|
 |
 |
 |
|
 |
|
 |
(annonse) |
|
|
 |
|
Flat
Müller Av Ingvild Bræin Quartet Den Nationale Scene Instruktør: Bodil Kvamme Scenografi/kostymer: Ingeborg Kvamme Med: Anne E. Kokkinn, Sissel Ingri Tank-Nielsen, Kim Kalsås, Arvid Onesrg I Norge har vi ingen overveldende institusjonsteatererfaring med Heiner Müller. Dramatikeren fra det gamle DDR, med sine inspirasjoner fra bl.a. Bertolt Brecht, er i større grad blitt tatt hånd om av frie grupper. Denne gang er det imidlertid Den Nationale Scene i Bergen, som også satte opp Müllers Hamletmaskinen i 1993, som presenterer stykket Quartet i Bodil Kvammes regi. Quartet er tidligere sett i svært ulike versjoner (også fremført av dansekompanier) - noe Müllers åpne og tolkbare materiale både tillater og krever. Det fins mange innfallsvinkler til dette materialet, som har en historisk ramme fra overklassedekadensens siste krampetrekninger - det fins også mange måter å knytte det til samtiden på. Men i Bodil Kvammes oppsetning er det litt tungt å få øye på noen påtagelig tolkning så vel som aktualitet. Halvhjertet Erotikken, lidelsen, nytelsen og døden står sentralt i dialogen mellom Vicomte de Valmont og Marquise de Merteuil, som både deler og besitter en så omfattende seksuell historie at det eneste som gjenstår er å gjespe kjeven av ledd. På dekadent og destruktivt vis bringer skikkelsene hverandre mot undergangen. Her ligger dramatiske, intellektuelle og menneskelige poenger - men de forsvinner i en statisk fremstilling hvor replikkene faller på deklamatorisk vis (uten at dét fungerer som et virkemiddel, om det var ment å være et). Det blir en monoton strøm av ord som murer igjen mulighetene for å nå inn i teksten og handlingen. De erotiske sekvensene blir for en stor del utført halvhjertet og stivt og blir sjelden pirrende. Øyeblikk som kunne dirret av nådeløshet, blir ikke viet nok oppmerksomhet. Alt dette henger kan hende sammen med det inntrykk av at det ikke hersker en tilstrekkelig gjennomtenkt og gjennomgående form fra Kvammes side som skuespillerne kan bevege seg i, arbeide i, og det er heller ikke hentet nok ut av skuespillerne. Bare Arvid Ones trer frem gjennom muren og gjør stoffet levende - gjennom et spill på kontraster og humor, som han senere "lodder" og dermed får oppvist en dybde som beveger. Men så kan man spørre seg om det å la én skikkelse få bære så mye er et riktig valg, med tanke på de krav man jo ønsker å stille til helhet og ensemblespill. Flatt og stillestående Verken det destruktive, erotiske eller samfunnskritiske blir, paradoksalt nok, særlig viktige størrelser i denne oppsetningen. Teksten kunne med fordel vært forvaltet med en klarere tanke - i utgangspunktet har den nok av potensiale både for kreative, sceniske løsninger og for å bringe essensielle og interessante problemstillinger opp i dagen. Nå blir poenger forbigått uten videre og nyanser jevnes med jorden. Når mer kreative virkemidler først dukker opp, som bruddet hvor det danses til den moderne "Chain of Fools", eller som sluttscenen med sin ville og groteske undergangsfråtsing i kreps og vin, er dette ikke bygget opp til, og de blir stående i det blå, uten betydning. Quartet er på mange måter blitt til en flat og uorganisk, stillestående affære: Det er som om Müller er hentet frem - for så å bli plassert rett på museum. Ingvild Bræin |
| Ansvarlig redaktør av Teaternett er Stein Kippersund. Adresse: Teaternett, Torstadvegen 46, 2335 Stange. Teaternett har org.nr. 980 247 781. E-post-adresse er teaternett@teaternett.no |