STORT VINGESPENN

Doble vinger 
Anmeldt av Ole Andreas Sandberg, freelanceskribent

Sted: Hamar Domkirke
Tid: Torsdag 16. august

Det var duket for variert, modernistisk tonsetting og gjennomreflektert tekstframføring, da forestillingen "Doble vinger" gjestet Hamar domkirke torsdag 16. august. De medvirkende var Heidi Tronsmo med sang, Tori Snerte med fløyter, Maja Bugge med cello og Frode Berntzen med gitarer. Atmosfæren rundt denne oppsetningen passet så godt som perfekt for det alvor og den ettertanke de unge musikerne ville sette på dagsordenen. 

Utenfor domkirkens sakrale ro, silte nemlig regnet fra en mørklagt hvelving, med innslag av lyn og torden. De utenforliggende naturkreftene stod i levende kontrast til collagen som ble presentert i det store kirkerommet. Collagen, som altså bestod av både poesi og toner, tok opp temaene vennskap og kjærlighet.

Regissør bak oppsetningen er Hege Gabrielsen. Hun har gjort en kompetent jobb med å krysse et moderne musikalsk uttrykk med poetisk lek og alvor. Musikkens minimalistiske og iblant suggererende innslag, vartet fint opp til muntlig framføring av et bredt spekter tekster. Tekstene stammet både fra eget repertoar, fra oversettelser av Vesna Parun og Slavko Mihalic, og fra kjente navn som Lars Saabye Christensen og Inger Hagerup. Utøverne var flinke til å utnytte det auditive rommet i domkirken. Dette gjorde de ved å framføre tekstene fra forskjellige kanter i rommet, noe som gav følelsen av en større kommunikasjon enn det vanlig, sentrert sceneframføring gir. Et øyeblikk møttes også kommunikasjonslinjene i et bevisst forvirrende uttrykk, liksom for å reise kritikk mot dagens fremmedgjørende massekommunikasjon.

Framtredene i lydbildet var Frode Berntzens traktering av ulike gitarer med varierende effekter. Han vekslet mellom rent akkompagnement, progressiv oppbygging og solopariter. Noe i bakgrunnen bidro Tori Snerte med fløyter og Maja Bugge med cello, mens Heidi Tronsmo demonstrerte en bærende sangstemme, som skape varians i forhold til opplesningen som preget store deler av collagen. Litt beklagelig var det kanskje at ikke flere fant veien til domkirken denne torsdagen, framføringen hadde fortjent mer oppmerksomhet. Samtidig passet det utmerket med et lavmælt og lite publikum som samsvarte med forestillingens litt innadvendte preg. Oppsetningen hadde også en godbit som Maja Bugges framføring fra J.S. Bachs Cellosuite i G-dur på lager. Collagen var ganske intenst satt opp, tekstene med melodiene fulgte hverandre fortløpende, og det hele var over på en time. Til stående applaus.  

Det eneste det eventuelt går an å rette kritikk mot når det gjelder Doble vinger som forestilling, var stemmebruken til aktørene. Dessverre hadde tekstinnholdet en tendens til å forsvinne litt i det store kirkerommet. Det ble til at jeg hørte på helheten, isteden for å konsentrere meg om detaljene. Framføringen hadde kanskje fungert bedre om aktørene hadde lest høyere, eller eventuelt hadde nedtonet de musikalske effektene. Kanskje hadde en bedre oppøvet stemmekontroll gjort forestillingen mer forståelig. Til tross for dette var Doble vinger i det hele en magisk stund.

FORESTILLINGSKRITIKKER