Storslått og sentimental

Frendelaus
Det Norske Teatret

Anmeldt av Mette Hofsødegård

Det Norske Teatrets storsatsing Frendelaus byr på mye godt og fengende musikkteater. Men Øystein Wiik og Gisle Kverndokks musikal klarer ikke å balansere de store ambisjonene mot et spill som får fram dramatikk, nerve og karakterer. Når ikke Matthias Davids regi heller klarer det, blir resultatet at summen av alt det storslåtte gjør forestillingen for lang.

En musikal er avhengig av at forestillingens sentrale skuespillere klarer å gi liv til karakterer med enn dramatisk livshistorie. Det mangler ikke på drama i gutten Remis liv, slik Hector Malot har skildret det. Han røves fra sin familie, blir satt bort og skal drepes. På vandring sammen med fattige Far Vitalis opplever han både godt og vondt, og kommer etter hvert tilbake til hjemmet sitt. Jannicke Irwin Abrahamsen i rollen som Remi gjør ingen dårlig innsats. Den tidligere så populære barnesangstjernen er mer danser og sanger enn skuespiller, og hun er da også utdannet til førstnevnte. Hun synger aldeles nydelig, og framstilling av en liten gutt som type er troverdig så det holder. Det som mangler er nærheten til akkurat det lille mennesket Remi og alt det voldsomme han går igjennom. Vi får ingen inngående opplevelse av det, bortsett fra i noen partier med Far Vitalis, meget dyktig spilt av Paul Ottar Haga. Forestillingens mest gripende scener er når de to er sammen. Da aner man et virkelig forhold mellom menneskene som skuespillerne framstiller. Synd at disse øyeblikkene varer så altfor kort, og at Remi fort forsvinner i alt det storslåtte igjen. Skuespillere som virkelig framhever seg er Anders Baasmo Christensen og Iren Reppen i rollene som de slem-slemme skurkene Henry Driscoll og Maggie. For en driv og energi! Tempoet, samspillet og rytmesansen imponerer rått.