar
form av noe ulmende, truende og uforutsigbart. I lys av dette ble sang- og dansescenen fra
den lugubre Kit Kat-Club ikke bare et energisk shownummer, men en like ulmende kommentar.
Til sammen et anslag som fikk meg til å tenke at det var nå ikke så tøysete allikevel
å utstyre garderobevaktene med glitrende gullhatter og røde sløyfer. Det hersket
øyensynlig en gjennomtenkthet, en ramme, som ville tillate å sette tematikken ut gjennom
de største kontraster.
Men etter bare noen minutter faller det sammen. Skikkelsene, også Jordal, går fra
tikkende bomber til festlige karakterer, og returnerer altfor sjelden til utgangspunktet.
Ikke før i slutten av første akt kommer følelsen av hva dette i bunn og grunn handler
om, tilbake i et kort glimt. Siden bare flekkvis gjennom andre akt.
Instruktør Bentein Baardson gir oss i enkelte gode regigrep det urovekkende gufset fra et
Berlin i endring. Men det er som om det går to løp i denne forestillingen: Et
holdningsløp - og et underholdningsløp. Hadde de gått sammen, som i begynnelsen, ville
de båret hverandre frem til et sterkt uttrykk. Nå penses det fra tematisk gufs og gode
teaterøyeblikk til scener hvor underholdningspotensialet alene er utnyttet maksimalt.
Den amerikanske forfatteren Clifford Bradshaw, som ankommer Berlin for å skrive en roman
og som der møter nattklubbsangerinnen Sally Bowles, blir i Gard Skagestads skikkelse til
en sympatisk, men kanskje litt vel famlende figur. Mia Gundersen har udiskutable
kvaliteter som sanger og som fremstiller av liketil, naiv og ustoppelig kommunikativ
kvinne, men mangler mye i dybden og bredden for å kunne bære en rolle som den
mangeslungne Sally Bowles. Det mest solide og kraftfulle i denne oppsetningen er de
velkoreograferte og velgjennomførte sang- og dansenumrene. Men igjen - de skal jo ikke
stå alene som bærende eller betydningsbærende.
Den mest interessante skuespillerprestasjonen, i tillegg til Ragnhild Gudbrandsens varme
og dybdefulle Fräulein Schneider, står kanskje Gerald Pettersen for, siden hans Ernst
Ludwig får et spenn og en utvikling - fra en jovial og litt sprø John Cleese-aktig
fremtoning til den mest påståelige og farlig virkende nazist. Pettersens fremføring av
Vaterland-sangen er også et av de mer gripende øyeblikkene i forestillingen.
Men dette er og blir spredte kvalitetsoppvisninger, og et hus holdes ganske enkelt ikke
oppe av fire vinduer og en peis. Oppmerksomheten blir for sterkt sentrert rundt
enkeltprestasjoner og spektakulære numre, på bekostning av historie og helhet.
Til sist samles trådene igjen i en avslutning det kan være nogenlunde mening i. Men på
vei dit har det ganske enkelt vært for mange hull - og har man først falt ned gjennom et
kumlokk, tar det tid å komme opp igjen.
Ingvild Bræin
Publisert i Klassekampen 7. oktober
2000. Copyright © 2000 Ingvild Bræin og Klassekampen.
FORESTILLINGSKRITIKKER |
|
|