Her hersker et fysisk, stilisert og fortettet uttrykk, kledd i en skrekkfilmlignende stemning - med rom for finurlige og vakre detaljer. Helhetsblikket er påtagelig, fra ensemblespill til samspillet mellom regi, scenografi, lys og musikk. Her er alle de nevnte aktørers formmessige kapasitet som historiebelysere hentet ut, og føyd sammen på heldig vis.

Malerisk
En tredelt scene møter oss - tre ulike rom i huset, på rekke og rad, som en negativremse. Disse rommene omkomponeres stadig i løpet av forestillingen ved at veggene flyttes - og scener utspiller seg samtidig i de forskjellige avdelingene. Gjennom lyssetting, brede penselstrøk på kulissene og skuespillernes stillistiske positurer og kostymering/sminking, kommer også et sterkt malerisk aspekt frem.

I denne rammen foregår historien om Gregor Samsa som en morgen våkner og finner seg selv forvandlet til et insekt, ute av stand til å overholde sine forpliktelser overfor familie og arbeidsgiver. Fra første øyeblikk han velter ut av døren og gir sitt nye Jeg til kjenne, vekker han massiv avsky, og blir dømt til en innestengt tilværelse på sitt eget rom, mens familien på utsiden gjør sitt ytterste for å fortrenge hans eksistens. I den grad de kommer ham i møte, er det for å pine og torturere ham, i en slags oppfattelse av selvforsvar. Sympatien havner på Kafkas vis hos den utstøtte, mens Det Virkelige Monsteret - den kyniske Omverdenen, er det som begynner å lukte insekt. I denne oppsetningen er dette aspektet blitt besynderlig gripende og relevant.

Nærmest urørt språk
Strømgren er effektiv både i sin dramatisering og regi. Han har tillit til at vi ikke behøver endeløse tirader for å forstå en situasjon. Morens nervøse latter, søsterens kjærlige blikk, farens tikkende famling, og ikke minst husholderskens urovekkende, innbitte omgang med skurekosten - med et tempo som er halvert i forhold til de øvrige karakterenes, setter Samsas omverden godt på plass. For ikke å forglemme Prokuratorens demonstrative ene vipp på stolen - med tilfølgende krafsing på bordplaten - når han kommer for å forhøre seg om hvorfor ikke Samsa er kommet på jobb. Den Losjerende, som familien har forsøkt å holde Samsa skjult for, som lar trekkspillet sitt puste oppgitt istedenfor å gjøre det selv, når han finner ut hva som befinner seg på det avstengte rommet.

Istedenfor å gå inn og bearbeide Kafkas språk, har Strømgren valgt å la det stå nærmest urørt - men dermed måttet ta et nytt valg: Gjennom å stå fast ved det litterære som litteratur og det teatrale som teater, anerkjennes genreulikheten, og tekst og spill lever således sammen i gjensidig kommenterende form, fremfor å tvinges sammen på siamesisk vis. At Samsa snakker i en oppstyltet, gammelmodig og nesten veloppdragen form mens han finner seg selv forvandlet til et avskyelig kryp, har unektelig en komisk funksjon, men det blir også til en regi-påstand om at det forringer ikke teateropplevelsen vår om vi ikke ´glemmer at vi er i teatretª - som liksom skal være det ultimate bevis på en forestillings uovertruffenhet.

Angstvekkende skrekkfilmregi
At det er flettet inn antydninger til en kjærlighetshistorie mellom Den Losjerende og søsteren Grete, holder så lenge det er antydninger - men det kler ikke verken forestillingen, Kafka eller Strømgren at denne blir fulgt opp ytterligere på slutten. Man kunne også kanskje ønske seg at han hadde belyst sterkere Samsas ´gradbøyningª - at Samsa fra Kafkas hånd i løpet av novellen blir mer og mer et insekt, jo mindre forståelse han møter fra omverdenen - dessuten antydningene om at han oppi det hele har et valg. Ved å ikke kle Samsa opp i insektkostyme, kunne dette muligens vært lettere å ta tak i. Nå er det allikevel lett å godta Strømgrens angstvekkende skrekkfilmregi, med en Samsa som en slags avskyelig alien - idet det er et gjennomført valg - og fordi potensialet som ligger i det blir utnyttet. Av en svært opplagt Øyvind Gran som Samsa - men i denne helhetsforestillingen er det like nærliggende å trekke frem en annen aktør: Alle.