Torshovteatrets oppsetning av Jon Fosses Vinter er et lykkelig sammentreff av flere omstendigheter. Fosses fortettete og minimalistiske teaterkunst finner seg godt til rette på Torshovteatrets intime scene. Både Fosses marginale språk og, ikke minst, alle de usagte betydningene blir godt tatt vare på av den litauiske regissør- og komponist-duoen og av de to norske skuespillerne.

Fantasien som teaterscene
I programmet til oppsetningen av Vinter uttaler den litauiske regissøren Oskaras Korsunovas megetsigende at "teatrets rom er i publikums fantasi". En slik tanke må være et godt utgangspunkt for å gi seg i kast med Jon Fosses dramatikk. Fosse er kjent for å rendyrke den minimalistiske stilen; unødige detaljer og opplysninger skjæres bort og tilbake står et nakent hverdagsspråk. Når Fosse samtidig tar for seg menneskelivets store temaer, er det kanskje ikke så vanskelig å forstå hans internasjonale suksess. Fosses tekster åpner mange rom, både for regissørens, skuespillernes og publikums fantasi.

Korsunovas’ grep er å skape en ribbet scenografi, der det meste av stykkets finstemte nyanser overlates til skuespillernes evne til å betone, improvisere og visualisere. Som et stille akkompagnement forsterkes deres følelsesmessige svingninger kun av lyssettingen og komponisten Gintaras Sodeikas særegne musikk.

Den vanskelige kjærligheten
Det er noe tilfeldig og nesten usannsynlig i møtet mellom familiefaren og den prostituerte. Til å begynne er det naturlig nok han som er mest tvilende og avvisende; han har ikke tid, han skal i et møte. Hun gir seg imidlertid ikke; hun blottlegger sin sårhet og sårbarhet, og de ender opp på hans hotellrom. Her skjer det noe mellom de to; det føles som om de alltid har kjent hverandre.

Kanskje er det en gnist av kjærlighet, kanskje er det kun et fysisk begjær eller behov for menneskelig nærhet? Her er Fosse tro mot sin dikteriske agenda; språket klarer ikke å uttrykke de uklare følelsene og kontakten mellom de to er så skjør at den hvert øyeblikk truer med å bryte sammen. Allikevel er det mannen som plutselig våger mest; han synes villig til å ofre alt for kjærlighetens mulighet.

Selv om Vinter kanskje gir oss mer å holde fast i enn hva som er vanlig i Fosses stykker, er det likevel det allmenne som griper mest i denne kjærlighetshistorien. For også i dagliglivet er det alltid et usannlighetens skjær over kjærlighet. Også i dagliglivet handler kjærlighet om usikkerhet, redsel og mot, og de fleste har opplevd hvordan språket kommer til kort på det følelsesmessige plan.

Teaterkunst
Det er vanskelig å tenke seg Fosses dramatikk et annet sted enn på scenen. Mens for eksempel Ibsens idedramaer gjør seg godt som lesestykker, vil Fosses stykker måtte miste enormt ved å bli henvist til to permer. Øystein Røger og Ågot Sendstad i rollene som henholdsvis Mannen og Kvinna underbygger denne påstanden.

Når Sendstad kan si den samme setningen opptil fire-fem ganger, er det ikke lenger innholdet som er viktigst, men måten det blir sagt på. Og når Røger forholder seg taus de fem-ti første minuttene av stykket, er hans kroppsspråk og mimikk allikevel full av mening.

Samtidig klarer både Sendstad og Røger å fremstå som troverdige mennesker; her er det ingen nyanser av overspill, kun en var åpenhet i møtet med den andre. Begge evner å gi stykket den menneskelige dimensjonen som Fosses tekst bare antyder.

Torshovteatret har med Vinter vist at det er villig til å satse utradisjonelt, og at det klarer å løfte det minimale til stor kunst.
 
FORESTILLINGSKRITIKKER