Kunstig
Det som trakk ned opplevelsen, var at skuespillerne ved flere anledninger ikke klarte å etablere et motiv for sine utsigelser. Kanskje ble det for mye Shakespearsk ordkryssing og for lite samhandling. Frasene kommuniserte godt innenfor en intertekstualitet, men som elementer et drama kunne de bli overspilte, og altså på en måte kunstige. Best var Karen Høie i rollen som Regan. Hun inntok en innbitt og troverdig positur, og mimikken og bevegelsesmønstret gav en bestemt karakter. Med dette framstod hun som den farligste av søstrene.

I forhold var Gro Ann Uthaugs tolkning av Cordelia mer listig og spissfindig. Dessverre gjorde hun for mye ut av det, og spilte seg bort i et høystemt villnis. I forhold til dette fikserte uttrykket ble Nina Engelund som Gonerill stående ganske anonym. Hun hadde tilsynelatende lite å tilføre handlingen og konfliktene, og liknet mer en statist eller sidekommentator. Sammen greide aktørene likevel å skape enkelte høydepunkter. Og særlig oppspillet da Cordelia får nyss om at Regan har lagt elsk på hennes tilblivende mann, formidlet et ladet alvor jeg ellers ofte savnet.

Hardt lys
Ingeborg Refling Hagens hus har en black box med potensial til sterke intimopplevelser. Men det skurrer noe når flertallet av tilskuerne blir henvist til en kortside ved scena. Når det gjelder lyssettingen som ble valgt til arrangementet, var den smart og satte spilleflaten i en skarp tone. Og rekvisittene, dvs. tre kister med en ukjent skrift, en duk, en krakk, et vaskevannsfat og tre høye rammer, bidro fint til å markere grenser mellom ulike virkeligheter. Dessuten kom musikk og lydeffekter godt fram gjennom høyttalerne, mens rollene hadde nok stemmekraft til å nå de lengst bak.

Lydeffektene kunne høres i to scener, og var for så vidt et krydder til teateropplevelsen. I begge tilfeller viste scenebildet søsknenes bønn om farens arv, i det som kunne minne om en harselering med en høyeste makt. Noen ganger ble det også avspilt et musikkopptak, hvor Gunnar Jess slo an tangentene i en nesten gregoriansk stil. Melodien ble tilsunget av de tre damene i horisontal oppstilling, men dette stod ikke fram som en klart kompetent variant. Til det ble vokalarbeidet for følelsesløst, ustemt og sprikende.

Et grep som trenger fornying
Som helhet ble ”Shaken and Stirred” forsøkt raffinert med et metafortellergrep. Det viste seg i det at de tre motspillerne ”i virkeligheten” drev skuespillertrening, hadde et lite teaterverksted gående, gjorde leseprøver. Dermed kunne de bryte med fortellingens virkelighet og kommentere seg selv utenfra. Det å spille teater om teater er en oppgave jeg vil påstå mange tar for lett på. En slik løsning er nettopp spesielt krevende, og trenger finurlig behandling for ikke å bli unnlatende.

Man kan legge opp til å bevisst spille dårlig eller ubearbeidet teater, og rettferdiggjøre det med et konsept. Det har også kommet bøker de siste årene som forsøker å gjemme det totalt nedbrytende og forkastelige under konseptfrakken. Slikt kan skape kritikk og debatt, men skaper det noe selv? Til denne åpenbare konseptstrategien vil jeg spørre om ikke det er bedre å snu det negative fortegnet, og dermed forsøke å gjøre den gode kunsten til mål og mening. Teateret bør for øvrig tenke på om ikke performance er en form å gå til.

Systematikk
Ensemblet bød på en til tider vovende forestilling, og opptrinnene åpnet for en uttrykt sårbarhet. Men som forløp var ikke dette helt gjennomført. Heller fikk jeg fornemmelsen av et konsept påpresset to ganske magre storyer. Man tar et system og litt død og den andres brød o.l. Det forekom at skuespillerne regelrett kastet samplinger etter hverandre så det nærmest frådet om munnene. Det var positivt å se denne intensiteten, og det kunne blitt morsomt om den hadde vært rendyrket mot en humoristisk kurs.

Men isteden ble stykket verken fugl eller fisk; det innlot seg aldri til å gå nok i den ene eller andre retningen, og derfor manglet det en utvikling. Jeg tror det er en fare med samplingen, at den kan overskygge en naturlig rytme. For hvis den blir byggestein nummer én i manus, kan det fort bli snakk om å legge en kabal eller et puslespill. Men denne systematikken er egentlig ikke så interessant vis-à-vis dramaets uttrykk.

Ole Andreas Sandberg

Shaken and stirred
Tema Teater og Klomadu Teater
Manus: William Shakespeare og Gunhild Nymoen
Regi: Linn Meyer Kongshavn
Prosjektleder: Gro Ann Uthaug
Komponist: Gunnar Jess
Scenograf: Svein Gundersen
Kostymer: Helen Rønningsbakken
Med: Nina Engelund, Karen Høie, Gro Ann Uthaug

 
FORESTILLINGSKRITIKKER