|
|
|
 |
|
SKATTEFUNN
i teaterteltet
Av Mette Hofsødegård
Andreklassingene
fra Statens Teaterhøgskole byr på en renskåret og spennende fortelling
fra det klassiske repertoar: Skatten fra Sjørøverøya av Robert
Louis Stevensson spilles i sommer i teaterteltet i Frognerparken.
Jeg
kan love at øynene på sju-åtteåringene suger seg fast til karakterene
på scenen fra første stund. Det er en substans i dette eventyret som
jager Sabeltann og andre pappfigurer på mange sjømils avstand.
Direkte
Regissør Lars Erik Holter har lagt seg på en direkte og enkel regi, et
nødvendig grep for å rydde plass til den store fortellingen. Her er det
ikke storslåtte sang- og dansenumre og ingen aktualiseringsgags for det
eldre publikum, noe som det har vært ganske rikelig av i de siste
elevforestillingene. Det savnes heller ikke, fordi historien i seg selv er
så engasjerende. En periode etter pause er det riktignok
oppløsningstendenser i historien, men det strammer seg godt til igjen.
Hemmeligheten
Noe av hemmeligheten med bokens popularitet er at det er guttungens
synsvinkel som gjennomsyrer hele historien. Det er noe suggererende og
samtidig dypt skremmende over det å være et barn på havsseilas blant
kjeltringer og eventyrere. Og så er det tvetydigheten i figuren Long John
Silver som har en appell langt bortenfor Sabeltanngrimasene. Disse
kvalitetene har skuespillerelevene vært dyktige til å fange opp.
Lagspill
En fundamental styrke med forestillingen er dessuten humøret og
samholdet i truppen. Det henger nok sammen med settingen: Kanskje dette er
eneste gang i sin profesjonelle karriere at disse skuespillerne har et
totalansvar for hele produksjonen og har et kollektivt eierskap til det
publikum møter fra A til Å. Det preger hele stemningen i teltet og gjør
at vi føler oss ekstra rike etter skattejakten.
FORESTILLINGSKRITIKKER |
|
|
