Regi: Bentein Baardson
Scenografi/kostymer: Ingeborg Kvamme
Med: Stig Amdam, Marianne Nielsen, Erik Hivju, Sissel Ingrid Tank-Nielsen m.fl.

Den Nationale Scenes oppsetning av Seks personer søker en forfatter står lenge bom stille. Like bom stille som de seks personenes liv, der de er dømt til å leve sine tragedier om igjen og om igjen, og i motsetning til oss andre aldri få oppleve at med nye dager følger nye muligheter.

Personene, som entrer scenen under en teaterprøve og forlanger å få skjebnene sine forfattet og spilt, er fra Pirandellos side et bilde på skikkelser som ved et tidspunkt tar form i en forfatter eller instruktørs fantasi, i den grad at de får et selvstendig liv og blir vanskelig å se bort ifra. De formelig roper etter å bli behandlet og formidlet konkret.

Pirandellos stykke setter også fokus på den eldgamle, men stadig brennaktuelle problematikken om «sannhet» i teatret. De seks personene, som er en familie, kan ikke godta at skuespillerne skal spille deres liv, for hvordan kan det da bli «sant»? Og de vil slett ikke akseptere at regissøren gjør strykninger i deres opprinnelige og «virkelige» replikker. Hva skal denne regissøren i det hele tatt med skuespillere, og egne tolkninger, når han har foran seg originalene? Den oppgitte regissøren blir så nødt til å fortelle dem om et par avgjørende forutsetninger for teatret. Stykkets eviginteressante åndelige og kunstneriske tematikk gir dette åtti år gamle stykket tidløse dimensjoner.

Bom stille
Men det står altså bom stille i minst en halvtime. I en scenografi som gir assosiasjoner til en kommunal bygdekino fra femtitallet, er skuespillerne som statuer. Replikkene blir til flate ordflommer. En verkende stillstand, som i beste fall og med mye godvilje kan illustrere den åndelige verken som inntrer når man som forfatter forsøker å holde disse påtrengende skapningene fra livet.

Mye takket være Stig Amdam som regissøren, og Marianne Nielsen som stedatteren i den oppsøkende familien, som begge bringer liv til sine skikkelser og til tematikken, løsner det etterhvert. Også takket være en del gode regidetaljer ved de skuespillerne som ikke er i fokus, og det er i dette stykket til enhver tid mange. Som for eksempel regiassistenten (Gerald Pettersen) som stadig og oppofrende løper med vannglass til personer han føler trenger det. Som slap-stick-humoren som av og til opptrer med stor presishet. Grete Nordrå sørger dessuten for, gjennom sine bedårende detaljer, at vårt møte med bordellvertinnen Madam Pace blir uforglemmelig.

Sufflørboks og scenearbeider
Men hva er det som skaper denne opplevelsen av at ingenting innledningsvis beveger seg (og meg)? I blokken min hadde jeg der i mørket kommet til å skrive to setninger på skrått over hverandre. Nå sto det at «illusjonen er i sufflørboksen» og at «scenearbeideren går på hodet i sannheten». Og kanskje er det nettopp noe skrått som mangler; to setninger som møtes på en slik måte at de danner nye budskap.

Baardson har riktignok lagt opp til at det er de seks personene som blir fremstilt som teatrale, mens skuespillerne selv får et skjær av hverdagstralt. Og gjennom dette «byttet» av roller, som legger opp til en tvetydighet, et potensielt opphør av skiller, kunne det faktisk gått ut på ett om det var sufflørboksen eller sannheten scenearbeideren gikk på hodet i. Men ved å etablere denne forskjellen gjennom et skrekkfilm-ka-plong og bråskift til hvitt lys når familien entrer scenen, oppnås ikke denne kontrasten på noen heldig måte. Heller ikke ved å gjøre den «ekte» skuespillertruppen til rent ufarlige komedianter.

Når Baardson velger dette grepet, slår det meg at han kunne fått mer ut av det, noe utover det Pirandello allerede forteller oss, som kunne ligget der som en vilje fra begynnelsen. Man kunne ønske at gruppene var satt mer tydelig og modig mot hverandre uten slike effekter som skal varsle ens egen lesemåte før en har fått mulighet til å erhverve den.

Av Ingvild Bræin

Publisert i Klassekampen 12. februar 2001. Copyright © 2001 Ingvild Bræin og Klassekampen.

FORESTILLINGSKRITIKKER