Poeten Baal vandrer omkring med sin inspirasjonsgivende brennevinsflaske i hånden, alltid litt fremmedgjort for omgivelsene. Tilbedt som poet og hatet for sine grusomheter. Han blir ikke bare tilbedt, men også elsket, og det er vanskelig å si om det er på tross av eller på grunn av sin ondskap. Han ser hver kvinne som nok en utgave av "Kvinnen", og bruker dem og dumper dem slik han lyster. Han er forfyllet, skruppelløs, ansvarsløs, han ødelegger mennesker for livet, eller voldtar og dreper dem. Men hva er det som driver ham?

Baal er et av Brechts tidligste stykker (1918), som han omarbeidet flere ganger (DNS' bruker versjonen fra 1955). Interessant nok trekker Brecht frem nettopp drivkreftene til Baal som det han igjennom alle bearbeidelsene fant å være viktig: Det menneskelige behov for nytelse, søkenen etter noe stadig bedre.

Baal dreier seg om intethet, har Eric Bentley skrevet. En fortelling om et menneske som mangler et jeg, eller overbevisning om at det i det hele tatt fins noe jeg. Vi kan lese Baal som et menneske, men også som uttrykk for visse krefter og motivasjoner. Eller som en påstand om en mangelsykdom. Har man ikke noe "jeg", og fra den posisjonen søker den ytterste nytelse og utlevelse, er det kanskje ikke opplagt at man behandler andre som noen "jeg" heller.

I Morten Borgersens oppsetning er Baal (Bjarte Hjelmeland) en slags poetisk-destruktiv rockestjerne, allerede varslet ute i gangen med plakater av bl.a. Jim Morrison og Sid Vicious. Han spiller gitar og slynger sine visdomsord ut fra podiet til bravorop fra tilhørerne, mens de store spørsmålene stadig er: Fins det mer vin? Flere forlagsavtaler jeg kan hånflire av, flere kvinner jeg kan feie over? Han gir seg uhemmet hen, inntil noen sier at de elsker ham, da spenner han hver muskel og sier "jeg har deg opp i halsen".

Oppsetningen er kanskje mer helhetlig enn Brechts manus, som er sagt å være noe springende.Til gjengjeld har den noe ufarlig ved seg, et slags ønske om å jevne ut et og annet, som jeg finner problematisk. Baal viser sårbarhet. Når han har forulempet en kvinne på det groveste og hun forsvinner, får han klump i halsen og stirrer liksom angrende etter henne. Jeg er ikke sikker på om jeg liker forsøket på å forstå Baal slik. Slik blir han mer til en helt vi vil ha: en antihelt som er god på bunnen, selv om det er langt inne. Hva får han sagt fra den posisjonen (som ikke er sagt før)? Ambivalensen hans ligger på et annet plan.

Andre problemer er forbundet med klisjeer, løsninger vi har sett for mange ganger. Som introduksjonen av vennen Ekhart, som blir en slags knappestøper fra Peer Gynt. Han står avsides og stirrer, i et grønt lys, som et ondt varsel, en påminnelse om alle tings ende. Og slipper høstløv ned på bakken. Videre har jeg lite til overs for at det må bringes nok en reporter inn, i aktualitetens, hipphetens eller drivets navn. I likhet med Baals husvertinne, som er som hentet ut fra et revynummer, blir dette bare humoristisk eller sprelsk der det overhodet ikke er påkrevet. Forestillingen bærer også preg av mange "rett opp og ned-monologer", hvor den statiske tekstfremføringen blir tillagt uendelig betydning. Ellers er det mye nakenhet, grafsing, stønning, ballekniping og ustyrlige hoder på vei opp under kvinneskjørt, uten at det egentlig sier det minste om drøyheten i tematikken. Eksplisittheten er ikke problemet, men insisteringen på at nettopp den er provoserende og slagkraftig. Da er musikken, komponert av Lars Horntveth, mer bredderik og overbevisende. Her er uro, humor og suverenitet tilstede uten å bli ufarliggjort eller entydiggjort, musikken stoler på seg selv og sin relevans for det øvrige.

Det fins også scener som fungerer godt, som når Baals elskerinne Johanna, 17 år og jomfru inntil for et minutt siden, utbryter "eg føle meg så skitten" - henrykt og oppspilt. Her kommer en viktigere ambivalens til syne, den som jo i grunnen er det farlige, interessante og essensielle ved Baal og alt han setter i gang. Sistescenen, hvor Bjarte Hjelmeland belyser kreftene som kjemper i Baal selv når han synger på siste verset, er også god. Helt til vi får nok en klisjé; han kravler opp på podiet, mens menneskemassen står på et podium på andre siden, imot ham. Lyset fader ned over ham, mens massen blir stående igjen i lyset.

 
FORESTILLINGSKRITIKKER