Mørk-Eidem har ikke bare god kommunikasjon med skuespillerne sine, han har åpenbart også hatt et godt samarbeid med scenograf Kari Gravklev. Når sceneteppet med nettopp Måken som motiv går opp, og teppene på scenen etter hvert rulles ut, skaper den store scenen og den romlige dekorasjonen paradoksalt nok intimitet og nærhet. Selv om regissøren virkelig boltrer seg i kontraster, diagonaler, linjer, løp og tredimensjonale bilder.

Visuell styrke
Det er nydelig når en regissør har slik tillit til scenografien og dens selvstendige visuelle styrke. Som gjør det mulig med en stumscene som den mellom Nina (Kirsti Stubø) og Trigórin (Samuel Fröler). Jeg følger åndeløst med på hva som skjer bakerst i venstre hjørne, der vi skimter de to på terrassen bak det litt halvmatte glasset mens det enkle pianotemaet fyller lydsida. Minimalistisk, stemningsfylt og utrolig vakkert – evig øyeblikk. Uten ord!

Hva handler så denne forestillingen om? Dette er så visst ikke noen mimring over et gammelt kulturelt arvestykke. I Mørk-Eidems tolkning handler Måken om kampen vi mennesker fører for å bli sett, verdsatt og ikke minst elsket. Om hvordan skadede mennesker kommer i skade for å skade andre, mer og mindre uforskyldt. Om klørne vi bevisst eller ubevisst setter i våre medmennesker, og sårene vi skaper. Og forestillingslaget skaper en elektrisk atmosfære, der sansene er i full beredskap for neste møte eller moment.

Dominerende mor
Nicolai Cleve Brochs tolkning av Trepljóv, sønnen som kjemper et helt liv for å bli sett av sin dominerende mor og aldri helt blir tatt på alvor, står til troende og vel så det. Jeg hadde nettopp sett Broch i filmen Buddy – noe som aldri ble et problem. Det er bra gjort – og for meg et av flere bevis for dybden i arbeidet hans med rollen.

Svenske Samuel Fröler i rollen som Trigórin fungerer veldig godt. Den satte, veletablerte, avslepne, velformulerte, mette, filosofiske, aristokratiske, tilbakelente, viljeløse og livsfjerne forfatteren kontrasterer den ustabile, utålmodige, lidenskapelige, eruptive, usikre og ukontrollerte Trepljóv. Disse to er ikke bare to vidt forskjellige kunstnertyper, men representerer også to generasjoner kunstnere. Spillet mellom etablerte Trigórin og Arkádina (Hildegun Riise) på den ene side og de to uforløste og forrevne ungdommene Trepljóv og Nina (Kirsti Stubø) blir langt fra noen klisjeaktig og skjematisk konfrontasjon. Likevel får vi et tankevekkende bilde av hvordan den etablerte generasjonen er mette og kjeder seg ved livet, ja nesten er ferdig med det. For de unge er livet både virkelig og farlig.

Lovmessig
Komedien fra åpningsbildet går gradvis og lovmessig over i tragedie, og det som fører menneskene i avgrunnen er at de hele tiden bare ser seg og sitt. Læreren Medvédenko (Morten Espeland), som hele tida prøver å spøke og se det positive i tilværelsen får til slutt for mye. Han holdes utenfor det gode selskap, blir frosset ut og skriker til slutt i – som en måke.

Mørk-Eidem har lykkes godt i å balansere skuespillerlaget sitt, og få det beste ut av alle. Han har et konsekvent øye for detaljer og ingen er overflødig. For eksempel får vi noen nydelige øyeblikk med tjenestejenta (Liv Landmark). Det er også rett og slett deilig å høre en så ursexy og bunnsolid stemmebruk som hos Sverre Bentzens Sórin. Det gir lekker patina og dybde til forestillingen. De gamle skuespillerne på Det Norske skal ikke kimses av. Tilfeldigheter ville at jeg samme dag hørte pensjonist Bjørn Jenseg i Thomas F ved Hedmark Teater. Sex med x der også!

Fra fiasko til suksess
Måken har en spesiell historie. Da den ble spilt første gang i St. Petersburg ble den en dundrende fiasko. Anton Tsjekhov var så nedtrykt etterpå at han vurderte å ikke skrive mer. Han fikk klapp på skulderen og ny innstudering med nye skuespillere av den ikke helt ukjente skuespillerpedagogen Konstantin Stanislavskij ved Moskva Kunstnerteater. Neste oppførelse ble en like stor suksess som den forrige var fiasko. Slik svinger livet: Tsjekhov skrev senere både Kirsebærhagen, Onkel Vanja og Tre søstre. Stanislavskij ble far til en skuespillermetodikk som revolusjonerte teatret og selv i dag har stor betydning, ikke minst i filmen. Alle filmskuespillere av historisk format har "Metoden" i bagasjen, det være seg Meryl Streep, Jack Nicholson, eller Robert de Niro.

19. september 2003 på Det Norske Teatret førte denne forestillingen til en langvarig applaus. Når den ikke var stående tror jeg det skyldtes at forestillingen ikke kalte på store ord og pompøse fakter, men ble opplevd som nær, ekte og inderlig. Et møte mellom scene og sal som pustet. En menneskelig forestilling - til å bli glad i.

Stein Kippersund

Måken
Det Norske Teatret, sett 19. september 2003
Regi: Alexander Mørk-Eidem
Regiassistent: Ole Endresen
Med: Hildegun Riise, Nicolai Cleve Broch, Sverre Bentzen, Kirsti Stubø, Berhard Ramstad, Grethe Ryen, Ane Dahl Torp, Samuel Fröler, Jan Grønli, Morten Espeland, Jonas Grue, Liv Landmark og Jørn Vestrheim.
Scenografi/kostyme: Kari Gravklev
Musikk: Arvo Pärt: Spiegel im Spiegel
Lysdesign:Terje Wolmer
Maske- og parykkdesign: Stig Wedvik
Dramaturg: Cecilia Ölveczky
Inspisient: Pål Pande-Rolfsen
Rekvisitør: Finn Kirkeby
Lyd: Igor Zarajev
Lysmeistrar: Pelle Dengsø/Per Willy Liholm
Sufflør: Gry Hege Espenes
Kostymekoordinator: Anette Hellenes
Scenekoordinator: Hege Aker-Iversen
Manus: Anton Tsjekhov
Oversatt av Kjell Helgheim, til nynorsk ved Ola E. Bø
 
FORESTILLINGSKRITIKKER