Figurteater
Med Lasse Åkerlund, Teater Allena

I Lasse Åkerlunds Macbeth spilles hovedpersonen av en tomat, Kong Duncan av et glass tomatpuré og Lady Macbeth av en ståltermos. Skjeer, kniver, en flaske øl, en fyrstikkeske, et askebeger og en opptrekker utgjør resten av persongalleriet og scenografien. Handlingen foregår på et spisebord med hvit duk.

Men først blir vi av svenske Åkerlund ønsket velkommen til Norge. Deretter får vi en innføring i Shakespeares grufulle barndom i en liten, svensk by, hvor snøen falt i 2-meters-dunger og postkassene var fulle av ulver. Det var besværlige kår for barn i Sverige på den tiden, derfor bestemte Shakespeares foreldre seg for å flytte til England. Etter mye gråt og mas fikk også lille William være med.

Hemmelighetskremmerier og griseri
Etter denne opplysende innføringen og en lengre, oppvarmende dialog med publikum, lar Åkerlund det imaginære sceneteppet gå opp for Macbeth. Dramaet utspiller seg på den hvite duken. Hemmelighetskremmerier og fatale beslutninger dannes og fattes av tomater, termoser og skjeer. Sigarettrøyk opptrer som tåke og en hissig lighter som lyn. Når det holdes fest, røykes og drikkes det ivrig av "dukkefører" Åkerlund. Og den dumme, dumme kongen sover uten krone på, han har tatt av seg lokket, slik at Mac Tomat Beth kan gripe kniven (wienerpølsen) og stikke ham gjentatte ganger midt i pureen. Jada, vi kjenner jo historien. Når opptrekkeren sniker seg innpå ølflasken for å kappe hodet av den, er det vitterlig grunn til engstelse. Det blir til slutt et salig griseri, som Macbeth vanligvis blir.

Ingen passiv part
Det er imidlertid ikke det at man plutselig får en åpenbaring av hva Macbeth innerst inne dreier seg om, selv om her riktignok fins mangt vi ikke har tenkt på, men av hva teatret innerst inne kan dreie seg om. Vi trekkes ganske enkelt inn på teatrets premisser. Istedenfor å bli invitert inn i det illusjonsfremmende man-skulle-nesten-tro-det-var-sant-teatret, får vi aktivisert forestillingsevnen vår. Det hersker også en gjennomgående insistering fra Åkerlund, i Dario Fo’sk ånd, på at teatret er et sted hvor det ikke bør finnes noen passiv part; hvor publikum ikke er en fremmed masse der ute i mørket på betryggende avstand fra den berømmelige scenekanten. Man bringes i kontakt og dialog med Åkerlund fra før dørene åpnes, der han blant annet foreslår visse kjøreregler for kvelden: "Man får ha luen på, men da må man også ha den på gjennom hele forestillingen". Dessuten en insistering på at teatret ikke skal være det det i visse sammenhenger blir utpekt til: En arena for sømmelig opptreden, slik at alle kan være sikre på at de kan gå utilsmusset hjem etter en behagelig og lett tankevekkende opplevelse. I denne forestillingen risikerer man å bli rørt, moret, begeistret, utfordret, provosert - og oppdratt. Med tillatelse til å protestere. Med tillatelse til å lære. Man risikerer med andre ord å bli tatt på alvor.

Latterdøren åpen
Gjennom Åkerlunds tekniske briljans og fortellerevne, gjennom alt han har på hjertet; dels om Macbeth og et mylder av andre temaer han bringer opp, og dels om teatret selv, blir dette til en forestilling som taler i flere lag, attpåtil om viktige ting. Og det er ikke å anse som et paradoks at alt dette har nådd en mens man har sittet med latterdøren kontinuerlig åpen.

Av Ingvild Bræin

Publisert i Klassekampen 19. mars 2001. Copyright © 2001 Ingvild Bræin og Klassekampen.

FORESTILLINGSKRITIKKER