Publisert med tillatelse fra forfatteren og Klassekampen

Kong Lear av William Shakespeare
Den Nationale Scene i Bergen
Oversetter: Edvard Hoem
Bearbeidelse og regi: Yngve Sundvor
Scenograf: Even Børsum
Musikk: Håkon Berge

Med fare for å forenkle instruktør Yngve Sundvors helhetlige og detaljerte arbeide: Alt kan kokes ned til to håndflater. Som kongen sier til den nakne, forviste som ligger sammenkrøket i fosterstilling: ´Er ikkje mennesket meir enn dette?ª Så tar han til å undersøke ham med en Richard Attenboroughs ivrige nysgjerrighet for livsformer.

Menneskene er titt og ofte ikke annet enn håndflater i denne oppsetningen av Kong Lear - den aldrende kongen som feilberegnende overleverer sitt rike til det smiskende avkommet og som siden blir støtt vekk. De bruker hendene til å samle og beskytte seg med, slå og kjærtegne med.

Introduksjonsvis: Over scenen, som er en gedigen pute stykket opp i deler med ulike former, kommer skikkelsene frem som stive dukker med oppheiste smil og glitrende ansikter. Armene holdes i stram positur med håndflatene sammen eller nevene knyttet mot brystet. Alle replikker, godord som skjellsord, blir avlevert i samme milde, nesten fjerne tonefall og med samme påklistrede opphengthet. Inntil de ikke kan hjelpe for å mene noe. Da rives hendene fra hverandre og smilet blir til et hves. Så er det bare å presse håndflatene sammen igjen og late som om ingenting har skjedd. Uten dette limet i hendene, dette limet av takt og tone, ære og rykte, egenbeskyttelse og forhåpninger om materielle goder - hva er de da i stand til? Da eier de altså sorg, sinne, glede, personlighet, hevntørst og seksualitet. Kong Lears (Bjørn Sundquist) datter Cordelia (Ingrid Bergstrøm), den ærlige, er den eneste som ikke riktig får hendene sammen i det avgjørende øyeblikk. Hun blir avkrevd en mening - og kan ikke annet enn å gi sin egen, i motsetning til søstrene. En beslutning som fører henne lukt ut i arveløsheten.

Denne forestillingen, som er en studie i menneskelig dobbelthet og nakenhet (blant andre studier), har et persongalleri som er langt tynnere enn Shakespeares opprinnelige. Tilbake står åtte personer og en mindre komplisert fabel. Teksten er ikke opphøyd til det bærende element; den er like mye en ingrediens i et rytmisk, musikalsk og assosiativt lydlandskap som henvender seg til sansenes såvel som til hjernens erfaring.

Sundvor er raus med lydeffekter og visuelle virkemidler, men de står aldri uten relevans. I en scenisk verden befridd for både klassiske rustninger og oppdaterte dongeribukser, beveger personene seg omkring i et magisk landskap som åpner opp for langt mer spennende uttrykksformer enn hva som forlanges i bord- og stol-realismen. Narren (Kjersti Elvik) stiger frem på en oransje struts som verper et egg etter mye strev og møye, Lears døtre Regan (Anne E. Kokkinn) og Goneril (Tonja S. Sanborn) blir i et øyeblikk til hunder. Karakterene snakker av og til mot sin vilje - som om de var besatt av en djevel. Alle personene er på scenen samtidig, flyter omkring i for- og bakgrunnen når de ikke er i ´hovedhandlingen", noe som minner oss på at de alle står i en relasjon til hverandre - om de ikke direkte forholder seg til hverandre i øyeblikket. Sundvors magiske og fysiske form sørger for en effektiv, presis og treffende formidling av historien, det samme gjør valget om å sette Edgard i rollen som forteller.

Her er gode skuespillerprestasjoner, for eksempel er det en fryd å se Lear bli knekkende gal i Bjørn Sundquists skikkelse. Bendik Johannessen gjør også en solid og interessant figur av Edgard, som blir forvist og isteden tar identiteten til uteliggeren ´Stakkars Tom". Men først og fremst er dette godt, svært godt, ensemblespill.

Ingvild Bræin