Etter alt medieoppstusset rundt tre sekunders nakenhet i I blanke messingen, åpner Gjøkeredet med en hel flokk nakne menn som henger i et stillas - mye lenger, helt uten videre, og helt uten medias hjelp. Der henger de til de faller ned, og åler seg langs gulvet og ut. Det er i grunnen mye dette forestillingen dreier seg om. På denne psykiatriske institusjonen blir pasientene avkledd all motstand ved å bli hengt opp på et reglement, til de til sist utmattet faller ned og begynner å krype.

Det er mange ting som kan diskuteres etter denne forestillingen. Medisinering og behandlingsformer av psykisk syke, og - i forkant av det - diagnostisering. Bruken av tvang innen psykiatrien. Instruktør Bjørn Melander har imidlertid laget en langt åpnere forestilling, som gjør at dette institusjonssamfunnet med sin maktstruktur og sine metoder også får høy overføringsverdi - helt opp til verdenssituasjonen. Eksempelvis får USAs kneblingspolitikk seg et både direkte og indirekte spark. Og når to pasienter konkurrerer om hvem som er mest gal, låter det omtrent slik:
- Jeg er så gal at jeg innrømmer at jeg stemte på Bush ved forrige valg.
- Jeg er så gal at jeg har stemt på Bush to ganger.
- Jeg skal stemme på Bush neste gang også.
- Jeg tar av meg hatten.

To ting står særlig sentralt i denne oppsetningen: Undertrykkelsen og Mennesket. Hva gjør undertrykkelsen med mennesket og hva gjør mennesket med undertrykkelsen? Det er dette store «Vi» som står over det hele, over hverdagen, over alle gjøremål, dette «vi» som i «Hvordan har vi det i dag»? og «Pleier vi å vippe på stolen hjemme»? Og dette «vi» er på denne institusjonen (på en langt mer grusom måte) suverent ivaretatt av søster Ratched, legen og pleierne. I gruppeterapien på denne institusjonen er det ikke plass til andre historier enn de som søster Ratched vil høre. Tannkremen er låst inn, for hva ville ikke kunne skje om alle skulle pusse tenner når de ville? Søsteren og legen har all makt i kraft av sine posisjoner, pleierne blir en slags mellomledere som sparkes ovenfra og sparker videre nedover. Dessuten har alle disse «normaliteten» på sin side, mens pasientene jo er diagnostisert og har mistet stemmeretten.

Men ikke taleevnen - når det kommer til McMurphy. Ved sitt inntog makter han til og med å forbedre taleevnen til sine medpasienter, han får dem opp fra krypende til stående, så og si. Men siden han også formelt har mistet sin plass i det store «vi» ved å ha blitt tvangsinnlagt som potensiell psykopat, blir nettopp dette katastrofalt for ham. McMurphy har egenskaper til felles med det vedtatte psykopatbildet, som for eksempel evnen til å få folk på sin side.

Men i denne oppsetningen er det den gjennomført menneskelige motivasjonen for å få folk på sin side som er vektlagt. Det vil si; i første rekke det menneskelige, sosiale og respektfulle ved McMurphy, i andre rekke hans kamp for visse prinsipper, som er forankret i nettopp denne grunnholdningen. I scenen hvor McMurphy blir utsatt for elektrosjokkbehandling, lyder «Lacrimosa» fra Mozarts Requiem, iblandet en barneregle. «Lacrimosas» tekst taler om den dagen de skyldige skal bli dømt. Og er det noe denne forestillingen spør om, så er det hvem som er «de skyldige», i hva, og hvem som burde bli dømt.

Takket være Melander, en svært bevegende Terje Strømdahl og flere andre gode prestasjoner, og takket være et godt, om enn litt famlende og skjørt ensemblespill, er dette blitt en rå, gripende og lydhør forestilling. Den lytter hele tiden selv til hva den har å si. I det lydhøres navn er denne skjørheten i grunnen en kvalitet.

Ingvild Bræin

 
FORESTILLINGSKRITIKKER