”Og du dør så langsomt at du tror du lever”, er tittelen på en diktsamling som den unge poeten Bertrand Besigye ga ut for noen år tilbake. Formuleringen kan også sies å angi grunntemaet i Lars Noréns stykke som nå går på Det Norske Teateret. Livet forstått gjennom døden er det umiddelbare utgangspunktet for Norén. Dødens gåte er løst, men tilbake i det dennesidige, i det livet man levde, befinner den virkelige gåten seg.

Det er et krevende tema som Lars Norén de siste årene har beskjeftiget seg med. Med døden som kilde til erkjennelse om livet, henledes tankene til Lev Tolstojs fortelling om den eiesyke Ivan Ilitsjs smertefulle død. Men der Tolstoj valgte en overordnet realistisk og moraliserende fortellerteknikk, er Noréns omgang med døden og livet rammet inn av flertydighet og symbolisme. Noréns er ikke den som tilbyr lett tilgjengelige svar, men vil heller overlate til publikum selv å finne sine egne tolkninger og mulige svar. Den objektive forståelse underordnes hver enkelts subjektive fortolkning.

Samtaler i dødens venteværelse
I ”November”, dødens måned, møtes fire nylige avdøde personer. Gjennom deres beretninger og samtaler konfronteres de med seg selv og hverandre i en søken etter selverkjennelse og en identitet i det livet som var. De synes i utgangspunktet ikke å ha annet til felles enn døden,  men etterhvert som stykket skrider fram, avtegner det seg et ytterligere skjebnefellesskap som setter både deres liv og død i et klarere lys.

Vi møter et middelaldrende ektepar, spilt av en inspirert og opplagt Bjørn Floberg og en stilsikker Britt Langlie. De har levd i et konvensjonelt ekteskap uten de store spenninger. Døden, forårsaket av en bilulykke, har ikke frembragt en forsoning dem i mellom, og bebreidelsene fra det forgangne liv lever videre. Barnet som de ønsket seg, men aldri fikk, forfølger dem da som nå.          

Kontrast
I skarp kontrast til dette kjølige og avstemte forholdet, står to unge mennesker som av ulike grunner valgte å gi sine liv et endelig dolkestøt. Den sanselige og følsomme piken, spilt av debutanten Kirsti Stubø, kaster rastløse blikk tilbake på et liv fylt med et oppjaget kjærlighetsliv med svik som grunnstemning. Det viser seg at den aldrende mannen har stått sentralt i hennes liv og i dette øyeblikk vendes hennes kjærlighet og smerte mot ham. For ham var hun et tankeløst sidesprang, og han oppgir henne da hun legges inn på et sykehus for sinnslidende. Sammen med sin kones bebreidelser er denne pikens skjebne en av livets alvorlige etterlatenskaper som han nå tvinges til å se inn i hvitøyet. 

Ole Johan Skjelbred-Knudsen kler den siste personen, en ung innvandrerungdom, på en overbevisende måte. Kledd i sort treningsbukse og skinnjakke, bærende på en bensinkanne, forteller han sin historie. Hans selvmord var et desperat rop om hjelp fra en som sannsynligvis ville bli sendt tilbake til Tyrkia, på grensen til Irak. Her møter vi samfunnsrefseren Norén med klare stikk til både den svenske og norske øvrigheten. Den eldre kvinnen og legen representerer denne, og står således med et delansvar for den unges død.           

De fire parallelle historiene ender altså opp med å utfylle og forklare hverandres liv og deres utgang i døden. Billedlig viser Norén dette helt tydelig i en scene hvor alle skuespillerne rent fysisk tvinnes inn i hverandre.   

Språkets flertydighet og begrensninger
Flobergs person har et komisk skjær over seg og synes å parodiere deler av 68-erne, ikke minst med sin flåsete anti-amerikanske profil. Han har et lidenskapelig forhold til bøker og strør underveis om seg med halvfordøyde sitater. Det er også gjennom ham vi får en rekke konkrete referanser underveis til forfattere og intellektuelle. Likevel er det verken Kissinger, John Milton (eller Milton Friedman som han blir forvekslet med), som synes å være Noréns viktigste referanseramme.

På et dypere plan og reflektert i dialogene nærmer han seg viktige elementer i moderne  språkfilosofi. Den unge jenta spør et sted: ”Forstår de skilnaden mellom korleis noko blir sagt og korleis det så blir oppfatta?” Sammenhengene ordene faller innenfor er temporær og ikke absolutt. Språkspillene, som Wittgenstein kaller det, er avhengig av en bestemt kontekst og kan ikke direkte overføres til en annen. Forståelsen er flytende og er en del av språkets innebygde flertydighet. 

Klarhetens lys
Hvor bevisst Norén er dette språkfilosofiske aspektet er uvisst. Det er likevel sett i lys av dette skjebnedrama på dødens terskel, et uttrykk for det klarhetens lys som her kastes over ens liv.  Først nå ser man og forstår det som mens man levde var rammet av språkets vilkårlighet og uklarhet. Døden setter livet man har levd inn i et mer uhildet perspektiv friere for tvetydigheter.

Men det er langt i fra et guddommelig språk som de fire nå er i besittelse av. For også her har språket sine begrensninger samtidig som dets betydning spisses. ”Kleda finst framleis. Møblane. Og ordet…. Men språket som dei må ha tilhøyrt…. Kvar fins det?”, utbryter mannen. Dialogene manes fram til ett ytterpunkt der svar ikke lenger finnes. Dette vitner om at forklaringer på alle livets gåter ikke kan oppdrives, selv ikke i dødens venteværelse. På et punkt vil forklaringer ikke finnes. Her strekker ikke språket til. Vi må bare godta at det er slik, ville Wittgenstein ha sagt. 

Krevende tekst ikledd vakre bilder
Norén har som regissør gjort mye ut av en i utgangspunkt vanskelig og krevende tekst. Om han har gjort den lettere tilgjengelig er derimot tvilsomt. Bevegelser og skarpe brudd med lys og mørke tilfører stykket en dynamikk og fremdrift i et drama som fort kunne blitt stillestående. Dette til tross savner dialogene en nerve og intensitet som rører en umiddelbart. Ens egen utilfredshet over ikke å bli beveget, henger muligens sammen med det omfattende tolkningsarbeidet der man hele tiden leter etter noe håndfast som kan rettlede en og antyde mulige svar.

Det å nøste opp alle trådene, finne sin personlige tolkning som kan gi mening til symbolikken, er en side ved teateropplevelsen. Et teaterstykke som bare retter seg mot publikums egen forståelse av og refleksjon over stykket, glemmer imidlertid teatrets estetiske verdi. Her kan  bildene gjøre inntrykk mer enn selv teksten. Dette er ”November” sin absolutte styrke. Vakre pastisjer som bæres oppe av fire dyktige skuespillere er en opplevelse selv når man sitter igjen med flere spørsmål enn svar. Og ofte er det spørsmålene som skaper ettertanken og ikke de ferdige fabrikkerte svarene. Ønsker du det siste, kan jeg fraråde å se ”November”. Vil du se vakker teaterkunst, oppsøk Det Norske Teatret.

Jan Flæte

FORESTILLINGSKRITIKKER