Gjenkjennelig
Forfatteren og dramatikeren Rune Belsvik kan kunsten å frigjøre seg fra konvensjonene og samtidig spille på gjenkjennelige erfaringer i både voksne og barns liv. Lite er mer treffsikkert en absurd teater som fungerer. Frigjøringen fra det realistiske løfter fram det universelt gyldige i situasjonene. Regissør Line Rosvoll og et uhyre velspillende ensemble har vist å utnytte disse kvalitetene og har skapt en virkelig god og særpreget teaterforestilling. Den handler om drømmer og lengsler, å bli klar over og glad i seg selv som den man er.

Ikke akkurat Disney
Det er litt av noen typer som surrer rundt i landet ved bekken. Dustefjerten (Bjørn Jenseg) er den snille og dustete typen som en dag kommer over et egg. De andre erter ham med at han har lagt det selv og skal bli far. Så kommer plutselig Andungen (Morten Espeland), og Dustefjerten blir nettopp en slags far for den intense skapningen som spør og snakker om alt. Like energisk er Bollefisen (Joachim Rafaelsen), som har tatt mål av seg til å bli berømt i utlandet. Oktava (Gry Woxholtt) er veldig opptatt av å være forelska, men ikke i Bollefisen. Kavringreven (Svein Roger Karlsen) legger ned protest når de skal bygge opp til den tradisjonsrike Marsipanfesten. Han vil heller ha gullfisken sin, en gullfisk han riktignok aldri har hatt før, og nettopp derfor. Berghøna, deres eget orakel, må hjelpe dem videre, og veien går til Holesnusken (Nils Sletta), en vanskelig type å komme innpå. Vi er med andre ord så langt unna Disney som en kan tenke seg.

Livlig
Det er tydelig at ensemblet har funnet stor glede i å levendegjøre dette universet, og denne entusiasmen smitter oss som ser på. Alle intensjoner taes på alvor og spilles ordentlig ut. De løfter godt sammen. Regimessig kunne det vært jobba enda mer for å fram den røde tråden i historien. Men på den annen side: Barn lar seg ikke på samme måte som voksne frustrere over det de ikke umiddelbart begriper. En del av spillet, og nok i meste laget, lever mest i det verbale. Da er det litt sjenerende at Nils Sletta kan være vanskelig å høre alle ordene til.

Visuelle gleder
Det er ikke minst kostymer og sceneutrustning som bidrar til å etablere den selvstendige verdenen, helt fri for all tidsregning. Kavringrevens kostyme er et eksempel. Han har en slags kappe i vattert ull med sjokoladebrune flekker der strie, tjukke hår er trukket gjennom drakten fra innsiden. Kavringreven gjør seg også bemerket med sitt fabelaktige bakeri. Deler av forestillingen står han tilbaketrukket under sitt aluminiumsoppheng fullt av skrammel og dingser, han sveier på sitt maskineri, en samlebåndgreie tilsynelatende laget av et trommesett. Her baker han kjempemuffins og spruter melis over. Også gester og fakter er elementer som publikum biter seg merke i og leker med etter forestillingen.

Førsteklasses
I sum er dette en barneforestilling av førsteklasses kvalitet. Det er sjelden jeg ser teater som er så gjennomført tiltalende og samtidig har et så egenartet formspråk. Det utvider opplevelsen av verden for både barn og voksne.
 
FORESTILLINGSKRITIKKER