I utgangspunktet brukte teatret naturlig lys, det vil si lys fra solen eller månen. De første menneskeskapte lyskildene tatt i bruk som effekter var fakler og bål. Når teatret flyttet innendørs i haller og hus på 15-1600-tallet ble det nødvendig med utvidet kunstig belysning. Vokslys ble etterhvert tatt i bruk langs scenekanten (rampelys), mellom kulisserekkene og i lysekronene i salen. Vokslysene måtte stelles og skiftes under forestillingen av scenetjenere. På 1800-tallet ble det innført gasslys. Det ga sterkere lys, men krevde mye oksygen og avga mye varme. Når kvinnene besvimte i teatret så skyldtes det kanskje ikke bare de sterke følelsefylte handlingene på scenen, men også dårlig luft. Gasslyset var også en stor sikkerhetsrisiko og førte til flere store teaterbranner. Den voldsomste er brannen i Ringtheater i Wien i 1881 der antallet omkomne antas å ha vært opp til 900. (Nygaard 1993)

Mot slutten av 1800-tallet blir det derfor innført elektrisk lys. I utgangspunktet var ikke bare scenen, men også salen opplyst. Etter hvert som det elektriske lyset innføres blir det vanlig å mørklegge salen. Fra 1890-tallet blir bruk av lys som scenisk virkemiddel mer og mer viktig, ikke minst gjennom den sveitsiske scenografen Adolphe Appias dekorasjoner til blant annet Wagners operaer. I vår tid er lys en sentral del av scenografien i de fleste innendørsteatre (Nygaard 1993).