Til å være så til de grader fylt av sterk og følsom tematikk, incest, sinnsykdom, pyromani og foreldredrap, er det rart å kjenne seg så uberørt etterpå. Denne anmelderen, som har lett for å gråte på teater, opplever at hendelsene på et plan ikke angår meg. Etter hvert, og i ettertid, oppdager jeg likevel at tankekvernen er satt i gang,

Liker forestillingen
Og det er en teaterforestilling jeg liker. Jeg ser hva andre har vært kritiske til, at uttrykket er så helt opp i dagen at man trekker seg unna, kanskje føler seg støtt, at den demonstrativt manglende bluferdigheten, dinglende manndom og såpevask i skrittet,  er estetisk provoserende på en måte som stenger for kommunikasjonen. Jeg hører to publikummere av det mer tradisjonelle Nationaltheatret-slaget knurre på vei ut: Maken til søplete forestilling… Men tyskeren Marius von Mayenburg har skrevet et skuespill med en tematikk som tenner intellektuelt.

Foreldrehatet
Hva er det som gir næring til disse tenåringenes flammende hat mot foreldrene, et hat som ender bortenfor normaliteten i bestialske drap? Hvorfor gir dette hjemmet vekstvilkår for en ødeleggende seksuell relasjon mellom bror og søster? Det er etterkrigsgenerasjonen som foreldre som rammes. En tomhet, en likegyldighet, en manglende evne til å skape mening i tilværelsen, en blindhet for å se hvor deres egne barn står, et nærvær.

Klam intimitet
Nærværet er erstattet av en annen type tilstedeværelse, en overfladisk intimitet der pappa labber naken omkring sin datter, og der mamma tar intimvasken fullstendig usjenert i tenåringsguttens nære åsyn. Jeg tolker regissør Alexander Mørk-Eidem dit hen at han vil vise en type nærhet som heller har preg av nærgåenhet enn virkelig kontakt. Det er en fatal grenseløshet i dette huset som gjør det moralske univers til en flyktig størrelse.

Kompromissløs Øigarden
Skuespillerne har gitt seg helhjertet hen til forestillingens konsept. Jon Øigarden gjør en formidabel innsats i rollen som Kurt. Han er kompromissløst på innsiden av den gutten som totalt mister fotfeste. Kai Remlov, Tone Danielsen, Laila Goody og Anders T. Andersen i de øvrige rollene gjør dette til en forestilling som er meget godt dekket på det rent skuespillermessige.