Av Lise Knutzon
Oversatt av Tove Bakke
Regi: Marit Moum Aune
Scenografi:Unni Walstad
Med: Iren Reppen, Lasse Kolsrud, Hilde Olaussen, Ingunn B. Øyen, Svein R. Karlsen, Sven Erik Brodal

Det er et lett gjenkjennelig hovedmotiv som manes fram i dette moderne samtidsdrama i Prøvesalen ved Det Norske Teater: Det moderne menneskets tidsklemme og tidsjag. Stykket er spent over en rekke ulike genre, fra satiren via det absurde til Hitchcock. Dessverre lykkes ikke denne genreblandingen fullt ut. Forestillingen spriker og savner et helhetlig grep. Og det hele rammes ironisk nok av tiden selv.  

Hovedtyngden i “Snart kjem tida” er likevel farsen og det absurde teater. Spesielt i første akt er det disse elementene som dominerer og som absolutt er stykkets beste del. Vi møter ekteparet Rebekka (Iren Reppen) og hennes mistilpassede mann Hilbert (Lasse Kolsrud). Deres forhold er en spissformulering av det mange par i dag sliter med: Tiden strekker ikke til og man glemmer å gi hverandre nødvendig oppmerksomhet i en kaotisk hverdag. Rebekka er ikke det husmoremne Hilbert ønsker seg, og hjemmet forfaller i takt med deres gjentatte opprivende krangler. For å bøte på dette ansetter han hushjelpen Oda (Hilde Olaussen) som med tyrannisk glød overtar styringen i hjemmet.

Barnløshet og utroskap
Tiden går og Rebekka og Hilbert får barn sammen og gjør tidsklemmen bare ytterligere vanskelig å overkomme. Underveis møter vi også det andre paret i stykket, Ingrid (Ingunn B. Øyen) og John (Svein R. Karlsen), som har gått fra hverandre fordi en tett eggstokk har gjort drømmene om barn uaktuelle. Man kunne tro dette var en påminnelse for Hilbert og Rebekka som tross alt hadde muligheten til å få barn og som dermed ville sette deres situasjon i et klarere perspektiv. Det viser seg derimot at deres skjebne er delt og alle synes forankret i den samme tidsproblematikken.

I stedet for å stanse opp og betenke seg over tiden som er der akkurat nå, løper de sammen videre, frustrerte og misfornøyde fulgt av krangling og gjentatte samlivsbrudd. På ren “Hotel Cesar”-manér forvikler de seg inn i utroskap med hverandre i håp om at dette vil avhjelpe deres egne problemer.                 

Komisk og absurd
Lise Knutzons tekst bæres oppe av en rekke gode eksempler på situasjonskomikk i blandet absurde tonelag. I første del er tempoet høyt og skuespillerne kler sine karakterer på en fornøyelig måte. Dette er farse av et godt slag, med replikker og ordvekslinger som lykkes i å få fram latteren hos publikum.

Rocka musikk og hurtige skifter passer godt til scenografien som Unni Walstad har lagt opp til. Den sjakkmønstrede gulvflaten i rødt og hvitt samt de syv dørene inn mot dette rommet avspeiler det kaoset og den forvirringen de fire opplever på et indre plan. Deres eget jag og mistilpassethet som hele tiden utløser krangler, gjør dem blinde for livets mangfoldighet.

Helt til en dag da lille Knuttebarnet (Sven Erik Brodal) dukker opp i mammas fødselsdag. Lillegutt er blitt 55 år og vantro ser den eldre generasjon at tiden at har løpt fra dem. Døden venter og det som er igjen er vage minner om en svunnen tid.    

Samfunnskritikk uten brodd
Møtet med sin infantile sønn i en 55-år gammel kropp innleder andre del av stykket. Her merker man også at aksenten flyttes fra farsen til det mer grøsseraktige, likevel med det absurde som undertekst. Skiftet er velment ved at det skal antyde innledningen på selvransakelse og tilbakeblikk der sønnen på freudiansk vis ønsker å drepe ikke bare faren, men alle fire. Dette er den forsmådde og mistroiske farens umiddelbare angst og fortvilelse. Med øks barrikaderer han seg mot sønnens ødeleggende invasjon i det allerede skakkjørte hjem.

Denne overgangen halter likevel og bringer ikke inn den spenning man kunne ønske seg. Både på et rent dramaturgisk plan, men vel så mye i forhold til selve denne bekjennelsens tid, spriker det og forblir noe uforløst. Mest av alt er kritikken mot det bestående samfunn ikke tilstrekkelig besk eller klar. Ved siden av å være en burlesk beskrivelse av mennesker i møte med en stadig krympende tid, har stykket et element av kritikk mot de samme menneskenes uro og rastløshet. Sønnens trøstende ord idet han tar farvel med sin familie blir hengende i løse luften og gir ingen endelig avklaring.

Ved avslutningen sitter man igjen med en følelse av at tiden som tema også rammer selve oppsetningen. To og en halv time er vel lenge, og som publikummer rammes man ironisk nok selv av en rastløshet. Tiden får således en ytterligere relevans, om enn ikke av det positive slag. 

Av Jan Flæte

FORESTILLINGSKRITIKKER