Platon hevdet at sjelen tilhørte idéverdenen og kroppen sanseverdenen. Når et menneske ble født, forestilte han seg at sjelen formelig stupte ned og ble påført en kropp. Sjelen visste alt, men i det øyeblikket kroppen trengte seg på, ble alt glemt. Kunnskapen lå allikevel der et sted - og derfor, mente Platon, var all læring i bunn og grunn gjenkjennelse.

Den 16-årige Eleonora i Strindbergs Påske forbinder ingenting med sin egen alder, men påstår i platonsk ånd at hun er "født gammel", og at alt hun siden har lært har vært gjenkjennelse. På mange måter er hun da også den klokeste i dette persongalleriet, kanskje fordi hun er den mest "oppriktig lidende". Det var nettopp gjennom lidelsen, mente Strindberg, at mennesket kom seg videre. Om de psykiske problemene sine sier hun at "det er ingen dødelig sykdom, men en sykdom til Guds ære".

Handlingen i Påske utspiller seg på skjærtorsdag, langfredag og påskeaften. Faren i huset sitter i fengsel for underslag, moren (Ragnhild Hiorthøy) tror han er uskyldig, sønnen Elis (Bjørn Willberg Andersen) forsørger familien, og hans forlovede, Kristina (Sissel Ingri Tank-Nielsen), forsøker å holde alles mot oppe. Eleonora (Ingrid Bergstrøm) er Elis’ søster, og kommer denne helgen hjem fra et sykehusopphold. Hun viser seg å komme godt overens med leieboeren og skoleeleven Benjamin (Eirik del Barco Soleglad).

Uten å gå for mye inn på handlingen, kan det nevnes at instruktør Ola B. Johannessen velger å presentere replikkene i et friskt, flytende tempo og en slags tilforlatelig stil - som demper "problemet" med en tross alt noe gammelmodig tekst når 100 år av språkforståelse er passert - og til en viss grad problemet med mengden av undertekst som spilles ut. (Når to personer på dypfryst manér unngår hverandre i et rom, behøver vi liksom ikke replikken fra Eleonora: "Huff, så kaldt det ble". Man trenger såvisst ikke neste: "Det er kommet hat inn i huset"). Dette valget gjør også forestillingen levende og dynamisk. Direkte musikalsk, når Eleonoras skrikende utbrudd av enkeltord, som kommer som lyn fra klar himmel, blir hengende som en egen klang mens de andre instrumentene (personene) fortsetter med sitt i sine foreskrevne melodier.

På mangt et vis er dette blitt øyeblikkenes forestilling. Her er skjøre og finstemte scener, som i den dempet belyste Langfredag-sekvensen hvor Eleonora og Benjamin under påskudd av å lese i hver sin bok (men aldri blar om), skyver parafinlampen frem og tilbake mellom seg, slik at den andre skal få leselys. Her er mildhet og varhet, skepsis og sjalusi mellom Elis og Kristina. Her er en spenningsfylt blanding av kjølighet og nærhet fra moren til familiemedlemmene. Selv sceneskiftene er finstemte sekvenser. Til sist møtet mellom Elis og innkreveren Lindkvist (Gerald Pettersen), hvor tro og vantro, stolthet og frykt og andre uhåndterlige, menneskelige størrelser formelig tumler i luften som opphvirvlet støv - som må legge seg før en kan se klart. Forøvrig har sjelden noen sittet så ukomfortabelt i en stol som Bjørn Willberg Andersen gjør i opptil flere varianter i denne scenen.

Skuespillerne viser godt spill og samspill, og med unntak av spredte skjønnhetsflekker, fremholder de alle mye interessant detaljarbeid. Helt mot slutten beveger instruktør Johannessen seg faretruende mot kanten av det vi kan tåle av avslutningsklisjeer, men klarer på mirakuløst vis å holde seg innenfor - og isteden bevege.

Av Ingvild Bræin

Publisert i Klassekampen 28. mai 2001. Copyright © 2001 Ingvild Bræin og Klassekampen.

FORESTILLINGSKRITIKKER