Folk og røvere i Kardemommeby på Nationaltheatret er en virkelig god og gjennomført oppsetning. Her er det jobbet hardt for å unngå en statisk repetisjon av kjent stoff, både gjennom de enkelte scener og gjennom uttegningen av de enkelte karakterer. Regissøren har krydret med enkelte uortodokse innslag, som det ikke er opplagt at forfatteren i sin tid ville akseptert, og gjort dette til en festforestilling for barn og voksne.

Festlig
Skuespiller Lynne og regissør Mørk-Eidem har funnet mye stofftilfang i myten om frisøryrket som homsefag. Men det er gjort på en så festlig måte at barberer Sørensen ikke framstår som en blødme. Hans kjærlighet til musikk og livets andre sanselige gleder er av det maniske slaget, en vilje til aldri å la det grå og triste få herredømme i småbyen. Utstyrt med taktstokk framstår barberer Sørensen som mye av selve den underliggende kraft i Kardemomme-stemningen. Lynnes bidrag i forestillingen er i det hele tatt verdt å merke seg, han er en førsteklasses tilskudd i et navnesterkt ensemble.

Kreative variasjoner
På samme måte er en rekke andre karakterer utstyrt med relativt ekstreme personlighetstrekk. Det gir grunnlag for å trekke humoren i scenene lenger, og skape små spill i spillet. Kreative variasjoner i musikkarrangementene skaper humør og temposkift underveis. Plutselig slår byens musiske talent ut i full blomst når kaptein Sorte Bill framføres midt i Kardemommefesten. Eller befolkningen tar et kollektivt dansenummer for å hylle den stramt antrukne trikkefører Syversen (Anders Dahlberg). Tante Sofie (Marit Adeleide Andreassen) og Tobias i tårnet (Lars Wikdahl) er mer tradisjonelle tolkninger som står fjellstøtt innenfor Egners egen ramme, mens tolkningen av både Kamomilla (Marian Saastad Ottesen) og Tommy (Jan Gunnar Røise) er insisterende barnslig på en litt for slitsom måte.

Supertrio
Trekløveret Kasper, Jesper og Jonatan er selve den dramatiske kjernen i Egners skuespill, og et knippe roller som henger høyt i norsk teaterhistorie. Henrik Mestad, Mads Ousdal og Morten Faldaas gjør ikke skam på tradisjonen. Ikke minst sistnevnte tilfører en ny dimensjon ved røverlivet, som mørkeredsel og lengsel etter trygghet. Faldaas utfolder hele sitt komiske talent på uimotståelig vis. Teaterlekeren Mørk-Eidem kan ikke dy seg når han på lydsiden utstyrer en relativt ufarlig utseende løve med skikkelig løvebrøl så man skvetter til.

Distanse
Oppsetningen ivaretar den Egnerske stemning, livsutfoldelse og hyggelige spenning på en helhjertet måte. Likevel er det en distanse i tolkningen som skaper en dobbelhet i framstillingen av Kardemommelivet – for den som vil se det. Politimester Bastians (Per Egil Aske) tilstivnende smilemaske og det stramt idylliserte forholdet til fru Bastian (Liv Bernhoft Osa) gjør at en lurer på hva som egentlig plager dem. Hva slags kontroll er de redd for å miste? Og hvorfor virker det som  barberer Sørensen er så redd for at festmusikken skal stoppe opp? I en litt mørk stemning danser Tommy og Kamomilla rundt en sliten ballongselger og stikker infamt hull på ballongene hans, en etter en. Om svaret ikke er opplagt, gir blant annet denne scenen grunnlag for å spørre om livet i Kardemommeby også har sine vanskelige sider, slik denne oppsetningen framstiller det.