Det er nå engang en forunderlig og vakker idé: Å gi stemme til middelmådigheten. Ikke til den vilkårlige og forbigående middelmådigheten, ikke til en gjennomsnittlig Grand Prix-sang - men til den store og konstante, skjebnetunge middelmådighet. I Peter Shaffers stykke er Antonio Salieri denne middelmådighetens stemme - mens Wolfgang Amadeus Mozart i Salieris øyne er selveste Guds stemme.

Hvorfor ga Gud Salieri dette musikalske begjæret, dette brennende ønske om å tjene Gud ved å vie sitt liv til å komponere - mens han ga den grove, barnslige og vulgære Mozart talentet og geniet? I møte med Mozart begir Salieri seg ut på sitt livs kamp mot både Gud og geniet - og lider grusomme nederlag underveis og til syvende og sist.

I Charles Korolys scenografi, som er tidsriktig, men på ingen måte overlesset, lar instruktør Jan Håkanson karakterene tre frem som de kompliserte stykker arbeid de er. Mozart entrer vårt synsfelt som uhøflig, selvdyrkende og irriterende der han spretter hensynsløst omkring i Anders Dales skikkelse. Dette takraset av et menneske har imidlertid også en godhet, sårbarhet og sjarm, som Dale makter å gi ham, selv om han av og til har lett for å bli litt kantete.

Vi ser alt gjennom Salieris øyne, og Per Frisch lar ham med stødige nyanser stå frem som det "uhyret han ikke er": På tross av alle skitne og utilgivelige triks for å trekke Mozart ned, kan vi i det minste ha sympati for Salieris egen evne til å forstå rekkevidden av hva han selv gjør.

Marianne Nielsen er vital og sterk som Mozarts kone, Constanze. Med beundringsverdig bredde viser hun hvordan Constanze på en gang ble "Wolfies" lekekamerat, partner, mor og ryggrad.

Det humoristiske elementet settes tydeligst igjennom via den noe hjerneblåste, men velmenende og trassige keiseren, pertentlig tegnet av Jon Ketil Johnsen.

Av og til tar man seg allikevel i å finne enkelte øyeblikk for statiske og enkelte for raskt forlatt. Helhetsmessig blir det slik vanskelig å komme på innsiden av dynamikken. Musikalsk sett er helhetsblikket derimot upåklagelig. Spesielt med Milos Formans filmversjon i bakhodet, kunne man tenke seg at det ville være fristende å dynke forestillingen i musikk, som Salieris yndlingskonfekt er dynket i rom. Men istedenfor å ty til følelsesmessig effektmakeri, er musikken økonomisert med og brukt der den er relevant. En konsekvens av det, er at vi ikke hele tiden blir pålagt å oppfatte Mozart hånd i hånd med sitt geni (for en gangs skyld).

Den forakt som ofte tilkommer det middelmådige, overgår langt forakten for det svake eller det selvgode. Salieri blir slik dømt til å tape for Mozart. Der Mozart er sterk, er Salieri misunnelig. Der Mozart er vulgær, har Salieri lite overbærenhet. Der Mozart er umiddelbar, er Salieri beregnende. Der Mozart er svak, strekker Salieri ut en hånd - og slipper. Til alt overmål betyr Amadeus "Den som er elsket av Gud".

Forgiftet Salieri virkelig Mozart? Det vet vi ikke, og det er heller ikke viktig. Det som er viktig, er å trekke ordet "forgifte" ut av den medisinske verden og se hva det ellers kan innebære.

Av Ingvild Bræin

Publisert i Klassekampen 26. mai 2001. Copyright © 2001 Ingvild Bræin og Klassekampen.

FORESTILLINGSKRITIKKER