Med jevne mellomrom diskuteres om teateroppsetninger for barn er for flittige med pekefingeren, og at det går utover den kunstneriske kvaliteten. Musikkspillet Pinocchio anskueliggjør kjernen i problematikken: Det er måten det gjøres på som er avgjørende. En klar moralsk problemstilling er et utmerket utgangspunkt for å lage teater, og en uttalt moral kan være et vitalt kunstnerisk kraftsentrum.

Oppgjør med slaraffenland
Pinocchio spruter av energi. Et samspilt ensemble med meget talentfulle barn i viktige funksjoner, har et tydelig engasjement i å formidle dette orginale og merkelige mesterverket fra 1800-tallets mangfoldige italienske kulturbilde. Den revolusjonære forfatteren Carlo Collodi og den norske radikaleren Klaus Hagerup viser det ideologiske fellesskapet mellom revolusjonsiver og dannelsesborgerskap: Det er ved egen innsats at man kan ta grep om eget liv. Blir man bedøvet i slaraffenland, venter skjebnen som esel, som trekkdyr for de rike oppe i åsen. For det finnes alltid noen som vil profittere på din egen sløvhet. 

Styrke
Pinocchios vei er å bli klar over både valgmulighetene og egen styrke. Det er usedvanlig deilig når han viser lurefantene Erling Rev og Sussi Katt hvem som er sjef. Et lettelsens sukk går over publikum når de får som fortjent. Men dette er nå bare en side, og vel den mest rasjonelle, av denne merkelige historien. Formen er eventyrets og drømmens, og det er evnen til å anvende denne formen som har gjort historien udødelig. Det er denne spesielle måten å fortelle den moralske historien på, som oppsetningen ved Det Norske Teatret i stor grad har lykkes i å ivareta.

Ujevn 
Det betyr ikke at forestillingen er god på alle punkter. Øyunn Bjørge er drivende dyktig som Pinocchio, og har nær kontakt med stødige Sigve Bøe som Gregers. Harald Heide-Steen jr. har i Gepetto fått en rolle som passer ham godt, og han er flink til å skape stemning. Men inni mellom savnes en mer energisk tolkning. Erland Bakker og Katrine Blomstrand er en hardtslående og umiotståelig skurkeduo. Men fordi 1. akt blir for statisk i selve forløpet (det bedrer seg etter pause), blir det litt for mye mas fra de to. Jon Eivind Gullord er i praktslag som dukketeaterdirektøren Mangiafoco, med Talibanske forbindelser. Regissør Ola B. Johannessen har ikke minst lagt mye arbeid i barneopptrinnene. Her er det innsats, presisjon og sceneutstråling som bidrar til å løfte oppsetningen. Som musikkspill betraktet er det litt for svakt både på tekst og melodi til at taket helt skal løfte seg. Men det ødelegger ikke vitaliteten og engasjementet i forestillingen.