Full fest på stedet hvil

Festen Av Thomas Vinterberg/Mogens Rukov/Bo Hr. Hansen .  Den Nationale Scene, Bergen.

Anmeldt av Ingvild Bræin
Først publisert i Klassekampen, 15. januar 2002

Instruktør: Vibeke Bjelke
Med: Gard Skagestad, Kim Sørensen, Ingunn B. Øyen, David Allen, Anna Bache-Wiig, Bjørn Sothberg, Inger Heldal med flere

På et stort lerret ser vi sønnene i huset komme gående opp mot teaterbygningen. Christian forteller i mobiltelefonen at han prøver å få et glimt av fjellene, og Michael kommer drassende og kranglende med kone og bagasje. Det håndholdte kameraet går ved et tidspunkt i alle retninger, så vi forstår at dette er skikkelig dogmefilmete. Denne innledningen er i følge instruktør Vibeke Bjelke en hilsen til Thomas Vinterberg, samt en opplysning om at jada, vi vet det egentlig er en film. Dessuten plasserer den oss i Bergen. Godt, filmsnutten sier sitt, og så går teppet opp og teatret overtar. Eller gjør det nå det?

Familie og venner er samlet i Helges sekstiårsdag. Christian reiser seg opp og sier: "Far, jeg har en grønn og en gul tale. Hvilken vil du ha?" Han velger den grønne, og så kommer talen "Da far skulle bade", om fars seksuelle misbruk av Christian og den nå døde tvillingsøsteren Linda gjennom barndomsårene. Derfra rakner festen og sminken og fasadene mer og mer, til alt til slutt går opp i limingen. Men historien er sin sak. Jeg skal på ingen måte hevde at den er uvesentlig eller bagatellmessig. Men dogmefilmen Festen, som er blitt stående som et spesielt stykke filmkunst, er blitt vel så spesiell på grunn av sin form; man har vært opptatt av måten å fortelle noe og skape noe på. Når den skal inn på teaterscenen, kunne man håpe det var fordi man mente teatret kunne bruke denne historien på en interessant - og unik for seg - måte. Men der teatret skal ta over for filmsnutten, skjer det egentlig ikke noe annet enn at det ikke rister mens vi ser på.

Forhåpningene om at det skulle ligge litt andre motiver til grunn for å lage en sceneversjon, har ført til disse oppsummeringene. Om jeg lar dem ligge, skal det sies at det er ingen vanskeligheter forbundet med å sette blåkopien av forløpet i Festen opp på scenen. Innenfor den realistiske teatertradisjonen, som er i slekt med den realistiske filmtradisjonen, viser det seg fullt mulig. Det er heller ikke mye å arrestere skuespillerne for. Instruktør Bjelke har fått frem gode og saftige karakterer, eksempelvis i skikkelsene Michael (Kim Sørensen) og Mette (Anna Bache-Wiig).

Andre ting er ikke like overførbare. Filmmediet kunne la den avdøde søsteren spøke i Christians hode, teatret kunne med fordel avstå fra det. Å ha en død søster sittende i trappen eller stående i badedøren i store deler av forestillingen, vekker verken gys eller skaper flere dimensjoner, eller hva som nå er meningen med det.

Tilløpene til å ta innover seg at man er i teatret faller ikke særlig heldig ut. For eksempel gjør ikke det å et par ganger vende seg direkte mot publikum under talene, for å gi oss en følelse av at vi også er med på festen, så mye fra eller til. Det er ikke spesielt utfordrende eller ubehagelig, noe det kanskje burde vært, om man med dette faktisk hadde til hensikt å involvere de levende menneskene der ute på en eller annen måte.

Uansett koker disse innvendingene ned til at jeg ikke er tilfreds med en teaterversjon som verken bringer stoffet eller teatret videre. Teatersjef Morten Borgersen svarer i programmet, på spørsmål fra seg selv om hvorfor man skal bringe en dogmefilm inn på teatret: "Det handler om utprøving av formspråk både på scenen og på lerretet og at begge formspråk etter hvert tar opp i seg elementer fra hverandre. Eller utvikler nye muligheter for stoffet i sitt nye medium." Denne utprøvingen og utviklingen er nettopp det jeg etterlyser, men som ikke er lett å få øye på, derimot er det lettere å få øye på elementene som tas opp fra filmen som medium. Veien er kort mellom film og teater. Jeg skal ikke legge skjul på at denne anmeldelsen skrives av en som ønsker den var litt lengre.


FORESTILLINGSKRITIKKER